Tålegrense

Når dere er blitt interessert/ glad i noen, strekker dere da grensene for hva dere tolererer, før dere kutter vedkommende ut

Jeg ser ingen grunn til å strekke grensene for hva jeg kan akseptere. Det handler om selvrespekt.

Fra den rette aksepterer jeg det meste. Kanskje til og med alt. Hvis jeg vet at ting er gjensidig.
Vi gjør alle feil. Før eller siden.
Og anledning kan fort gjøre den mest rettskaffne til tyv hvis situasjonen er rett. (eller feil.)

Jeg gjør nok det. Jeg har vanskelig for å slippe, hvis jeg først har fått "smaken".

Det er ihvertfall mye lettere og være rasjonell og klar på ting, når man råder andre enn seg selv 🙃

Jeg har selv vært i et "hektforhold" som ble veldig destruktivt.

"Du er ofte mer lei deg en glad når du kommer fra xxxxxx, det synes jeg du skal tenke over", sa en kollega av meg i den perioden. Jeg klarte uansett ikke å komme meg ut av den vonde sirkelen i tide. Jeg skulle liksom vise at jeg var en stayer, ikke ei som ga opp så lett. Det måtte jeg betale en høy pris for.

Jeg håper virkelig at jeg ikke ender opp i en slik relasjon igjen. "Skrot er skrot!", som jeg bruker å si. Om ting begynner å skurrer de første månedene, så er det ikke noe som vil bedre seg etter hvert. Tvert imot. Note to self.

Strekker ikke en mikrometer på noe som helst.

Jeg er rund i kantene, Rumpa. De runde kantene strekkes imidlertid ikke i noen som helst retning.

Ja . . . . .

. . . . . heldigvis - og dessverre . . .