I skolen: Flertallet av de som faller utenfor er gutter. I tidligere tider kunne man eksempelvis dra til sjøs og få arbeidserfaring, mens nå skal "alle" gjennom teori, teori og teori og sitte stille ved en pult til voksen alder. (Satt på spissen), men de med maur i rompa (flest gutter i den gruppa) passer ikke inn/ medisineres?/ defineres som problem? kjeftes på? osv
Som voksen: Betydelig andel av guttene forblir ufrivillig barnløse livet ut (men må likefult spleise på utgifter (eller rettere sagt investeringen!) på den oppvoksende slekt gjennom sin skatt. Til barnehager, skole, fødselspermisjoner osv). Menn er også minst borte fra jobb, og de barnløse mennene jeg kjenner aller minst, også fordi de ikke har noe sykt barn kvote.
Etter skillsmisse der samarbeidet er dårlig mellom foreldrene er det fortsatt ofte mannen som kommer dårligst ut i forhold til barn etter hva jeg observerer, noe som kan gå kraftig ut over livskvalitet bl annet pga bekymringer ovenfor barn man ikke får bidratt mot så mye og bra til som man ønsker.
I rettsvesenet har det vist seg at kvinner i en del sammenhenger slipper billigere unna en menn for samme forseelse. Og når det gjelder påstand mot påstand/ forskjellig opplevelser i sedlighetssaker blir mannen i utgangspunktet rett og slett sett på som mindre troverdig en kvinner.
Menn lever i gjsnitt flere år kortere en kvinner, men samme regler for pensjonsalder, noe som gjør at menn i snitt får betydelig mindre tilbake av det de har betalt inn til samfunnet.
Lista kunne fortsatt..
I Norge snakkes det om likestilling i forhold til at flertallet av de som tjener mye er menn (Er det nødvendigvis diskriminerende?) Eller at ikke hygieneartikler for kvinner er gratis..
Hva som virkelig er viktig i livet, og hva som er diskriminerende er trolig avhengig av øyet som ser.. Håper det er enighet om å ta begge kjønns psykiske og fysiske helseutfordringer på like fult alvor i samfunnet vårt.