Jeg har grublet litt på den nå og tygd på om jeg har forutinntatte holdninger og lar dette styre om jeg tar kontakt.
Jeg støtter veldig det Coma skrev tidligere i dag om at det kan være både utfordrende og i noen tilfeller også ødeleggende å leve med noen som har depresjoner, angst og andre utfordringer. Men jeg tenker at det handler mer om personlighet og hvordan man takler de utfordringene man har, snarere om man er uføretrygdet.
Det er liksom ikke en automatikk i at når du er uføretrygdet så er du mer utfordrende å leve med. Det er så veldig personavhengig hvordan du håndterer livet, uansett om du er i jobb eller ikke.
Tankene jeg får når jeg skriver med menn som er uføretrygdet er 1) er du økonomisk ca der jeg er slik at vi kan gjøre de tingene vi ønsker, reise etc? 2) har du fysiske handikapp som legger store begrensninger på livet og hvordan takles de? 3) er du aktiv i livet eller sitter du bare og venter på at jeg skal ha tid til å være sammen med deg? Vi har jo ulike hverdager siden jeg er i jobb på dagtid.
Disse tankene har jeg. Mulig de er basert på forutinntatte holdninger. Men dersom man har det rimelig greit økonomisk, lever et aktivt og meningsfullt liv, og håndterer praktiske utfordringer som rullestolen eller synshemmingen gir så jeg er like åpen for dialog med de som med andre, hvis personen ellers virker fin.
Det er det dette handler om. Hvordan folk står i livene sine. Du kan være både handikappet og alvorlig syk, men likevel stå stødig i livet og utstråle trygghet.
Da fenges jeg.
Og motsatt kan man utstråle negativitet og offerholdning, både som arbeidsfør og ufør. Det er like usjarmerende uansett.