Sukkerforum

Å bli singel rett i forkant av denne epidemien var selvfølgelig dårlig timing. Merker en viss sjalusi mot alle som har en kjæreste i disse tider. Samtidig forsøkte jeg å overbevise meg selv om at dette kanskje var en blessing in disguise. Nå var det i alle fall lettere å unngå fristelser som tilfeldig rebond sex eller forhaste seg inn i nye forhold.

Nå kunne jeg virkelig ta meg den tiden jeg trengte på å finne den rette. Nettdating uten sexpress og mas om å møtes etter 2 meldinger hørtes behagelig ut. Offentlig råd til single knyttet til dating made sense, og jeg likte til og med tanken på at dette var en fin anledning til å bli bedre kjent med sin seksualitet på egen hånd.

Jeg skaffet meg en Sukker-konto, kjøpte meg litt leketøy og var lystig til sinns. Disse ukene kom til å bli bra var min tanke. De første par ukene var nok også ganske bra, men etter hvert så merker jeg jo at dette ikke fungerer.

Utveksle meldinger uten press om å møtes er behagelig en stund, men etter utallige meldinger med noen man finner attraktiv så ønsker man seg noe mer. Jeg har ved et par anledninger hatt cam-date og har til og med hatt "fysisk" date der vi gikk tur og holdt 2 meter avstand hele tiden. Veldig hyggelig, men hva gjør man videre.

Leketøy og forsøk på å utforske meg selv er det dummeste jeg kan gjøre. Ja det kan gjøre meg kåt og gi meg en orgasme, men etterpå føler jeg meg bare enda mer ensom. Det eneste jeg lærer ved å utforske min seksualitet på egen hånd er at jeg trenger en helt annen type nærhet enn disse plastikk dingsene kan gi meg.

Jeg blir i stadig større grad bevisst på at jeg har en sønn på 1,5 år. Jeg har jo et håp om at han skal få seg en søster eller bror som ikke er så alt for mange år yngre enn seg selv. Før jeg i hele tatt kan tenke på barn er jeg imidlertid nødt til å få på plass et forhold med gode langtids utsikter.

Korana tiden gitt meg tid til å fokusere på andre sider av potensielle partnere enn det fysiske. Det er fint, men samtidig så vet jeg at det fysiske må også være på plass før jeg vet om vi vil kunne passe sammen.

Spørsmålet da er rett og slett når er det greit å ta ting et skritt videre? Hvor sikker må man være på at det er Mr. Right for man tar det neste steget? Vi som er unge og utenfor det man vurderer som risikogruppen bidrar jo først og fremst i denne dugnaden for å beskytte andre. Men jeg bor alene med min sønn og knapt har kontakt med andre så er sjansen liten for at jeg smitter noen, og hvis en date også bor alene...

I skolen: Flertallet av de som faller utenfor er gutter. I tidligere tider kunne man eksempelvis dra til sjøs og få arbeidserfaring, mens nå skal "alle" gjennom teori, teori og teori og sitte stille ved en pult til voksen alder. (Satt på spissen), men de med maur i rompa (flest gutter i den gruppa) passer ikke inn/ medisineres?/ defineres som problem? kjeftes på? osv
Som voksen: Betydelig andel av guttene forblir ufrivillig barnløse livet ut (men må likefult spleise på utgifter (eller rettere sagt investeringen!) på den oppvoksende slekt gjennom sin skatt. Til barnehager, skole, fødselspermisjoner osv). Menn er også minst borte fra jobb, og de barnløse mennene jeg kjenner aller minst, også fordi de ikke har noe sykt barn kvote.
Etter skillsmisse der samarbeidet er dårlig mellom foreldrene er det fortsatt ofte mannen som kommer dårligst ut i forhold til barn etter hva jeg observerer, noe som kan gå kraftig ut over livskvalitet bl annet pga bekymringer ovenfor barn man ikke får bidratt mot så mye og bra til som man ønsker.
I rettsvesenet har det vist seg at kvinner i en del sammenhenger slipper billigere unna en menn for samme forseelse. Og når det gjelder påstand mot påstand/ forskjellig opplevelser i sedlighetssaker blir mannen i utgangspunktet rett og slett sett på som mindre troverdig en kvinner.
Menn lever i gjsnitt flere år kortere en kvinner, men samme regler for pensjonsalder, noe som gjør at menn i snitt får betydelig mindre tilbake av det de har betalt inn til samfunnet.
Lista kunne fortsatt..
I Norge snakkes det om likestilling i forhold til at flertallet av de som tjener mye er menn (Er det nødvendigvis diskriminerende?) Eller at ikke hygieneartikler for kvinner er gratis..
Hva som virkelig er viktig i livet, og hva som er diskriminerende er trolig avhengig av øyet som ser.. Håper det er enighet om å ta begge kjønns psykiske og fysiske helseutfordringer på like fult alvor i samfunnet vårt.