Sukkerforum

Har fundert litt på en ting her.
Er det gjengs at alle gutta løper ned marka i tide og utide, at ski er noe man er født med og ikke noe man kan leie i bakken?
Ikke at jeg er treig altså, jeg holder kroppen i form, er ikke overvektig på noen måte, er ikke redd for å bli skitten, må ikke ha på meg sminke hver dag, kan sløye fisk om jeg må og jeg elsker å være ute, men helt ærlig.. Jeg får helt prestasjonsangst jeg!

Ser snart ikke menn her som innrømmer at kvelder foran TVen med en pose potetgull, eller en god bok, eller bare å sløve i solen i parken kan være helt ok.. jeg kjenner veldig mange av disse gutta, de som trener fordi de må, er ute fordi det er fint vær eller fordi samvittigheten overtar, de er i overvekt i den virkelige verden..hvor er de her?
Må innrømme at de gutta som har listet alle typer ekstremsport, ski, blodsvette, trening, trening, trening skremmer meg litt... Er dere SÅ sporty, redsel for å tiltrekke seg jenter med 2 gram for mye på kropåen, en redsel for å bli oppfattet som lat ? (eller gud forby, at dere ville bli oppfattet som helt vanlige, hyggelige mennesker..)
Dette underbygges av masse bilder av menn i snø, menn i vann, menn på jakt, menn i fritt fall..

Nå sier jeg ikke at det er ALLE profilene som er sånn, men det er så innmari MANGE.


ja.. jeg har dårlig samvittighet fordi jeg spiste en sjokolade i sted og fordi jeg ikke har trent enda denne uka, det er jo tross alt mandag...

Gjennom ti måneder som bruker av sidene har jeg møtt like mange vennlige, høflige og høyst oppegående menn. En liten håndfull blandt disse har raskt vært på pletten med invitasjon til nytt møte for å bli bedre kjent. Siden jeg ikke kjente blodet bruse ved tanken på noen av disse, har jeg høflig avslått invitasjonen. Avslaget har blitt kvittert for av mottakeren på vennlig måte.

To av de øvrige menn har jeg imidlertid likt svært godt. De to datene har forløpt nokså likt - praten har strukket seg over hele kvelden før jeg har blitt fulgt hjem til min egen gatedør og fått et godnattkyss på kinnet. Med den gode stemningen og forventningen i kroppen har jeg blitt lett overrasket og litt skuffet når ingen av dem har latt høre fra seg siden. Jeg er en forsiktig pike som lever etter prinsippet om at en mann som ikke tar kontakt, heller ikke er interessert. Det litt nedslående resultatet er at jeg ennå ikke har opplevd å bli invitert til date nr. 2 av en mr. maybe.

Jeg er selvsagt klar over at preferanser er helt individuelle og at et utvalg på to personer ikke er generaliserbart. Likevel ber jeg om råd fra dere herrer: Gjør jeg korrekt i å anta at ingen kontakt = ingen interesse? Dersom jeg skulle finne på å ta kontakt med nye mr. maybe etter første date i fremtiden, hva vil være korrekt etikette? Hvor går grensen mellom sjarmerende selvsikkerhet og pinlig mangel på selvinnsikt hos en voksen kvinne?