Å bli singel rett i forkant av denne epidemien var selvfølgelig dårlig timing. Merker en viss sjalusi mot alle som har en kjæreste i disse tider. Samtidig forsøkte jeg å overbevise meg selv om at dette kanskje var en blessing in disguise. Nå var det i alle fall lettere å unngå fristelser som tilfeldig rebond sex eller forhaste seg inn i nye forhold.
Nå kunne jeg virkelig ta meg den tiden jeg trengte på å finne den rette. Nettdating uten sexpress og mas om å møtes etter 2 meldinger hørtes behagelig ut. Offentlig råd til single knyttet til dating made sense, og jeg likte til og med tanken på at dette var en fin anledning til å bli bedre kjent med sin seksualitet på egen hånd.
Jeg skaffet meg en Sukker-konto, kjøpte meg litt leketøy og var lystig til sinns. Disse ukene kom til å bli bra var min tanke. De første par ukene var nok også ganske bra, men etter hvert så merker jeg jo at dette ikke fungerer.
Utveksle meldinger uten press om å møtes er behagelig en stund, men etter utallige meldinger med noen man finner attraktiv så ønsker man seg noe mer. Jeg har ved et par anledninger hatt cam-date og har til og med hatt "fysisk" date der vi gikk tur og holdt 2 meter avstand hele tiden. Veldig hyggelig, men hva gjør man videre.
Leketøy og forsøk på å utforske meg selv er det dummeste jeg kan gjøre. Ja det kan gjøre meg kåt og gi meg en orgasme, men etterpå føler jeg meg bare enda mer ensom. Det eneste jeg lærer ved å utforske min seksualitet på egen hånd er at jeg trenger en helt annen type nærhet enn disse plastikk dingsene kan gi meg.
Jeg blir i stadig større grad bevisst på at jeg har en sønn på 1,5 år. Jeg har jo et håp om at han skal få seg en søster eller bror som ikke er så alt for mange år yngre enn seg selv. Før jeg i hele tatt kan tenke på barn er jeg imidlertid nødt til å få på plass et forhold med gode langtids utsikter.
Korana tiden gitt meg tid til å fokusere på andre sider av potensielle partnere enn det fysiske. Det er fint, men samtidig så vet jeg at det fysiske må også være på plass før jeg vet om vi vil kunne passe sammen.
Spørsmålet da er rett og slett når er det greit å ta ting et skritt videre? Hvor sikker må man være på at det er Mr. Right for man tar det neste steget? Vi som er unge og utenfor det man vurderer som risikogruppen bidrar jo først og fremst i denne dugnaden for å beskytte andre. Men jeg bor alene med min sønn og knapt har kontakt med andre så er sjansen liten for at jeg smitter noen, og hvis en date også bor alene...