Uføretrygdet - sånn generelt

Jeg har grublet litt på den nå og tygd på om jeg har forutinntatte holdninger og lar dette styre om jeg tar kontakt.
Jeg støtter veldig det Coma skrev tidligere i dag om at det kan være både utfordrende og i noen tilfeller også ødeleggende å leve med noen som har depresjoner, angst og andre utfordringer. Men jeg tenker at det handler mer om personlighet og hvordan man takler de utfordringene man har, snarere om man er uføretrygdet.
Det er liksom ikke en automatikk i at når du er uføretrygdet så er du mer utfordrende å leve med. Det er så veldig personavhengig hvordan du håndterer livet, uansett om du er i jobb eller ikke.
Tankene jeg får når jeg skriver med menn som er uføretrygdet er 1) er du økonomisk ca der jeg er slik at vi kan gjøre de tingene vi ønsker, reise etc? 2) har du fysiske handikapp som legger store begrensninger på livet og hvordan takles de? 3) er du aktiv i livet eller sitter du bare og venter på at jeg skal ha tid til å være sammen med deg? Vi har jo ulike hverdager siden jeg er i jobb på dagtid.

Disse tankene har jeg. Mulig de er basert på forutinntatte holdninger. Men dersom man har det rimelig greit økonomisk, lever et aktivt og meningsfullt liv, og håndterer praktiske utfordringer som rullestolen eller synshemmingen gir så jeg er like åpen for dialog med de som med andre, hvis personen ellers virker fin.
Det er det dette handler om. Hvordan folk står i livene sine. Du kan være både handikappet og alvorlig syk, men likevel stå stødig i livet og utstråle trygghet.
Da fenges jeg.
Og motsatt kan man utstråle negativitet og offerholdning, både som arbeidsfør og ufør. Det er like usjarmerende uansett.

Jeg er ganske enig med deg, GuriMalla.

Jeg har datet i lengre tid en som var uføretrygdet. Det var ikke noe problem, nettopp fordi han fylte dagene sine med meningsfulle ting, og at vi dermed ble likeverdige og like opptatte i hverdagen.

Men vi fikk litt utfordringer på det økonomiske planet. Jeg er ingen rik kvinne, men det ble slitsomt at han stadig nevnte at ting vi skulle gjøre sammen var for dyrt. En liten periode spanderte jeg alle kafébesøk, kino osv, men det ble så skjevt tilslutt. Han følte det også ugreit å ikke kunne betale for seg, og heller aldri spandere på meg.

Ergo: Jeg er åpen for å gå inn i forhold med en uføretrygdet mann, men han må kunne fylle hverdagen med givende ting, vi må være økonomisk likeverdige og han kan ikke stadig sutre over egen situasjon.

Jeg tenker også begrensning og økonomi, og ulempen med nettet er jo at utvalget er så stort så det er så lett å ekskludere og gå videre. Dumt

Men der også vil det jo være ulikheter. Noen kan jo sitte med en del verdier i bolig eller ekstra forsikringsutbetalinger og slikt, og vi som klikker videre med vår forutinntatthet går jo glipp av denne informasjonen.

Nei, det er ikke en ytelse som kommer lett. Bør ihvertfall ikke være det. For å få innvilget full uføre så skal du være 100% arbeidsudyktig til ethvert yrke, og det skal jo noe til.
Nå har det imidlertid blitt endringer på dette. Det er mer fleksibelt nå. Kronikere dom feks reumatikere som fungerer dårlig i vinterhalvåret men godt i vår-og sommermånedene skal nå kunne jobbe når de har helse til det og slippe når kroppen streiker, og det er et gode. De fleste ønsker jo å bidra til fellesskapet.

Spør du meg?
Jeg vet en del om sviktende helse. Har vært rimelig invalidisert i store perioder tidligere pga heftige prolapser, så det kunne like gjerne vært jeg som endte opp som ufør.
Poenget mitt med innlegget er ikke å stigmatisere uføre, tvert imot.
Jeg mener uføre er som alle andre, selvsagt, men reflekterer litt rundt holdningene jeg og samfunnet forøvrig har overfor denne gruppen mennesker. Kall den gjerne «de»
Jeg tror jeg ville vært en god kjæreste for mange, men sikkert ikke alle hvis jeg ble syk. Jeg har et generelt positivt livssyn og er svært selvstendig, og det tror jeg ville kommet godt med.

Men igjen, hva som er årsaken til at en er ufør er jo vesentlig. Hadde jeg blitt lam fra halsen og ned så skjønner jeg jo at mye potensielt kjærestemateriale forsvinner. Det krever mye av en partner og legger en del begrensninger på livet til begge. Det handler likevel ikke om at jeg har mindre verdi som menneske. Er jeg tungt deprimert og sengeliggende store perioder så er jeg ingen god kjæreste å leve med. Jeg ser jo den.
Men er jeg selvhjulpen rullestolbruker med en stå-på-holdning så vil jeg påstå at jeg kan være dn god kjæreste til tross for rullende bein. Men for noen ville det vært ekskluderingsgrunn, og det er helt fair.

En rullestolbruker trenger vel ikke å være uføretrygdet. Men da kommer det mer "praktiske" inn i tankene mine med en gang, og ikke minst hvordan et sexliv med vedkommende vil bli.

Jeg kan ikke se for meg å innlede et forhold med en som trenger hjelp til personlig hygiene og som ikke kan få ereksjon uten hjelpemidler.

De som er uføretrygda er det av en grunn (får jeg håpe). De er såpass invalidiserte at de ikke klarer å stå i en jobb. Dette vil selvsagt påvirke hverdagen til alle i nær relasjon med vedkommende. Noe annet ville vel være temmelig merkelig, eller hur?

Ellers er det en falitterklæring av staten Norge å uføretrygde folk i ung alder pga psykisk sykdom. "Åja...Du er 23 år og har angst? Ja, da skal du selvsagt ha angst i 55 år til og leve på trygd. Værsågod og lykke til!". Helt horribel.

De fleste har en restarbeidsevne. Det mangler mange "hender" i bl.a. eldreomsorgen. NOE burde alle kunne bidra med, og det skulle vært en helt annen ording enn den vi har i dag. Det går bare ikke an at snart "halve Norge" går på trygd.

Det mangler ikke «hender» i eldreomsorgen. Det mangler kompetente hoder med hender. :kjepphest:

Og restarbeidsevnen vil bli lettere å bruke nå med den nye ordningen 👍

Selvsagt trengs det kompetanse også. Men de som besitter kompetanse pr. i dag springer rævva av seg og må gjøre masse "bambus". Disse ville fått frigjort tid hvis noen andre kunne bistå med slike oppgaver.

Mange eldre trenger rett og slett litt selskap også. Noen som leser for dem, drikker kaffe med dem, hjelpe til med stort og smått som ikke krever en høgskoleutdanning.

Coma. Enig i at behovet for «selskapsdamer» er der, men de økonomiske rammene for slikt er ikke der. Det måtte isåfall blitt på frivillig basis og det ønsker de færreste.

@Kiara
Ja, jeg er en av dem som bruker det jeg har på jobb, stort sett fra 08:30 - 17. Jaggu ikke mye igjen av "meg" etterpå. Men ser ikke noe annet alternativ.

@GM
Burde vært noen incentiver der, a la "arbeid for trygd". Du får utbetalt et grunnbeløp. Vil du ha mere må du "klokke inn" et sted. Fortrinnsvis mener jeg da i meningsfylte jobber som øker kompetansen (og ergo selvtilliten). Kanskje kan den vonde sirkelen brytes.

@Kiara
Enig, jeg er ganske "ufør" etter jobb, så det må være aksept hos en evt. partner på at det ikke er party-party mandag - fredag kveld 😝

Huffda. Lørrdan altså?

Freddan kan det godt være "hæla i taket", men ikke ut på by'n! *knegg* 😉

Lørdagene er jeg stort sett operativ, men må posjonere ut energien min da også. Kan ikke dra på kjøpesenter/shopping + ut på by'n samme dag, nei 😊

Svake mennesker, assa

Akkurat @Kiara 😘

Smart. Jeg går og går til det er bråstopp.

😁

Jeg er uføretrygdet, men jobber noe på toppen. Er veldig aktiv på mange forskjellige områder. Og trygda er overhodet ikke så lav. Kommer an på hva en har tjent. Men møter meg selv i døra her og trekker meg litt når jeg finner profiler hvor de skriver det. Jeg har ikke skrevet det, i. o. m jeg jobber litt.

Årsaken til at jeg tenker på den økonomiske faktoren er ikke at jeg er verken kynisk eller opptatt sv status. For meg handler det om muligheten for felles opplevelser. Jeg er veldig glad i å reise, og har nå bedre mulighet til det både tidsmessig og økonomisk siden ungene er store. Reising er noe som betyr mye for meg og er viktig i mitt eventuelle forhold. Da er det greit om en partner har mulighet til å være med.
Og det @Lurerpå sier er et poeng. Mulig mange av oss har en forestilling om økonomien ved uførhet som ikke stemmer. Med det nye regelverket kan en jo også jobbe noe ved sidens v uten at det blir trekk i utbetalingene.

Den var interessant... så hvis man tilhører disse yrkesgruppene kan man ikke diskutere litteratur «og den slags»? 😂😂😂