Sukkerforum

Det er en gjenganger her inne at det er jentene som sitter med makten på sukker. Enkelte menn mener at jentene har makten "ute" og, mens andre menn her inne ser på seg selv som løver på byen som kan grave rundt så mye de bare ønsker.

Jeg kan ikke snakke for alle jenter. Det er like mange jenter med issues som det er menn med issues, og det er kanskje ikke så rart at mange single mennesker er
single av en grunn og at det skyldes forhold ved dem selv. Jeg er nok ikke den enkleste selv heller, fordi jeg etter å ha vært "av"
markedet i over ti år mangler håndteringsmekanismer for dette single livet.

Det er ikke et kompliment at noen vil ligge med meg, det sier mer om deres "behov for aktivitet" enn at det sier noe bra om meg. Når derimot noen ønsker å bli kjent med meg og verdsetter personligheten min, så føles det kjempebra. Når jeg oppfører meg som et kastrerende hespetre så er det en grunn til det, og det er opplevelsen av at menn presser sin agenda på meg, og det gjæir meg opplevelsen av å devalueres som menneske. Man kan heller ikke forvente å få mer enn man gir i forhold til kommunikasjon, intensitet, ærlighet, trygghet, lojalitet og så videre. Ingen fortjener mer av meg enn de er villige til å gi tilbake.

Min makt her og "ute" dreier seg om makten til å skåne meg selv og opprettholde min egen selvfølelse, selvrespekt og egenverdi. Ser du meg ikke som en oppegående, morsom jente som potensielt kan bli din nye bestevenn, så bør du også holde fingra dine unna kroppen min :-)

Generelle refleksjoner etter en lang og sosial sommer med noen titt innom her.

Jeg har over en periode over et halvt år betalt leie på to steder. På mitt nåværende bosted, og der hvor jeg leide sammen med min ekskjæreste, for å betale ut leieperioden.
Jeg valgte å flytte ut fra kjæresten min da det ble slutt, så da ble det dobbelt opp. Greit nok, jeg tok et skudd for laget for å redde både min og hennes trivsel.

Et halvt år er snart gått, og det er en måned å betale igjen (puh).
Har lenge gledet meg til å bli ferdig med det, slik at jeg kan ha en OK økonomi igjen.
Min ekskjæreste har misforstått, og har hele tiden trodd at hun kun skulle betale og bo der ut september. Det crasher med hennes planer, da hun er student og har ikke råd til å betale den siste måneden (sier hun).
Hun ringte meg derfor i dag og krevde at jeg skulle betale leien for hele den siste måneden, for det hadde ikke hun råd til.

Jeg argumenterte med at det ikke er mitt problem, og at hun er nødt til å overholde sin del av kontrakten.
Motargumentet hennes var at jeg stod som hovedleietaker i leieforholdet, og at det er jeg som vil bli forfulgt med inkasso, så det var mitt problem.
Jeg ringer opp til utleiefirmaet med en gang for å høre hvordan prosedyren i slike tilfeller egentlig er, og jeg fikk beskjed om at det faktum at jeg står som hovedleietaker ikke har noen juridisk betydning, men at vi har et felles ansvar for at hele beløpet blir innbetalt, selv om jeg betaler min halvdel. Dersom den ene parten nekter å betale sin del, kan de kreve inne beløpet av en av oss, og det mest praktiske for dem er å kreve det inn fra hovedleietaker, altså meg.

For det første, så er jeg forbauset over hvor mangel på samvittighet det går an å ha. Jeg har betalt to steder i et halvt år, som en lavtlønnet person, men noen har altså "baller" nok til å kreve enda mer enn det også. Hun har bare betalt sin halvdel og bodd der alene hele tiden. I tillegg krever hun at jeg skal vaske hele leigheten, og at det også er mitt ansvar og mitt problem.

For det andre, er systemet så sneversynt at det KUN tenker på det praktiske for deres del ved å kreve hele beløpet fra meg?
Hva med å tenke på det rimelige her, og faktisk kreve det resterende beløpet fra den personen som ikke har gjort opp for seg.

Er det juridiske hold i slike krav? Jeg blir så frustrert!

Vet at dette er offtopic i forhold til at denne er en datingside, men jeg vet ikke hvilke andre steder jeg skal søke råd-

Når jeg logger meg på sukker så tror jeg problemet mitt nok er at jeg legger utrolig stor vekt på å få svar på mine meldinger. Jeg sender og sender meldinger og er så opptatt av at noen skal svare og at noen skal si at jeg var kjekk.

Og så ønsker jeg at noen av disse jentene skal like meg og falle pladask for meg. Og når dette ikke skjer så faller jeg helt ned i kjelleren og fylles opp med selvforakt og et intenst hat mot meg selv og mot damer. Mest mot meg selv.

Og jeg tenker at jeg sykner hen av lengsel etter damer, men at ingen damer sykner hen av lengsel etter meg.

Jeg tror det er slik mange andre sytkoppmannfolk har det. Vi lengter så utrolig intenst etter at noen jenter skal falle for oss, holde rundt oss, si at de elsker oss og alt det klisset der, og når det ikke skjer så blir vi sprø og sinte og fordomsfulle og rasende og sinte og sier at jenter er horer og arrogante og what have you.

Hm. Jeg ble faktisk litt lykkeligere av å skrive dette. Rart med det.

Man blir jo ikkje attraktiv å lengte intens etter noen. Men det føles av og til slik for den som lengter, man blir som et barn igjen og man føler at disse damene, de skulle jo bare ha vist hvorledes man vannsmektet etter de, og da, da ville de nok ha falt for oss. Men denne vannsmektelsen stemples ofte som desperasjon, og desperasjon tolkes ikke som noe spesielt positivt trekk. Tvert imot, sees vel heller på som noe relativt mindreverdig, og avskyeleg og motbydelig.

Så er vi like langt. Men jeg har altså blitt litt gladere i løpet av disse minuttene som jeg brukte på å skrive dette innlegget.

Heisann,

jeg ser at det er ganske mange riktig så kjekke mannfolk der ute som har krysset av at de ikke ønsker å møte aleneforeldre.

Jeg er litt nysgjerrig på bakgrunnen for dette, jeg er selv deltidsmamma, og egentlig ikke spesielt barnekjær av natur, men har innsett at hvis jeg skal møte noen så er det mulig at jeg må akseptere at de har et barn eller to.. med andre ord så er jeg åpen for å møte aleneforeldre.

(Jeg er kanskje en litt atypisk mamma som ikke prater om sønnen min i tide og utide med mennesker jeg møter.
Jeg er skikkelig dårlig på andres barn, av en eller annen grunn liker de meg, mens jeg på min side synes at de er "søte nok", men jeg får kvalmetendenser av snørr, sikkel, bleier og matgrising.. ;-) )

Men, og her er det store mennet:

Hvis jeg møter en mann som jeg faller for "med hud og hår og alt", og han har barn fra tidligere så betyr ikke det at jeg umiddelbart avskriver ham.. de fleste av oss begynner vel å bli så gamle at litt bagasje må man regne med. Og hvis jeg skulle møte "drømmemannen" og han vil ha barn med meg så kan jeg antagelig overtales til et barn til, kanskje ;-)

Så spørsmålet mitt er:
Hvorfor krysser dere av at dere ikke ønsker å møte aleneforeldre?

Dere snevrer jo "utvalget" betraktelig.. jeg har tatt et par matchsøk på menn med og uten barn, og mitt inntrykk er at det er en hovedvekt av menn med barn i min aldersgruppe (jeg er 33) , og nærområde (Oslo og Akershus) på sukker.
Antar at det samme gjelder damer også, men der har jeg null peiling...

Kjør debatt! :-D