Merker meg at dette er oppe til diskusjon mange steder nå, i bøker, podcaster og forum. Dagens nettdating fører til at det er et vanvittig utvalg i forhold til for bare noen få ti-år siden. Noe som fører til at mange (inkludert meg selv inntil jeg ble oppmerksom på det) snakker med flere samtidig og stadig jager etter noe som er enda et hakk bedre enn den/de man har kontakt med. Kan det være årsaken til de mange som er her år etter år?
Eller er det bindingsangsten som rår? Har man blitt for redd for drama, for å miste friheten, for at det skal bli for mange regler å forholde seg til om man havner i et forhold?
Det virker som om mange har glemt man flytter da ikke sammen etter to møter, man "ER" heller ikke sammen før man har møtt hverandre en del ganger under forskjellige anledninger, man blir ikke gift etter 5 minutter. Men KAN faktisk prøve å møte en eneste person noen uker eller måneder uten å måtte presentere for hele familien og venneflokken. Og så da? Om man finner ut etter en stund at dette ikke var riktig. Er det DET man er så redd for? For å såre? Eller for at den andre vil gå for fort frem? Men det er jo livet, er det ikke? Hva med å kommunisere underveis, for å unngå misforståelser. Enten så går det bra, eller så går det ikke. Og så går man videre. Og forsøker å ta med seg det gode videre. Og tenker at da venter det nok noe bedre rundt neste sving. For det gjør det som regel da!
Men en sommerflørt er da heller ikke å forakte? ;)