Betatt, men....

Hadde en venninne av meg kommet til meg å sagt hun hadde møtt en flott mann i Tyrkia hun ønsket og bli bedre kjent med, hadde jeg nok kommet med masse advarsler. Men nå har det seg sslik at jeg har møtt en og er så utrolig betatt. Vi chattet på nettet et par måneder før jeg dro ned for å møte han og han var som jeg trodde: snill, intelligente, sjarmerende, omsorgsfull og samfunnsengasjert. Vi har etter dette møttes flere ganger og vi har dagelig kontakt på telefon eller på internett, så jeg føler jeg begynner å kjenne han veldig godt nå.

Han kommer fra en storby og er "vestlig", men samtidig muslim. Selv er jeg ikke særlig religiøs, og det respekterer han. Ingen av oss har et ønske om å hoppe inn i noe ekteskap.

Jeg har datet en god del de siste 3 årene jeg har vært singel og det har ikke vært mangel på norske, kjekke beundrere, men følelsene har uteblitt. Nå som jeg endelig har blitt betatt har jeg lyst til å satse på denne mannen, samtidig som jeg er skeptisk på grunn av alle "skrekkhistoriene" og av det faktum at vi har veldig forskjellig bakgrunn.

Noen som har noen erfaringer på området, eller noen gode råd?

Jeg lurer litt på hvorfor man er åpen for å starte en slik kommunikasjon, hvis man i utgangspunktet ikke ønsker et slikt forhold.

Du starter jo innlegget med å fortelle om alle advarslene du ville gitt om det var venninen din som hadde opplevd dette.

Hvorfor lot du deg selv havne i den situasjonen du så tydelig ikke ønsker andre?

Vi fikk kontakt i forbindelse med et prosjekt jeg jobbet med. Så utgangspunktet var ikke at jeg skulle finne meg en tyrkisk mann. Jeg har alltid vært interessert i andre land og kulturer og har derfor venner og bekjente fra hele verden.

Tenk deg veldig godt om. Sannsynligvis vil du være hovedforsørger, og i veldig mange kulturer bryter det med normen. I tillegg er det alle de andre kulturelle fordommene om hvor kvinnens plass er. Selv om han nå er helt ærlig og moderne med hensyn til likestilling, kan det tenkes at noen års press fra familie og samfunn endrer det. Har noe erfaring fra ambasademiljø, rktignok i mer fremmede kulturer enn Tyrkia, det er utrolig skjelden en hører om forhold der kvinnen er norsk og mannen utenlandsk, som varer.

kit001 - hvorfor vil hun mest sannsynlig være hovedforsørger???
Michi - hvordan kan du si at hun mest sannsynlig ikke er den eneste berta han chatter med?

Guri, jeg trodde jeg var litt fordomsfull, jeg!

Fordi de aller fleste norske kvinner tjener veldig mye mer enn den gjenomsnittlige mann i verden. Det er noen inntektsforskjeller i verden som du sikkert har fått med deg... Og vi her oppe er kvalmende mye rikere enn de aller, aller fleste.

Du aner jo ikke hva hun jobber med eller hva han jobber med eller om hun velger å flytte til Tyrkia & studere eller eller eller......

Jeg håper du deler av din rikdom da, siden du blir kvalm av den, mener jeg! ;-)

nei, ingen regel uten unntak. Deler? Tja, holder det å si opp jobben, og bruke 3 år for å tilrettelegge for bistandsarbeid i ett av verdens fattigste land?

Men, tilbake til det som egentlig er spørsmålet, slik jeg ser det, klarer tyrkeren å motstå presset fra familien og samfunnet til å leve annerledes enn normen?

Jeg tenker:
Vil et slikt avstandsforhold, som det nødvendigvis vil bli i begynnelsen iallfall vare?
Vil ikke kulturforskjellene bli for store?
Kommer også an på hvem du selv er, og hvordan du selv vurderer verdien av likestilling.?( Med andre ord, du må tenke over en del saker og ting på forhånd.)

En gyllen regel er, er man veldig i tvil skal man la et prosjekt ligge. Du tilkjennegir tvil, ved å spørre oss som ikke en gang kjenner deg personlig. Dessuten ville du selv ha advart dine venninner (dem du selv bryr deg om) mot et slik forhold.
Så svaret syntes jeg du gir implisitt selv.
Så mitt råd blir:
Glem ham før du er blitt for følelsesmessig involvert!

Jeg er åpen for at det sekulære Tyrkia er mer vestlig enn de kulturene jeg har erfaring med, men jeg har venninder som har jobbet og bodd mye ute. De sier at de til nød kan akseptere en svenske, hvis han er godt oppdratt ;)

Kråketær - "kvalmende mye rikere" er ikke generelle fakta. Rikere er.
Det er topp at kit og Michi kommer med RÅD, men det er vel lov for andre enn trådstarter å be om begrunnelse for rådene? Og se, der kom de med ERFARINGENE sine også!

Jeg er ikke anonym i denne tråden og står for det jeg sier når jeg henvender meg til de som uttaler seg her. Da er jommen verre med deg!

Alanis, litt usikker på hvor relevant det var om jeg delte min rikdom var for rådet. Kan ikke du utdype relevansen noe mer?

Ikke særlig relevant :-)

takker ;)

Syntes slike innlegg som fra Tyrkisk KV, er ganske opplysende jeg...
Og forteller at det finnes brodne kar i alle kulturer.
Og finnes gode menn og kvinner likeså.
Slik sett var det fornuftige råd han kom med, helt til sist.

Jeg og min bror har erfaring, så jeg tenkte jeg skulle dele litt. Jeg må uansett innlede med å si at det er farlig å generalisere. Også de som er utlendinger er forskjellige :-) - også de som er tyrkere er forskjellige....de kommer fra ulike kultur (familiekulturer) og har ulik tilnærming til vår vestlige levemåte. Det finnes mange vestlig-vennlige muslimer som lever nesten som oss. Men mange av dem vil være preget av sin religion i de store viktige valgene i livet, f.eks. ift. ekteskap, barn og evt. skilsmisse.
Selv har jeg vært gift med en muslim som jeg traff da jeg jobbet for en hjelpeorganisasjon i et muslimsk land. Han tilhørte A-laget i sitt land, hadde rik familie, høy anseelse og alle muligheter for et godt liv. Vi giftet oss der, fikk barn sammen og reiste så til Norge for å bosette oss permanent her. Han fikk kultursjokk da han kom til Norge. Fra å tilhøre A-laget, opplevde han plutselig å tilhøre C-laget. Han slet med å tilpasse seg både sosialt og arbeidsmessig. Han ble avhengig av meg inntektsmessig, og da han endelig fikk en jobb, fikk han jo ikke brukt sin utdannelse i det hele tatt. Denne situasjonen medførte en tung depresjon hos ham. Du forstår sikkert at det gikk utover forholdet vårt. Når det er sagt, så opplevde jeg ham som åpen og liberal i forhold til spørsmål knyttet til familielivet. Han tillot barnet vårt å bli døpt i kirken selvom han selv er muslim, og han nektet meg aldri noe mht mitt sosiale liv. Derfor: det er farlig å generalisere mht holdninger, men det er et faktum at det er vanskelig å komme som muslimsk/ikke-vestlig innvandrer til Norge, - og det kan prege dere mer enn dere aner.
Min bror traff en tyrkisk jente på nettet, dro dit, ble godt kjent og forelsket. De ville gifte seg, men familien aksepterte ikke giftemålet dersom han ikke konverterte til islam. Det ville ikke han. Det endte med at de giftet seg mot foreldrenes samtykke. Hun fikk beskjed om at faren ikke ville se henne mer, - og moren støttet faren i dette. Det var fryktelig vondt for henne å reise til Norge med dette på samvittigheten - og det preget naturlignok forholdet deres ganske lenge.
Mitt råd er: forsøk å bo der litt, deretter la han bo her litt før dere bestemmer dere for noe varig. Sjekk ut tyrkiske regler rundt barn og fars "eierskap" til barna , særlig i forhold til evt. skilsmisse. (mange vestlige mødre har mistet barna sine fordi muslimsk far hevder å eie barna fra de er 7 eller 12 år gamle). Deretter lytt til magefølelsen! Lykke til! :-

Jeg fornærmet? Oh yeah! Dessverre tok jeg med kit i same slengen som mitch, det var en stor brøler når jeg skrev at de kom med erfaringene sine....
Men hvor ble det av kråketær sine innlegg?

Tusen takk for alle gode innspill. Siden jeg tidligere har vært forelsket en gang i mitt liv, er det ikke lett å bare gi han han opp. Samtidiger er jeg verken dum eller naiv. Han har en god utdannelse som er internasjonal (innen skipsfart) og han kan fint få seg en bra jobb i Norge, også uten min hjelp. Tror derfor ikke han er ute etter å bruke meg som inngangsbillett til landet. I såfall måtte vi ha giftet oss og det er ingen av oss klare for. Har forresten møtt foreldrene hans og de er også like vestlige som han, så jeg ser ikke helt at de skal legge noe press på han. Moren jobber forøverig for å styrke tyrkiske kvinners rettigheter. Kan nok ikke gjøre annet enn og holde kontakten og møtes, så vil muligens tiden vise om han vil flytte til Norge etter hvert. Jeg har en sønn, så jeg må og vil fortsette å bo i Norge.

Da ønsker jeg deg lykke til. :)
Og håper du tar tiden til hjelp, da vil du nok på sikt finne ut av dette.
Pass likevel godt på deg selv, på alle slags vis.

Lyke til, det virker som om du har tenkt gjennom dette. Dette kan nok gå bra, spesielt siden moren jobber med kvinners rettigheter.

Ingen erfaringer på området, eller noen gode råd. Men bra trå.....

Olivia31: Jeg har to tyrkiske menn på jobben som er fra Istanbul. De er veldig vestlig orienterte, begge er ateister, har et avbalansert forhold til ekteskap og kjønnsroller osv. Rent bortsett fra at vi snakker engelsk sammen forholder jeg meg til dem på samme måte som jeg gjør med norske kollegaer/kompiser. Min erfaring er at det er veldig stor forskjell på folk fra land og by i Tyrkia, og førstnevnte ser (av naturlige grunner) ut til å være overrepresentert i Norge.

Tyrkisk KV: Kan du utdype litt hvilke de sunne og gode verdiene er? Er en smule nysgjerrig :)

@ Tyrkisk KV. Jeg tror de fleste norske kvinner ikke ønsker å bli behandlet slik som den gjennomsnittlige tyrkiske kvinnen blir. Tror også de aller fleste tyrkiske kvinner vil ha de mulighetene norske kvinner har. Men, ''helten'' til olivia31 virker ikke som en gjennomsnittlig tyrker, han er nok mye mer internasjonal.

Jeg er selvsagt ikke enig i at norske menn ikke er snille og omsorgsfulle. Det er nok være en del som ikke er det, men det er mange som e r det