Psykisk sykdom-åpenhet

Sensitiv tema. Burde de som er psykisk syke (alvorlig depresjon, bipolar, schizofreni...) åpne om diagnosen sin i tidlig fase av dating? Si ifra allerede på chat før man møtes eller vente på første/andre date?
Jeg har møtt en grei kar her og han ventet til første date. Vi meldes lenge før vi møttes, sendte bilder, snakket om tidligere forhold og hadde store forventninger denne gangen, så det ble et sjokk og jeg ble skuffet. Hva er deres erfaring?

Takk for svaret. Jeg hadde nok gitt han sjanse, fordi jeg mener at selv er jeg sterk og kjenner godt kroppen min og psyken min og god samarbeid og ærlighet kan være mye. Med han var det annerledes, han hadde lite selvinnsikt og var lite "ydmyk" mot sykdommen sin. Det har ødelagt langt forhold han hadde før, uten at han selv innrømte det. Han har jo ikke gjort noe feil. I tillegg oppdaget jeg at han behandlet ganske dårlig noen damer etter bruddet (ikke fysisk 😉) og da var det slutt for meg.
Jeg tenker at hvis han hadde sagt det før vi møtes, istedenfor å unngå tema, da kunne vi ha åpent dialogue og jeg kunne gå på date med spørsmål og klare tanker.
Jeg har nok uflaks 😂 på sukker.

Hmm, veldig vanskelig og skjønner godt at de som har problemer ikke forteller om det. Jeg har selv opplevd dette flere ganger og det er litt kjedelig når man har skrevet en stund og det kommer opp på date en eller to eller man faktisk forstår det selv. Tror man fint kan leve et normalt liv med psykisk sykdom, men min erfaring har vært at det ble vanskelig. Å feks fortelle at man ikke jobber akkurat nå pgav prolaps og det viser seg å være angst og sosial angst, er det ikke får. Det meste må legges til rette for denne personens behov og man blir sittende igjen med lite eller ingenting i forholdet. Med min erfaring styrer jeg unna.

"Er det ikke får"? Her lurte det seg inn en feil 😄 Er det ikke greit, skulle det stå 👍

Nevne det på første date er tidsnok og ganske modig spør du meg. Hvordan vedkommende reflekterer, og hva sykdommen gjør med enn eller begrenser enn er jo ting som ofte vil berøre enns interesse i et så tidlig stadie. Som nevnt tidligere er vi alle ganske skjøre, vi kan alle bli rammet av både det ene og det andre.

Vil vi ha ekte kjærlighet som tar oss igjennom det i sammen, eller vil vi ha det slik at det er greit å forsvinne når noen blir syke? Det spørsmålet er nok like vanskelig å stille, som å besvare.

Jeg hadde neppe gått fra kjæresten min gjennom et par år eller kortere tid for den saks skyld om han hadde gått på veggen og fått en knekk. Det er hjerterått! Det var heller ikke utgangspunktet her. Å gå inn i et forhold med med tilsynelatende like forutsetninger er noe helt annet. For eksempel "Jeg har lyst til å reise mer og oppleve mer av verden" Personen du dater er i utgangspunktet helt enig i dette, men det viser seg at å fly er utelukket, bilkjøring over lengre tid er stressende, kollektiv transport kan trigge anfall etc "Jeg er sosial og er mye med venner" Det blir vanskelig grunnet sosial angst. "Jeg er glad i friluftsliv og teltturer" Har problemer med søvn og det er lite gunstig for søvnrytmen. Pluss en haug med andre issues, inkludert intime situasjoner. Tro meg, jeg prøvde og det ble veldig vanskelig Å ikke utslette seg selv.

Vi velger alle hvem vi vil være med. Hva som er moralsk eller ikke vil det sjeldent være enighet om. Vi skal liksom ikke dømme noen i dag, men hva er det vi egentlig gjør, når vi velger vekk noen pga en uforskyldt diagnose, da dømmer vi mer enn i motsatt situasjon.

Vanskelig tema egentlig, vi har veldig forskjellige grenser og syn på ting. Men det er ihvertfall jævlig tragisk, at noen har/ får alt, og andre blir pint igjennom et liv med skavanker og ensomhet.

Jeg har erfaring med ei som etter at vi ble sammen avslørte at hun var bipolar. Vi hadde det veldig fint helt til det ble slutt på en veldig underlig måte, som nok må tilskrives hennes mentale tilstand. Og det var hun som gjorde det slutt. Så har jeg erfart at det finnes narsissisme... Dette er en lidelse man må erfare at den andre har, noe som kan ta tid. Da er det bare en ting som gjelder, og det er å komme seg unna!

Vi har jo alle vårt, men evnen til selverkjennelse varierer. Tunge psykiatriske diagnoser vil jeg uansett styre unna. Om noen er åpne om perioder med lettere depresjon og hvordan det arter seg og hvordan de håndterer tilstanden ville jeg kanskje gitt det et forsøk om det føltes fint å være sammen med henne. For jeg tror man fort føler om den andre bruker deg som en overlevelsesstrategi.

Ellers er det vel et kjent fenomen at enkelte blir sammen med samme type person igjen og igjen? At man enten tiltrekkes av bestemte personlighetstyper eller tiltrekker seg personer som ser muligheter snarere en gjensidighet?

Det @Erta sa.
Ved valg av partner er det hensiktsmessig å prøve å finne noen man kan fungere med over tid, på flere plan.
Litt avhengig av hvilken lidelse og alvorlighetsgrad det er snakk om.

Som partnere er man tett på hverandre og det kan føre til at man blir med i bergogdalbaneturen eller kommer i en pleie/terapeut posisjon.

I min familie er det en del psykisk sykdom, hvilket tærer på relasjoner i de vanskelige periodene. Såpass mye at de rundt blir utslitt og oppbrukt.

Ja barna er helt klart også viktige. Jeg har dessuten ikke ressursene som skal til for å hjelpe i stadige nedturer, takle humørsvingninger osv. Kjente at jeg på mange måter ble dratt med i dragsuget selv.

Jeg kommer fort litt ut av sporet når jeg leser kommentarene @Word 😇
Og som svar til Katts spørsmål er at dersom man er i blikjent fasen og forteller mye om seg selv, kan man like godt flette inn evt lidelser og på hvilken måte disse vil kunne gjøre seg gjeldende i et forhold og i tilværelsen forøvrig.

Jeg har bare ikke fått diagnose ennå😉

En bemerkning fra sidelinja.
Jeg mener ingen ting, fordi jeg mener hver enkelt må velge å følge sine egne følelser.

Elon Musk er bipolar.
Steve Jobs hadde OCD.
Albert Einstein hadde Aspergers syndrom og dysleksi.
Herman Flesvik har ADHD.
Alfred Nobel hadde opplagt et problem, og slet med kjærlighetssorg hele sitt voksne liv, og opprettet vel prisene til ære for henne.
Alan Turing hadde Aspergers og var homofil.
Red Hot Chili Peppers husker ikke at de skrev Under the bridge, fordi de var så rusa da de laget den.
Avici tik livet sitt.

...
Fortsett på Wikipedia.
Det er ett eller annet "feil" med alle som er kjent for å ha utrettet noe som har gjort en betydelig forskjell i verden.

Noe jeg mener er viktig: De menneskene du møter blir alltid et speilbilde av det du selv tenker om dem.

@vibrog
Dette med speilbilde, hva legger du i det?

Vibrog👍

Har disse en diagnose mon tro?

https://p3.no/et-heldekkende-lilla-kostyme-far-isaac-25-til-a-endre-personlighet/

@Klemz Jeg mener at alt vi ser, blir sett, oppfattet og forstått gjennom våre livserfaringer. Det betyr (litt kategorisk) at vår evne til å _se_ et annet menneske er begrenset av oss selv. Vi mennesker er alt for hemmet av oss selv og vårt ego. Derfor stiller ikke samfunnet opp for mennesker som trenger det og forsterker dermed problemene -- og hva de fører til. Både i det små og det store.

@vibrog
Nå var vel spørsmålet hvorvidt man mener det er riktig å si fra om alvorlige psykiske diagnoser i startfasen når man allikevel forteller om seg selv.

Enkeltindivider som har som intensjon å etablere et samliv har ikke noe ansvar for å ivareta syke eller psyke personer, slik man forventer av samfunnet i form av personer med adekvat utdanning.

Var muligens litt skivebom mtp kommentaren din.
Mange har ingen erfaringer med psyke personer og da vil ikke speilingen være noe tema.
Men den psykiske lidelsen vil allikevel gjøre seg gjeldende på ulike måter, avhengig av hva det er og alvorlighetsgrad.

@my
Det vil jo være opp til hver enkelt om de ønsker å ta på seg ansvar for nye partnere som har en sykdom eller psykdom. Eller er jeg helt på jordet?
🤔

@Klemz Jeg skrev at det var en sidekommentar.

De farligste menneskene er de som det ikke er noe feil med.

Klemz, vibrog- tenker at vi alle bør være et medmenneske, men vi er ikke forpliktet til å danne kjærlighetsforhold med alle. Sykdom eller ikke. Det kan være mange faktorer som gjør at jeg velger bort noen, ting jeg velger bort i livet generelt. Det gjør oss ikke kalde av den grunn. Jeg var oppriktig glad i han jeg refererer til, men det gikk bare ikke. Og ja vibrog, tror nok de fleste av oss har noen issues vi tidvis sliter litt med 😄 Så det gjør oss vel rimelig normale 😉

@vibrog
Ser den. Her kommer det en sidekommentar fra meg.
Jeg har selv en alvorlig sykdom som gjør seg gjeldende på de aller fleste områder av livet.
Gjennom denne livserfaringen ser jeg hvor utfordrende det kan være for en partner å måtte forholde seg til det som vil kunne hemme hans livsutfoldelse.

@Prosecco
Godt skrevet. Det var kanskje slik jeg burde ha formulert meg 👌

@klemz, er det noe du har blidt født med?

Nei, ikke medfødt. Fikk det for omtrent ti år siden 🙂

Jeg blir så inderlig lei meg av at noen av oss mennesker skal måtte slite med tung sykdom. En ting er noe man kan bli kvitt, men når det tar mye av livet ifra enn.. Så blir jeg så jævlig trist. Og man blir da særlig prisgitt sine omgivelser.

Ærlighet og selvinnsikt er fint 👌🙂

Jeg selv sliter med noe som ikke kategoriseres som alvorlig, men for mitt hode er det veldig alvorlig, når det knekker livskvaliteten. Man bør nok komme seg ut av depresjonen over faenskapen, før man tar steget å skal knytte seg til noen. Men noe er ikke skrevet i stein, tar lang tid å få svar på og også innfinne seg med :crazy_face:

Potens og deformasjoner 👀🧐

Tror jeg må ha et bilde av problemet før jeg kan uttale meg om akkurat det @erta

Ikke noe bilde altså 😉

Vil tro det påvirker både forholdet og psyken ja

Jaja, enda en ting man kan være takknemlig for. Jeg synes ofte puppene er i veien. Og ikke et øyeblikk har jeg tenkt på hvor galt det kunne gått dersom jeg var mann 🙃

Trodde bulkete og bøyde var det som Virkelig var greia jeg erta 😜😅

Tenker det er best han skriver det i profilen. Så får de frigide ta seg av den saken.

Fnis 😊

Ser imidlertid ut som jeg får nøye meg med bildene i hodet mitt 😇

Er kloakken tett?

🤣🤣🤣

Jeg syns at folk må være ærlig. Såpass må man kunne forvente når man ber hverandre om potensielt å dele resten av livet sammen.

Man MÅ vite hva man går til.

Jeg har dessverre opplevd dette og ble tilslutt pårørende for en person som i utgangspunktet fremstod som sterk og nydelig. Etterhvert som forholdet skred frem opplevde jeg usikkerhet, forsøk på «utroskap», mentale svingninger, tåkelegging, løgner, svik og alt mulig man kan tenke seg.

Da vedkommende hadde vært flere år på DPS fikk jeg også pårørende støtte og kunne endelig få hjelp til å komme meg ut av klørne til ei med NPF!

Fra å oppleve kjærlighets bombardement og en fasade (løgn) til en horribel virkelighet (sannhet), var det en veldig lang vei å gå.

Så ja, vær ærlig slik at man vet hva man går til.

Jeg er enig med deg, @ildkriger. Man må få vite hva man går til og veie om man vil eller ikke vil gå der. Det er mye fordommer rundt psykisk sykdom, ja. Men samtidig er det helt riktig at det tærer på de nærmeste. Man hører ofte at "ellers så er jeg grei kar/dame, rolig og omsorgsful" og " jeg har ikke mani, men hypomani og du får nesten ikke se det på meg, depresjonen kommer i flere år mellomrom" uten noen selvinnsikt. Jeg hadde kanskje vurdert det, med klare betingelser og regel, men den uærligheten i dette tilfelle veier mye sterkere.

Det kan bli «psykt» tøft.

Mange tenker også at dette takler man, men pokker heller. De færreste gjør det.

Vi er naive når vi prøver å finne kjærligheten her. Kanskje litt desperate. Da kan det gå galt etterpå.

Nå er jeg sikkert fjern ildkriger, men hva er NPF?

Det er nok tøffe tak, og er enig i å få vite hva jeg går til og ta en beslutning på det.

Takk Patent 😊

Bli ikke overrasket om sosioptater og narssicister ikke er dønn oppriktig.

Koselig historie :)

https://www.kk.no/livet/en-snill-melkebonde-og-50-kyr-er-bedre-enn-piller/72133440?fbclid=IwAR32t9AllJhfzFnE1bFYQZryk-tpaHkvMtx3wUlO7Jp-zIKoE-0EUKoct4g