Vil du ha barn??

Vil du en eller annen gang ha barn? Er du mann eller dame og hvor gammel er du! :) Kan gjerne begrunne svaret! :D

Kvinne 33. Kunne ikke tenke meg å få barn, liker dem ikke engang. Har rett og slett lyst å bare nyte livet. Synes det er rart man får så mange rare reaksjoner på dette. En del blir til og med provosert.

Har ikke ønsket meg barn så langt i livet, og ser ikke for meg at jeg noensinne vil ønske det. Men aldri godt å si hva man mener om det 10 år frem i tid, selv om jeg tipper jeg mener det samme.

Syns barn er bråkete og masete, i tillegg til at de ville tatt opp alt for mye av tiden jeg liker å bruke på meg selv.

Så med andre ord så ser jeg ingen positive sider med å få barn.

Mann, 27 år

Nei. Jeg vil ikke ha barn.
Det har jeg visst siden jeg var rundt 12. Har aldri ønsket meg det.
Gravide damer og barnevogner (med innhold) er scary for meg - meget bisart konsept!
Kan ikke skjønne at noen gjør det frivillig! (er veldig klar over at det er jeg som ikke er normal!)
Men gi meg en kattunge eller hundehvalp, da blir jeg like dikke-dikk som damer med småbaybyer.

Før ble alle helt forferdet når jeg sa det, og jeg måtte argumentere opp og ned og i mente - nå kan jeg bare si at det ikke passer karrieren min, da er det visst helt i orden. Underlig! ;)

Dame, 30 år.

jaaa!! vil jo det :) ikkeno hastverk, men en vakker dag :-)

Jeg har allerede barn, og kommer ikke til å få flere. Jeg er snart 40 år.

Skjønner godt de som tar valget å ikke få barn i det hele tatt. Det bør være noe hver enkelt må finne ut selv.

Har mer respekt for noen som velger å ikke få barn eller de som enten bare får det fordi det er forventet av andre, eller de som prøver å holde på en mann og blir gravide av den grunn. Helt feil utgangspunkt, etter min mening.

eg er litt der at viss eg skulle funnet meg ei som vil ha så ok,viss ikkje ho vil ha er det og heilt ok:)

Jeg har barn allerede jeg da, og hun er det aller beste som har skjedd meg! Beriket livet mitt på så utallige mange måter at jeg vil oppleve det igjen, igjen og gjerne ennå en gang! ;)

Så det du sier, er at du nå er forbi tiden der ungen hyler hver natt, og nå er mellom den tiden, og tiden der ungen blir gammel nok til å bli bråkete å støyete igjen? er vel 1-2 år i mellom der som funker, tror jeg.

Har ingenting med bråket å gjøre, har selvfølgelig vært stunder hvor jeg har tenkt at å gjøre denne jobben alene er det dummeste jeg noen sinne har gjort, men glemmer fort! :D jeg har aldri vært glad i andres barn da, så kan jo si at jeg aldri har vært noe glad i barn.. Men snuppi er noe heeelt annet! :D

vel. om du har kalt ungen snuppi, så er det spørs om den ungen noensinne kommer til å være glad i voksne, da ;P

Har alledere to "store", men dukker det opp en mr right som ikke har, eller kunne tenke seg flere, ja da kanskje man vil ha en til.. Men ikke noe "must" :))

@Gudbr.i Li

med tanke på hvor lavt folketallet i Norge er, og hvor mange innvandrere som kommer inn i landet hvert år, så vokser vi allerede raskere enn vi burde i folketall.

http://www.nettavisen.no/nyheter/article3139501.ece

@Gudbr.i. Li
Eller man kan ta ansvar og ikke bidra til den generelle befolkningsveksten! Den er nemlig IKKE er en god ting!

og det er helt latterlig at folk som ikke vil ha barn blir gjort økonomisk ansvarlig for det. hva slags verden er det du vil ha, egentlig? En der folk blir tvunget til å ha barn? Tror du virkelig det er til det beste for barna?

Gudr: Ja, det er nok dette som er grunnen til at folk får barn, fint dere er så selvoppofrende da :P Og hva med dem som får barn som ender opp som sosialklienter, uføretrygdede, tilbakestående etc. Disse bidrar heller ikke i samfunnet, da mener du kanskje disse foreldrene også straffes økonomisk..?

Jeg ønsker meg ikke barn, og pleier å svare ganske konkret og ærlig på det hvis jeg blir stilt dette spørsmålet. :)

Det er mitt personlige valg, og jeg føler at jeg har nok med meg selv, framtidig jobb, egen framtidig bolig og alt det andre som livet måtte by på. Mange forventer at man skal få barn innen en viss alder, spesielt hvis man har etablert seg godt med en samboer/kjæreste, har en fast jobb, hus o.s.v. Men jeg tror ikke at jeg kommer til å bli ulykkelig uten barn, det eneste jeg ønsker meg utenom mye annet i livet er en kjæreste som det forhåpentligvis kan bli god kjemi med. På Sukker så leter jeg mest etter single kvinner uten barn, har de barn fra før så blir jeg en smule skeptisk og går gjerne videre. Det føles ikke helt rett å eventuelt bli sammen med ei kvinne som har barn fra før med en annen fyr. :P

Begge storesøstrene mine har barn, men jeg har en 6 år eldre storebror som også valgte å ikke ha barn med noen.
:)

Kunne godt tenkt meg barn, men absolutt ikke noe must eller hastverk.
Jeg kunne godt tenkt meg å adoptere, så må ikke nødvendigvis være av eget kjøtt og blod, men man er nå engang to om det valget.......

Jeg vil ha barn og hvis jeg får meg en kjæreste som ikke ønsker det samme er det grunn nok til å dumpe han...

Jente 28

Foreløpiog føler jeg meg ikke klar for å få Barn helt enda, ikke at jeg trenger den "rølpe" tia helt enda, men det er andre faktorer som spiller inn, vil jeg ha barn en dag? Ja det kunne jeg tenke meg, Hvem andre er det man skal fortelle skrøner til når man er 80 å ikke har barnebarn :P ikke at jeg har tenkt så langt frem i tid allerede :P

Pr dags dato, kunne jeg ikke tenkt meg barn helt enda, vil ha større stilling og en fast inntekt, tjener godt nå å, men det holder ikke til å forsørge en liten en :)

Det, å jeg har ikke finni ei jente\dame jeg kunne tenkt meg å hatt barn med enda, det er nesten vanskeligere å finne ;)

Jeg vil ha barn, ja, så kjæresten må ønske det samme.

Mann, forplantningsdyktig alder.

Jag vet inte om jag kommer vilja ha barn, men har jag svårt att se mig själv som mamma. Jag har många barn runt omkring mig, i form av nära vänners barn och syskonbarn, och de avgudar jag, även om jag inte är speciellt förtjust i barn som grupp.. Men oj va skönt det är att lämna tillbaka dem efter några timmar.. Ær säkert skillnad om man skulle få egna barn, men det man inte vet saknar man inte.. Det är betydligt viktigare att jag får ha mina djur runt omkring mig.

Skulle jag hitta Mr.Right och han absolut vill ha barn, så skulle jag kanske tänka över det. För jag är som sagt inte helt emot tanken..

Det "Gudbr.i Li" skriver har jag svårt att ta seriöst.. Det bästa för jorden generellt vore väl om folk kunde hålla sig till att "öva" på att skaffa barn, istället för att skaffa ännu fler.. =P

30-årig tjej

Jo, det vil jeg vel ha... en gang... Rett og slett for at noen kommer og besøker meg når jeg blir 80 år gammel :)

Jeg elsker denne tråden! Kvinne, 27 og ønsker ikke barn. Forlot et mangeårig samboerskap av denne grunn, så det er ikke noen "fase" som mange tror. Jeg biter heller ikke på dette med "Hva når du blir gammel? Da vil du angre"..det er det dummeste jeg hører og å få barn er etter min mening en diger egotripp. Jeg ønsker heller ikke å få barn fordi de "endrer livet og holdningene dine fullstendig", i tillfelle måtte de ha vært endret før planleggingen av barn.

Jeg respekterer de som ikke vil ha unger, men det ligger faktiskt genetisk til å ville ha og få unger, det er det vi er på denne jorden for.

Jeg har en sønn på 5, som ja forandre livet mitt - jeg er ganske avslappet til spørsmålet, ingen eksludering og inget krav.

Jeg har vært på en så stor egotripp at jeg har satt 3 barn til verden ;) så; NEI, jeg skal ikke ha flere barn... Barnebarn, derimot, det håper jeg at jeg får, men ikke riktig enda...

Jeg har allerede en kjekk og grei sønn på 5. Aksepterer at noen ikke vil ha, men sier meg uenig i at de er "bråkete!"
Min sønn beriker mittl liv. Elsker han over alt på jord.

Jeg har trodd jeg skulle få flere barn.
Jeg er fornøyd med han jeg har, så om jeg møter mr. right så gjør det ikke noe om han også er ferdig med barn. Vil han ha barn, så er jeg åpen for dette forslaget, men kan ikke vente for lenge heller... Jeg er tross alt 36 år!

hmmm regner vel med at jeg vil ha det en dag...
MEN akkurat nå vil jeg mye heller ha en hund!!! :P

Har en sønn på 5:)Han kan være bråkete,grinete,sur,rampete ,men han er det beste som har skjedd meg:)))Barn er helt fantastiske og treffer jeg den rette så kan jeg absolutt tenke meg flere:)

Liker denne tråden...

Jeg er en kvinne som er noe over 30, og fortsatt usikker. Det skremmer meg mtp den biologiske klokken. Jeg er så glad i friheten og uavhengigheten, samtidig som at jeg av og til også ønsker meg barn. What to do ???

Har ingen barn , det tåget har gått , för gammal nu !

Er 23 år og kunne tenke meg en eller to stykker om ikke så alt for lenge...
Mangler bare min fremtidige brdre halvdel som kan ha dem med meg!

Dere som ikke vil ha... Dere får nyte friheten så godt dere kan!

For meg er barn det vakreste to mennesker kan lage sammen, og det ultimate uttrykket for kjærlighet mellom to mennesker. Det er ufattelig slitsomt, og ja - det er mye mye mindre plass til en selv. Men skulle jeg veid opp rom for meg selv, kontra den gleden barn tilfører livet, den opplevelsen de gir deg av å være en del av livets tre, så er jeg ikke i tvil. Har tre stykker, og får gjerne flere om jeg skulle møte det rette mennesket, men vil aldri lage barn bare for å gjøre det. Barn er noe man bør være to om, også etter fødselen, og etter at forelskelsen har ebbet ut.

Mann, 39 år.

Jeg skal være ærlig på at å bli pappa er kanskje det jeg gleder meg mest til her i livet. Jeg har det på ingen måte travelt, men jeg er rimelig klar på at jeg ønsker både en og to og tre og .. ja, det sier vel stopp etter hvert. :) Jeg er utrolig glad i unger, selv om de kan være et herk i blant, men i mine øyne er det så vanvittig verdt det.

Nei, jeg vil ikke ha noen egene kids.

...om frøkna jeg er i forhold med absolutt vil, så kan vi heller adoptere. Er alt for mange uønskede barn og barn som trenget et godt hjem fra før. Å lage egene da ser jeg på som helt bak mål.

For min del utelukker på ingen måte det å få egne barn at jeg kommer til å adoptere. Jeg er veldig enig i det KongKebab sier, det finnes utrolig mange barn der ute som hadde fortjent en trygg oppvekst, men sånt er jeg vel ikke helt alene om å skulle bestemme når den tiden evt kommer. :)

Jeg har to, som fortsatt er ganske små. Kjenner at jeg ikke kunne tenke meg å begynne på ny med amming, våkennetter og trass, men det kommer nok an på den fremtidige (krysser fingrene) partneren om det blir en til.
Så jeg får svare kanskje jeg da.

Det beste som har skjedd meg, var å få barn.
At noen tilgenger barn egenskaper som bråkete og brysom, så viser man i etter min mening en smal horisont.
Barn er utrolig forskjellige på samme måte som voksne.

Min sønn blir med på klatring, surfing og andre ting som både han og jeg liker.
Det er en fantastisk følelse å ha en liten "kopi" av seg selv, som føler du er det beste som finnes her i verden.
Barnet er genuint glad i mammaen og pappaen og den ærlige følelsen barn har, skal du lete lenge etter hos voksne.

Mann 37.

@miss

Hehe, ja er litt annerledes for dere kvinner sånn sett :) Utrolig slitsom periode. Herregud så deilig når du er ferdig med det! Hvis det er en trøst, blir det faktisk lettere. Man får en helt annen ro med nr. 3. I hvert fall fikk jeg (vi) det.

Dame 38. Absolutt nei. Kan signere flere av utsagnene over, men kebaben sier det best; Adopsjon eller fosterfamilie eller besøksfamilie kjennes for meg riktigst når den tid kommer. Det er så mange der ute allerede som trenger det jeg kan gi. Jeg klarer ikke helt å se det relevante i om et barn skulle arve mitt utseende eller ei, så lenge jeg bare evner å være den beste forelderen barnet kunne ha fått.

Ja, jeg vil ha barn.

Mann, 33.

Tror du hadde blitt en fin far neptun :)

Nei, jeg vil ikke ha barn!

Vil ha barn. Uten tvil. Helst to stk, om ikke så altfor lenge. Har selv ganske gamle foreldre (jeg er en litt "sein" unge) og syntes til tider det er litt kjipt at det liksom er 40 år mellom meg og faren min. Kunne tenkt meg å få den første innen jeg var 25 eller noe, for å være helt ærlig. Er selvfølgelig ikke noen krise om det går mot 30 heller, men men. Er såpass egoistisk at jeg tror jeg ville blitt en fantastisk pappa til en like fantastisk unge.

Åhhhh... har så grådig lyst på barn noen ganger, særlig når jeg er sammen med venner som har barn men så tenker jeg på egen oppvekst og hvordan flere venner av meg har hatt det når de vokste opp...
Er et vanskelig valg.
Jeg har i maaaange år tenkt at jeg ikke ønsker noe annet enn å adoptere både pga at kroppen min blir "merket" for livet og det å gå gravid kan føre med seg alvorlige komplikasjoner både hos mor og barn( barn og mor kan dø) men når jeg ser hvor vanskelig det er å adoptere og hvor strenge krav det er og hvor lang tid det tar å få overta et barn så føler jeg at det er bedre å få et eget + at når jeg kjenner magen min har en liten kul så kjenner jeg savnet....

Sånn situasjonen min er akkurat nå er det helt uaktuelt å få egne barn pga at jeg ikke har noen partner jeg bor sammen med og er trygg og stabil på + at jeg føler ikke at jeg er trygg nok selv karrieremessig men møter jeg en fyr som alerede har et barn eller flere så vil jeg mer enn gjerne steppe 110% inn og blir nok en super stemor:-D Jeg har såååå utrolig mye kjærlighet å gi av meg selv:-D

Men kjærlighet kan man gi på mange måter foreløpig:-D

Men er det slik at menn ser ned på kvinner som ikke ønsker å få barn ?

Hvorfor skulle man det @lurer?

Det er jo gjerne slik i dagens samfunn at en forventer at kvinner skal få barn, og at dersom man velger å ikke få det, blir man sett på som anderledes.....? Eller er vi kommet så langt at det er mer akseptabelt ?

Jeg for min del ønsker ikke å få barn nå, men så tenker jeg på fremtiden. Det å kanskje bli sittende alene, uten en partner ( kvinner lever lengre ennn menn ) . Hvor ensomt det må bli. Men så tenker jeg, er det riktig grunn til å få barn. Jeg elsker friheten, og kunne gjøre hva jeg vil. Men har likevel et stort ønske om å finne meg en livsledsager. Han må gjerne ha barn fra før. Det plager meg litt at jeg fortsatt er så usikker.

Jeg passerte 30 for noen få år siden.

Jeg er svært overrasket over at så mange sier de ikke ønsker barn, det hadde jeg ikke trood. Jeg ser allikevel ingenting galt med det. Det er ingen menneskerett å få barn, og det er ingenting (nå lenger) som gjør en til et mindre verdt menneske om man ikke prøver. Det har vel kanskje vært normen før, men den tror jeg vi er forbi nå.

Enig med Me.

"Jeg vil ha barn og hvis jeg får meg en kjæreste som ikke ønsker det samme er det grunn nok til å dumpe han..."

Kvinne 30 år: ;O)
Vet ikke. Jeg vil ha famile og barnebarn. Men ikke barn. Er noe med 0 til 20 år som ikke frister og bringe opp.
Meget stressende virker det som. For alt jeg vet foreløpig må kvinner gjør alt alltid, og pappan blir bare 2. pilot i oppdragelsen. Og jeg orker ikke å være kaptein over organiseringen hele tiden. Så dermed.. Hvorfor ikke liv uten.

Men er obs at når jeg er 35, 40 osv.. så KAN .. jeg få hormonkick som sier jeg MÅ ha.. Men foreløpig så MÅ jeg ikke. Og trenger ikke. :)

@Kvinne81
Hehe - kanskje mer stas med barnebarn enn med barn, men skal man ha barnebarn, er egne barn første skritt på veien...

Men som single bør vi vel kanskje ikke være alt for bastante verken den ene eller den andre veien. Om jeg virkelig hadde falt for en kvinne som var skeptisk til å få barn, ville ikke det vært kroken på døra, men det er jo samtidig klart at det kanskje ville tært litt på samlivet dersom den ene parten var verpesyk og den andre for alt i verden ikke ville hatt barn. På den annen side er jo dette noe som kan utvikle seg i både den ene og den andre retningen.

@Kvinne81
Om mannen bare blir styrmann eller skipper legger man egentlig helt opp til selv. Selvsagt vil det være individuelle forskjeller, noen menn vil naturlig ta sin del av jobben mens andre kanskje må pushes litt, men tiden da kvinner måtte ta sin uforholdsmessig store andel av jobben er definitivt forbi. Jeg ser i hvert fall ikke for meg at jeg kommer til å bare sitte i passasjersetet hele tiden.

Jeg faller stadig for menn som er klare på at de ikke skal ha flere barn. De har på en måte been there done that. Det er litt dumt for jeg har begynt å lure på om jeg kanskje kunne likt å ha barn ( er 35), men ikke for enhver pris. Det må være med noen som vil lage familie med MEG. Det må mao være et kjærlighetsbarn eller så kan det være det samme. Hva mener menn her om å få et kull nr 2?

Ja, mann, 35.

nopes! vil jobb me onga, men sysn d e vældi greit å ha et klokkeslætt å førhold sæ tell , og få betalt før d :D så når klokken slager fire fer æ heim slæng føttern på borde og åpna ei øl utn nå meir bekymmringe før dagen ;P haha

Men hvem skal betale for pensjonen deres hvis dere ikke får barn?

alltids andre som poppa ut onga i hytt og gevær ;D

er vel ikke alle som trenger pensjonen lenger nåtildags. Tviler uansett på at jeg kommer til å trenge den. Uansett så har staten stjålet grove summer fra oss hele livet når vi kommer til den alderen. så det får jammenmeg være nok til en pensjon for oss. også kan de jo alltids slutte å bruke pengene våre til å rydde opp etter andre lands kriger. Eller til å blande seg inn i andre lands kriger. I tillegg så gir de bort penger som tilhører Norge til andre land.

Om landet går konkurs, så har det ikke noe med om vi får barn eller ikke. det blir kompensert med dissa folkene som får seg 6-7 barn.....Nei. det er bare disse politikerene som rævkjører landet for å sikre seg en god jobb internasjonalt etter at vi kaster dem ut av regjeringen.

Håper for guds skyld folk lager barn ut i fra kjærlighet, og ikke pga. pensjonen!

Her var det mye usakligheter, R2_D2, så denne debatten kan vi ta videre på Dagbladets debattsider :P

Bare setningen "Uansett så har statet stjålet grover summer fra oss" sier meg at vi er så uenige så det går an å få blitt og samme hvor mye vi diskuterer så kommer vi nok ikke til å bli enige...

Men det må være fælt for deg å leve i et slikt land... Har du vurdert et annet? :P

"Her var det mye usakligheter, R2_D2, så denne debatten kan vi ta videre på Dagbladets debattsider" - Kunne ikke sagt det bedre selv. Av alle ting vi kan diskutere her inne så er vel politikk det verst tenkelige, la oss ikke begi oss inn på det. :p Jeg håper virkelig folk ønsker barn av kjærlighet, ønske om familie osv, ikke for å høste fremtidige pensjonsfordeler. :)

Jeg er overrasket over hvor mange som skriver at de ikke ønsker barn i grunn, det hadde jeg overhodet ikke forventet. Er dette på noen måte representativt for resten av befolkningen / de som ikke skriver her på forumet, mon tro?

Man kan ikke si at ma ikke vil ha barn for å ikke ødelegge kroppen sin i allefall.. Absolutt ikke alle som får strekkmerker, hengepupper, "deigmage" ++

På meg kan man ikke se at jeg har fått barn engang.. Se på din egen mor, hvordan er kroppen hennes etter deg + x antall andre barn, så vil du mest sannsynlig se hvordan du vil se ut.. ;)

hehe. sant nok. politikk og religion er 2 ting som ikke er bra å snkke om her. men ble litt provosert av disse pensjonsuttalelsene.

HDV:Så du vil finne deg ei som allerede har barn? Hva hvis hun vil ha fler da?

Jeg tror at om man ønsker å får barn eller ikke, er like egoistisk. Men går gjennom hele livet med tanke på "Hva er best for meg og mitt liv".
Syns ikke det noe galt å ha barn, eller leve uten. Livet kan bli like bra og rikt uansett hva en velger. Personlig vet jeg ikke hva fremtiden bringer.... Kanskje ønsker jeg barn hvis den rette dukker opp i livet mitt. Men foreløbig har jeg er helt fint liv uten.

Er veldig glad i barn og gleder meg utrolig mye til å bli pappa en dag. Har jobbet i barnehage og syns det var en kjempe givende og morsom jobb! :) Å finne en jente, få et stabilt forhold og liv også få barn hadde vært en drøm som går i oppfyllelse!

det er mange rare myter og historier ute og går om det å ha barn, så de som ennå ikke har fått barn kan jo bli forvirret av mindre. men prøv, å finne noen som har fått barn som angrer, om så bare bitte litt. Finn den personen..lykke til
klart det er et høyst personlig valg som må l respekteres.

men for meg personlig er det en berikelse, noe som fyller livet med mening.. å si nei for meg er som å si at jeg vil helst ikke vinne førstepremien i lotto, fordi jeg får jo lønna mi på konto hver måned.

jeg har barn fra før, men ville ikke hatt noe mot flere hvis det føltes riktig

Jeg bør egentlig ikke udsætte denne verden for mere end én af min slags. Selvom det bliver banditter-light, er det nok stadig bedst for verden at jeg lader være hehe.

Ang barn, der er svaret ja.

Jeg har jo allerede verdens herligste lille jente på snart 8 år. Har nesten fra før jeg var ferdig med svangerskapet
ønsket meg en til. Visste som 10 åring jeg var skapt for morsrollen, begynte å planlegge barnenavn som 12 åring (min datter har faktisk det navnet jeg som 12 åring valgte til min første datter)...
Jeg er nok veeeeldig klar til å få fler barn, men ville aldri tatt sjangsen på å "fange" en mann med et barn, det er for det første feil for barnet, og jeg ønsker ikke være alenemor for fler...

Grunnet jeg nærmer meg en viss alder og har satt en "max grenser" aldersmessig som passer meg med tanke på barn, har jeg på mange måter godkjent at jeg mest sansylig ikke vil få fler, så møter jeg en jeg faller for som ikke vil ha barn, er det greit, men han må uansett tåle jeg har et barn fra før og behandle henne bra.
Skulle jeg derimot treffe mann i mitt liv og han vil ha barn, og dette skjer før max grensa er nådd, da er det bare ekstra bonus i lykken....
jeg skal nok gjøre mitt for dagens barn i dagens miljø uansett =) =)

Vel, en gang i tiden hadde jeg vel det. Men jo lenger en er singel, så mindre blir egentlig lysten.
I tillegg begynner frykten å ta tak i meg. Frykten for å få et barn som ikke er friskt, en type barn jeg vet jeg vil ha store vanskligheter med å gi et slikt liv det fortjener.

Når en da har slike tanker, bør en da egentlig ha barn? Stiller jeg meg selv det spørsmålet, så er svaret nei.
Men ting kan selvsagt forandre seg når en faktisk kommer så langt som å komme i et forhold med ei dame hvor dette blir et tema.

Ts

Har du noen du vil bli kvitt?

Jeg har ikke barn enda,men treffer jeg den rette en dag som ønsker barn,så har jeg ikke noe i mot det. Men skulle det ikke skje,så er det greit også. Er ikke noe must,men ønsker jo. :)

Vil gjerne ha barn en gang i tiden, og forhåpentligvis før jeg blir pensjonist :)

Her blir det enten barn og A4 liv, eller bikje og porsche.

Hadde vært koselig med noen kids, hvis jeg finner meg en fyr (Mr. RIGHT, takk!) som også ønsker seg det.
Er 36 år, så det kan jo hende jeg heller blir den snille stemor Sans til noen allerede utklekkede søte små/småstore. ;)
Time will show.

Har vel egentlig kommet til at jeg helst klarer meg uten, utfordringen er å finne en likesinnet. Kan muligens være åpen for å være fosterforeldre (kanskje for litt større barn) når en er grundig etablert.

Skulle jeg finne den store kjærligheten i ei som har veldig lyst på egne barn så er jeg nok ikke umulig å overbevise, men det vil ta en del tid. Ansvaret skremmer meg ikke og jeg har ikke noe imot småunger, men jeg føler ikke noe behov for å bli far

Jupp, men må finne rett dame å få barn med...
Så langt har det vært: close, but no sigar. ;-)

Jeg vil ikke ha flere barn. Fordi jeg allerede har fire av dem, og det er nok:-)

Jeg har allerede en 9 år gammel sønn, som jeg er alene om omsorgen for.

Med tiden håper jeg virkelig at jeg vil få oppleve det å få flere barn med en mann som også ønsker seg dette og engasjerer seg i barna. Savner ofte følelsen av å dele det å være forelder med noen - jeg tror det er en oppgave man er ment å skulle være sammen om. Jeg bruker å si at jeg bare skal finne mannen først, SÅ... Men det stopper liksom litt opp der foreløbig ;-)

Ellers ser jeg det å være fosterforelder eller besøkshjem blir nevnt lenger oppe, og det er absolutt noe jeg også kunne tenke meg når forholdene ligger litt mer til rette for det.

Vil ha barn ja. Og vil ha barn nå slik at jeg ikke er 60 når de er i tenårene liksom (er 28 atm). Ønsker å gi dem en god oppvekst og ha mange fine opplevelser sammen med dem - slik at de kan vokse opp og bidra til en god felles fremtid.

Nei, ingen flere egne barn! Går jo ut i fra at jeg treffer en mann som har barn fra før, og siden jeg har to, så blir det fort 3-4 til sammen... Men nå skal jeg ikke blåholde på det da, siden man fort endrer mening på ting når man er stormende forelska :p

Mann 37. Om ikke annet vil jeg ha *muligheten* til å kunne få barn, men er helt avslappet. Det er både fordeler og ulemper med barn. Men om muligheten ikke er der vil jeg nok fort trekke meg bort...

@nikita: At du ikke liker barn er jo en fair sak, men det er ikke så rart folk blir provosert når du sier at grunnen til det er at du vil nyte livet. Det er jo ikke bare provoserende, men fullstendig høl i huet å si. Spesielt nå du IKKE har barn. Det du sier er jo nemlig at de som har barn ikke kan nyte livet til fulle er det ikke det? Det du ikke vet når du ikke har barn eller aldri kommer til å vite når du aldri får barn, er nemlig at livet blir mye mer å nyte og mye mer verd. Det hadde det blitt til og med for deg :)

Ellers er jeg 33, har ei nydelig jente på 6 år og er ikke så sikker på om jeg ønsker meg fler barn. Om drømmemannen dukker opp, så kanskje, hvis han vil :)

La folk for guds skyld nyte livet samme om de har barn eller ikke.. Ingen av oss kan vel fortelle andre hvordan de best nyter livet sitt.

@karusell1: Er jo det jeg mener! :)

Passer det seg slik så er det et ønske, men ikke et krav. Ser ikke på det som obligatorisk i livet.

Ja, vil ha egne barn en dag. Hvis en jente jeg møter er fast bestemt på aldri å få det, og er villig til å ta abort hvis hun uansett blir gravid, så er det grunn til å gå fra henne. Det samme gjelder hvis hun allerede har en ungeflokk og ikke vil ha minst ett eller to barn til. Kan forøvrig godt ha et bonusbarn eller et fosterbarn også, men har lyst på egne i tillegg hvis mulig.

@ lillan

Det "Gudbr.i Li" skriver stemmer jo faktisk for Norges del, om ikke for verden. I verden som helhet er det altfor mange mennesker allerede, og vi blir stadig flere, men du kan ikke forvente at indere og kinesere skal betale pensjonene våre i fremtiden bare for å være snille. Så Norge (og Sverige) trenger også egne barn. Synes ikke det var så dårlig sammenligning jeg. Bor det 100 mennesker i et borettslag så spiller det sjeldent noen rolle om 10 - 20 av disse skulker unna dugnaden eller av andre og helt legitime grunner ikke kan delta, men hvis flertallet gjør det så blir det både mye mer å gjøre på de som faktisk stiller opp og resultatet blir trolig også mindre bra. Norge som nasjon trenger ca 2,1 barn per kvinne bare for å opprettholde befolkningen, dvs. at antall unge som skal forsørge og ta seg av de gamle blir liggende stabilt, og selv om innvandring kan fylle opp noe av mangelen så er dette en kortsiktig løsning. For innvandrere blir faktisk gamle de også og har innen den tid opparbeidet seg de samme rettighetene som nordmenn. ”Gjestearbeidere” som bare er her et år eller to for å jobbe for så å reise hjem er én ting, men veldig mange kommer jo for å bli. Slik innvandring er derfor ingen varig løsning.

Så hvis folk som bor i landet her ønsker at det skal være nok yngre mennesker her i fremtiden til både å pleie de gamle og også til å betale trygdene de skal ha og lønningene til pleierne, så er norske kvinner (og andre kvinner som bor her) nødt til å få mange nok barn. Samlet sett. Det gjør ingen ting at noen ikke får det, men hvis mange nok velger ikke å få det eller venter for lenge med å prøve, ja da har vi et problem på lengre sikt. En slik ”samfunnsoppgave” som å føde er selvsagt ikke noe vi kan eller vil pålegge den enkelte kvinne, men samfunnet og politikerne må legge forholdene til rette for at mange nok gjør det likevel. Og helt fri for en slik forventning fra storsamfunnet eller ”samfunnsplikt” (litt feil ord, men bruker det for å understreke poenget likevel) er ikke kvinner her på berget heller, selv ikke i et så individualisert samfunn som det norske hvor ingen snart ser ut til at de har noen forpliktelser mot samfunnet igjen overhode, kun rettigheter. For grunnen til at for eksempel kvinner ikke tvinges til å avtjene militærtjeneste i form av verneplikt hvis de ikke selv ønsker det, i motsetning til menn, er nettopp at kvinner flest forventes å føde barn og derfor gjør sin ”plikt” mot samfunnet slik sett.

Kvinne, fylt 50. Jeg har ingen barn, og har heller aldri ønsket. Nå er det av naturlige grunner for sent. Og for meg er det viktig at en eventuell kjæreste er over stadiet med hjemmeboende barn.

har aldri hatt lyst på barn, og med dette dating-tempoet vil det ta lang tid før jeg finner en potensiell far, så da er det uansett for sent ;o)

Har allerede en sønn fra før, om jeg vil ha flere....nja....kommer ann på, jeg har satt av 10 år,om det dukke opp en som vil ha barn,så går det gjerne seg til. Men når jeg fylle 36 år,så er "fabrikken" stengt for alltid.
Om jeg treffe en som allerede har barn fra før,og ikke vil ha flere. Så er det helt greit for meg også.

Helt bak mål å få egne barn KongKebab fordi noen har det vanskelig?
Man kan fint hjelpe andre barn uten å adoptere, samtidig som man får egne barn.

Da er det vel helt bak mål å bruke mye penger på for eksempel bil, da det er mennesker som sulter i verden?

Alder: ca 30-33 år
Kjønn: mann
Ønske om Barn: ja

er 31. Og vil gjerne ha barn. For jeg er skapt til å være mamma :)

Genene mine er såpass gode at jeg er nødt til å si ja

Det hadde vært koselig!.Elsker barn.Det ligger i kvinnens natur å få lyst på en gang.Ihvertfall i min natur:)

Jeg har ikke noe sterkt behov for å få barn men har ikke avgjort spørsmålet en gang for alle, kommer helt an på partner, livsomstendigheter og hvor jeg er med meg selv den dag spørsmålet evt. er aktuelt. Men min alder tatt i betraktning er jeg helt på det rene med at sannsynligheten for at jeg får barn begynner å bli liten, og det er helt greit. Har alltid vært viktigere for meg å ha en partner end å få barn...
Kvinne, 38 år.

barn er selve essensen i livet . mann 45 år

Sant sant. Barn er liv - i alle betydninger.
Å treffe barn og få hjelpe/leke med dem er livets vann.
Det er ikke mulig å elske Verden uten å elske barn.
Men hvorvidt jeg vil ha barn selv er en annen sak.
Det er ingen rett for alle å få skape barn.
Tiden vil vise, men kanskje jeg faktisk kan få gjort mer for dem uten å bli far selv.
-tresnitt

Ja! jeg vil ha barn! siden jeg var ca 16 år, har jeg sett frem til å kunne ha muligheten til å ha en egen familie :D

er 21 år, og begrunner med at jeg kommer fra en familie hvor jeg stadig får bekreftet av søsken (som har barn) og egne foreldre, at barn er vidunderlige. arbeider med mennesker ellers og, dørvakt, omsorgstjeneste og førskole, og ser overalt at barn er noe jeg ønsker i livet mitt en gang om det blir tilrettelagt for det :) I teorien, vil jeg forsøke å adoptere om jeg ikke kan få barn selv, da kan jeg få hjulpet noen samtidig å tenker jeg, og det er jo bare en fin tilleggsdetalj. Da jeg kjenner mange adopterte, og er adoptert selv, vet jeg at det går veldig bra om en tilrettelegger for det.

og for barn generelt, må man kunne være målrettet og fastsatt på å gi al. noe jeg virkelig ønsker å kunne få gjøre en dag!

ble mye, men det blir nesten umulig å skrive ned tankene om barn da ;p

Har en sønn på 4 og er sinnsykt glad i han, for meg var det en av de fineste opplevelsene i livet å få lillegutt. Har hele livet ønsket å få barn og allerede som liten jente gledet jeg meg til selv å bli mor en gang :) Når det er sagt kan jeg i utgangspunktet ikke tenke meg å få flere barn fordi jeg nå har brukt de 4 årene på å prøve å bygge opp kroppen igjen etter graviditeten. Hadde en tøff graviditet og fødseI og føler og litt at jeg har gjort min greie med å ha fått et barn nå. i tilegg kunne jeg overhode ikke tenke meg å ha 2 barn med 2 forksjellige fedre og så bli sittende der med svarteper som alenemor til 2 barn med annehver uke både her og der :P Nei uff.. men men igjen..utroli hva kjærligheten kan få deg til å gjøre :P

Vil bare ha barnebarn. Helst i går:)

Det toget tror jeg har gått dessverre. Jaja.

Har tre flotte barn på 10, 12 og 14, så føler vel at jeg har fått min drøm om barn oppfylt :)

Ja.

Hvis jeg er i et stabilt forhold med en kvinne jeg er glad i og det ser ut som om forholdet er stabilt inn i rimelig fremtid. Det er selvsagt en forutsetning at denne kvinnen også ønsker seg det samme. Ønsker å gi et evt. barn en stabil oppvekst med en stabil familie rundt seg. Skjønner at jeg har vært utrolig priviligert som har kunnet vokse opp med to foreldre som har vært glad i meg og hverandre, og som alltid har stilt opp for meg når jeg har trengt det gjennom oppveksten.

Da jeg var tenåring ville jeg ikke ha barn. Jeg syntes at barn luktet vondt, var bråkete og generelt lite med.

Da jeg var i 20-årene var jeg forelsket i og samboer med en mann som ikke ville ha barn heller, og vi fikk heller ingen barn. Men jeg begynte å tenke at det hadde vært fint å ha muligheten til å kunne få, så det ble slutt fordi vi ikke var enige om det.

Da jeg var i 30-årene var jeg singel og mente fortsatt at hvis man skal ha barn, så må man være to om det, og så lenge drømme-faren ikke dukket opp, så ville jeg ikke ha barn, men jeg likte stadig å ha muligheten.
Så på slutten av 30-årene fikk jeg kniven på strupen. Jeg fikk tilløp til livmorhalskreft og måtte fjerne deler av livmorhalsen. I den forbindelse ble det tatt noen prøver som tilsa at jeg snart ikke lenger ville være fruktbar. Jeg som først ikke ville ha barn, og siden bare ville ha en mulighet til det dersom Mannen dukket opp, ble plutselig slengt ut i et følelsesmessig virvarr av tanker. Jeg bestilte time til fertilitetsutredning og fikk etter flere prøver beskjed om at jeg så og si var tom for egg. Det var fortsatt ikke helt umulig, men hvis jeg skulle ha barn, så måtte det gjøres nå, veldig snart, helst det samme året. På så kort tid rekker man ikke å møte en mann, bygge opp et tillitsforhold som får modne seg nok til at det er klart for å lage barn sammen.

Nå er jeg i 40-årene og valget er tatt. Det blir kanskje ikke barn, men jeg vil likevel prøve - uten mann. Mannen dukket ikke opp i tide, men jeg vil ikke måtte tenke resten av mitt liv - hva om hvis, kanskje osv. Nå prøver jeg, og så vet jeg at jeg har prøvd. Hvis det ikke går, så har jeg likevel prøvd, og så er det ikke verdens undergang. Men jeg tar i det minste et aktivt valg i stedet for å la tiden og biologien ta valget for meg. Selv om jeg har fått beskjed om at det er et lottospill, så hender det jo at noen vinner i lotto...

Noen nevnte at grunnen for å få barn er å lage en kopi av selv så en kan leve «evig». Men vil du virkelig leve evig i denne verden? Hvor folk blant annet blir myrdet over en lav stokk, hvor korrupsjon og grådighet er en drivene faktor i store deler av verden. En økonomi som er basert på ren egoisme.

Mennesket av natur er noen egoistiske vesen, som først og fremst tenker på seg selv. Med det som grunnlag vil det aldri eksistere fred på jorden, eller et harmonisk samfunn hvor alt fungerer perfekt.

Til virket formål level menneskeheten i det lange løpet? Livet er bare en gjentakende syklus. Livet gir bare mening genetisk sett, at man skal forplante seg og føre genene videre. Skulle ønske det var en dypere mening med å forplatne seg enn bare ren egoisme.

Tenk på det før du eventuelt vil ha barn..

@Plato:

Ja.

@TS:

Ja. Har ingen konkrete planer, men jeg er såpass arrogant at jeg tror jeg gir et positivt bidrag til verden og da vil sannsynligvis avkommet mitt også gjøre det. Pluss at det skal visstnok være ganske fint å få barn.

Jeg synes om tanken at have børn men har ingen videre lyst at realisere den. I alle fald ikke før alle vilkårene er opfyldte.

@endrerseg: Masse lykke til!! Håper du vil finn positive svar :)

Har ei lita tulle på 6 år, om jeg vil ha fler, vet jeg ikke.... Egentlig mest med tanke på den verden vi lever i, den er jo blitt helt gal!

Samtidig så er det det beste jeg noensinne har opplevd, og man blir så overøst av kjærlighet til de små, og av de små, at akkurat det kunne jeg virkelig tenke meg en gang til :) Tanken på å ha to sånn små sjarmtroll å gi kjærlighet til gjør meg ør om hjertet :)

Ønsker meg gjerne barn. Har ingen enda og det haster ikke ekstremt, heller, men "klokken" tikker jo egentlig for menn, også. ;-)

jeg tenker sånn: Jeg har to barn. Dama jeg møter en dag har sikkert to barn. Skal jo ha plass til alle. Og med dagens boligpriser har jeg vel svaret der. Har hun ikke barn eller bare et barn. Kanskje. :) Flere barn eller ikke styres for min del mye av hvor man kunne tenke seg å bo. Eller hvor jeg kan bo? Barna mine har jo en mamma og jeg ønsker jo at vi bor i nærheten.

Mann, 35år

Jeg er ferdig med å lage barn. Har laget 2 og synes jeg har gjort en brukbar jobbe med begge de to, så det får holde :)

Mann 24

Nei, jeg vil ikke ha barn. Det er altfor mange mennesker på jorda allerede, så det måtte vel eventuelt blitt adopsjon.

Dessuten, det å tvinge livet på noen? Snakk om ondskap.

Er 38 og uten barn,enda. Ønsker barn en vakker dag når den rette dukker opp. :) men kjenner den biologiske klokka begynner å slå så fort. :) Håper jeg får oppleve det en vakker dag.

Ja, jeg vil ha barn.
Det har jeg aldri tvilt på.
Jeg koser meg veldig sammen med barn! Men synes det er deilig å gi dem tilbake til foreldrene også ;)
Men det å ha egne barn er jo noe annet. Jeg skulle gjerne fått mange barn om jeg møter den rette. Opptil fem høres fint ut :) Men om jeg får bare ett skal jeg også være uendelig takknemlig.

Når det er synes jeg det er akkurat like legitimt å ikke ville ha barn.

Dame 32

Den traff rett i nerven denne tråden.
Jeg synes det er noe virkelig vemodig å lese at enkelte ikke ønsker barn pga egen selvrealisering, men jeg vet selv av egen erfaring at man skal være passe ressurssterk for å kunne gi et barn en god fremtid.

Skulle likt å minnet de unge menneskene her som ønsker å leve livet og realisere seg selv og sine drømmer på at det kommer en tid når "ungdomstiden" er over hvor mange mennesker ikke har så mye annet enn noen venner , jobben og sin egen famile. Jeg tror mange kvinner og menn som har valgt seg selv i ungdommstia angrer når de tenker tilbake på hva de hadde av muligheter og hva de nå har av fremtid uten barn.

På den andre siden så er den største trusselen for en rettferdig velstandsutvikling i verden at vi produserer alt for mange mennesker målt opp mot de ressurser vi har tilgengelig på jorden og skal vi gi alle en nogenlunde fair sjanse burde mange flere enn oss nordmenn først og fremst tenke på å gi de som faktisk lever en mulighet før vi produserer barn bare fordi vi er laget sånn. Håper ingen blir støtt av mine hjertesukk da det er mange gode og dårlige argumener både for det å få barn og det å ikke få barn.

Selv ønsker jeg å få opplevelsen av å se ett barn vokse opp enten det er egne barn eller finne en kvinne med barn. Jeg er glad i biologi og i biologien er barn meningen med livet uansett om man har to ben, fire ben, hale eller vinger.

Ha en fin dag alle dere der ute.

@ håkon44
Det virker som det blir født flere barn jo fattigere man er, så kanskje er ikke løsningen at vi som er rike slutter å få barn, men at vi er med på å fordele godene bedre slik at behovet for barn som skal forsørge deg når du blir eldre minsker....?

@Verpesjuk.
Jeg følger deg.
I de land hvor krig, fattigdom, arbeidsløshet og elendighet herjer har ikke folk annet å gjøre enn å lage barn og derfor ser vi, desverre, at elendigheten bare brer om seg. I naturen lager mange arter alt for mange barn fordi de vet at en del går desverre med til å opprettholde kretsløpet i omgivelsene og vi mennesker tenker akkurat likt om man lever under tøffe livsbetingelser.

Grunnen til at jeg sa det jeg sa i forrige post om livsgrunnlaget for barn var at jeg prøvde å ta hensyn til alle de som faktisk ønsker seg barn men som velger å la være eller gir opp pga grunn av egen livssituasjon. Jeg tror denne tråden treffer mange i nerven slik den traff meg og jeg prøvde bare å være varsom.

Selv kan jeg bare understreke første og siste avsnitt i forrige innlegg og påpeke at jeg ikke tror tror lykken ligger i å ha mest mulig, oppleve mest mulig og sette seg selv i førersete på bekostning av ett avkom. De menneskene jeg møter på min vei som jeg opplever som lykkelige er de som har klart å få opp barn, og motsatt så ser jeg mye sorg hos de som tenkte for mye på seg selv i ungdomstia.

Jeg glemte en ting i forrige innlegg og det er at det er fullt mulig og en like meningsfull oppgave det å ta til seg ett barn om man er ett barnløst par uansett om man er forsinket, ikke har fått anledning, ikke kan eller rett og slett tenkte for mye på seg selv i ungdomstia.

Klin til verpesjuk. Du er ett resultat av en 3,5 milliarder år lang arverekke og dine forfedre ville likt å se at de ikke slet forgjeves med å holde liv i seg selv og sin familie :)

34 år, kvinne, skal aldri si aldri, men ønsker meg i utgangspunktet ikke barn. Av den enkle grunn at jeg 1. ikke tror jeg ville blitt noe god mor.
2. Setter man barn til verden så har de rett til å komme først, og det er et offer jeg ikke er villig til å gjøre og det at jeg ser på å gi opp noe som et offer sier jo også at jeg gjerne ikke bør få barn, for de som ønsker seg barn vil gjerne ikke se på det som et offer det de må gi avkall på når de velger å få barn.

@ Nikita: opplever det samme som deg. At folk blir provosert av at jeg ikke har lyst på barn og jeg må liksom forsvare meg i øst og vest....Hvorfor blir folk provosert av det?! Skulle jeg gå henn å bli provosert av alle de som faktisk ønsker seg barn? Det må jo bli opp til hver enkelt....Fikk en gang spørsmål fra en venninne om jeg mente at hun hadde gitt avkall / ofret livet sitt i.o.m at hun valgte å få barn. Det kommer jo an på hva hun syns selv, men selv om jeg føler at JEG hadde måtte gi avkall på noe jeg ikke ønsker, så betyr ikke det at jeg syns HUN hadde kastet vekk livet sitt / ofret det for å få barn - HUN ønsket jo seg barn i utgankspunktet.

@ Medusa - du er ikke alene, men kan hende vi er like rare begge to? Kanskje vi skal starte damer som ikke vil ha barn, men foretrekker hunder og katter klubb? ;)

Har to nydlige barn, eller rettere sagt STORE barn:) De truer meg med at de snart kommer til å forlate redet. I utgangspunktet føler jeg meg derfor ferdig med å produsere. Har allikevel latt det være en åpning, fordi jeg av livets erfarng vet at det ikke er smart for meg å være bastant om noe.
Jeg har stortrivdes med å være mor ( noe jeg absolutt ikke trodde kom til skje når jeg ble gravid som 22 åring)

Det jeg tenker er at alle må gjøre det som føles rett for de. Og det som har vært rett for meg, er selvølgelig ikke rett for mange andre.... når det gelder det å få barn, når hvor mange, ikke .... på lik linje med andre områder i livet.

Ja, ønsker meg barn etterhvert. En evnt partner må ønske det samme.

Jeg ønsker meg ikke barn, men om jeg treffer en som vil ha så hadde det vært helt greit å få en eller to. Men det er ikke noe jeg går og ønsker meg. Glad i barn, men glad i å levere dem tilbake og friheten det er å ikke ha barn. Men eksisterende barn eller fremtidige er ikke til hinder på noen måte for et forhold.

Svært gjerne! Har passert 30år, og hvis jeg fikk velge enten eller - så hadde jeg valgt barn fremfor mann, men aller helst så ønsker jeg en mann først for deretter å leke kanin de nærmeste årene slik at det blir et lite fotballag tilslutt :) Ser frem til den dagen jeg kan være med på å øke folketallet i dette landet :) Vi bor i en av verdens beste land for å få barn.

@ Bene: enig med deg! Man går ikke hen å skaffer seg hund om man ikke liker hunder i håp om at "jammen det endrer seg når du får dine egne", så da gjør man iaf ikke det når det gjelder barn ...

@ikommode: dessverre ikke alle som syns katter er kule :/ men for meg er det et must at en eventuel partner liker katter / dyr da kattene mine er noe som følger med "pakken" og noe jeg ikke kommer til å kvitte meg med. Og sånn tenker jeg det må være for de med barn også - hvorfor i all verden skulle de være interessert i å treffe en som ikke liker / vil ha barn? De er jo en del av dealen de også og ikke noe man bare kvitter seg med.

Det hadde vært veldig hyggelig, og stort, å få barn - men da må det isåfall være med en mann som jeg viiirkelig føler meg sikker på at er den rette, og hvor hjertene våre ikke er i tvil om at det er Den Store Kjærligheten. Dessuten måtte vi ha vært samstemte med tanke på verdier i livet, livsstil og framtidstanker. Dette er superviktig for meg for et kjæresteforhold UTEN barn også, men det blir bare så enda mye mer viktig hvis man skal sette barn til verden. Vil jo eventuelt at de skal få vokse opp i et harmonisk og stabilt miljø hvor vi foreldrene er enige om hvordan vi vil leve som familie, og hvilke verdier vi vil føre videre til barna. Jeg er jo en økofrøken på min hals, og noe av det jeg brenner for når det gjelder verdier og livsstil, er det å leve et miljøvennlig og kreativt liv, med nærhet til naturen og skaperglede for små og store. :) Og i mitt hode og hjerte synes jeg det er viktigst med fokus på varme, nære verdier, enn på penger og materielle goder. Mer tid enn ting. Så lenge man har det man trenger for å dekke de virkelige behovene, tenker jeg at det ikke trengs de store lassene av overflødig gods og "gull" (jeg vil myye heller ha -grønne skoger-), så jeg ville nok neppe ha passet sammen med en ultramaterialist. ;) Drømmen er å finne en som ikke visner fullstendig hen om han må skru litt ned på sitt personlige forbruk, men i stedet blomstrer opp av alle de ikke-materielle godene man får -og deler; massevis av kjærlighet, samhold, lek, opplevelser og TID til å være sammen og finne på ting. Hvis jeg skulle fått barn med noen, måtte vi vært grunnleggende samstemte på dette, så ingen av oss føler vi lever og bygger et liv sammen som er basert på verdier en ikke egentlig står for. Tror barn blir tryggere og lykkeligere hvis de vokser opp i en familie hvor foreldrene har litt lik verdiverden, og ingen av partene går på akkord med seg selv.

Håper jo på å finne kjærligheten med en mann som også drømmer om dette, og hvor følelsene våre for hverandre vokser seg så glødende og sterke at vi ønsker å "utvide lykken" med noen små, blomstrende lykkespirer. ;) Tror det å være to som hører sammen, kjenne at "alt" føles riktig og sterkt, og så bygge framtid&familie sammen, det må være det største man kan oppleve her i livet.

Man kunne jo selvsagt også funnet lykken med en mann som allerede HAR barn fra før, men det blir jo litt annerledes, selv om jeg helt sikkert hadde blitt superglad i de barna også, uten tvil! Barn er herlige uansett. ;)

Nei.

Mine gener for det eksterne er ikke spesielt ettertraktete, og jeg er ikke egoistisk eller ond nok til å tvinge dem på uskyldige ufødte.

@ Glucas: Skjønner at det er slik du føler det for din sønn - og det er jo bra, men den der holdningen møter jeg stadig vekk og syns det er ganske arrogant å tro at alle andre måtte mene det samme, oppleve det samme og føle det samme. Da hadde det ikke vært så mange uønskede barn i verden....
Og jeg har iaf ikke tenkt å teste ut teorien bare for i "tilfellet at jeg skifter mening". Et barn har rett til å være ønsket og elsket, skal følges opp o.s.v. - er man ikke villig til det, bør man heller ikke få barn.

Tenker at det er andre enn meg, hvor grunnen for hvorfor de ikke vil ha barn stikker dypere enn bare "jeg liker ikke". Hvorfor er det så vanskelig for mange å godta at alle faktisk ikke vil ha barn?

Uhell eller ikke - du gjorde jo i fortsettelsen iaf et bevisst valg om å bli pappa og forbli pappa - da var det gjerne noe i deg som gjerne ville bli pappa likevel ;) Og nå kan du jo ikke gjøre om på valget akkurat ;)

Syns også det er en smule frekt av folk å komme drassende med dette at unger beriker ens liv så voldsomt - ja, takk og pris for at det har gjort det for de som har valgt å få barn! Noe annet ville være trist, men ikke kom her å si det som om mitt liv er fattigt eller trist fordi jeg har valgt anderledes.

Ja, en gang, men har ikke bråhast selv om jeg kanskje burde ha det? :p mann 34

Jeg skal ikke ha barn. Barn er det vakreste som finnes. Men jeg skal ikke ha barn. Jeg elsker alle barn jeg ser hver eneste dag. Kjente og fremmede.

I natt våknet jeg og så ut på himmelen. Alle stjernene var akkurat der hvor de skal være. Denne melodien kom frem inni meg. Etterpå fant jeg den på nettet og lyttet. Tårene trillet, og jeg hadde det vidunderlig godt.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
www.youtube.com/watch?v=IJkrBJmtRYA
- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
Da Lykkeliten kom til verden,
var alle himlens stjerner tent,
de blinket: "lykke til på ferden",
som til en gammel, god bekjent!
Og sommernatten var så stille,
men både trær og blomster små,
de sto og blunket til den lille,
som i sin lyse krybbe lå.

Jeg trenger ikke barn selv. Hva skal jeg med det? Jeg ser etter en kvinne som forstår hva jeg snakker om. Hun kan godt ha barn selv, men (som lilli snakker om over) barna må ikke overdrevent dulles med / overbeskyttes i egoistiske putesamfunnets ånd.

Min kjære:
Du gleder seg over felles mirakler.
Du forstår at mening skapes på tvers av domener.
Du har selv bevart sider av barnet i seg. *

Jeg vil helt klart ha barn.. og er faktisk et krav for meg at fremtidig partner vil ha barn.. :)

Jeg har to barn, og er 110 % sikker på at jeg ikke skal ha flere.
Om jeg finner noen med barn er en annen ting, men jeg skal ikke gå gravid og føde flere barn selv.

Jeg tror det går an å ha et veldig fint liv uten barn, om det er sånn at det er noe man ønsker iallefall. Om man ønsker barn, og ikke får det, så er det helt klart trist.
Selv om barna beriker mitt liv, og jeg elsker dem mer enn noe annet, så tror jeg ikke nødvendigvis at jeg ville fått et dårlig og veldig trist liv uten barn heller.

Det er liksom opplest og vedtatt at det å få barn er det største som kan skje i livet, for ALLE.
Jeg tror ikke det er rett. Jeg tror det er det for mange, men ikke for alle. Og det kan være mange årsaker til at man ikke ønsker barn, og det skal uansett være unødvendig å forsvare seg når man har tatt det valget.

@ Glucas: er fullt klar over at mange opplever det slik som du har. Men det er frekt å påstå at ALLE kommer til å føle det slik som du om de får et barn. Igjen - da hadde det ikke vært så mange uønskede barn i verden.

Om jeg ombestemmer meg mens jeg enda har mulighet, kan hende - men da er det fordi jeg ØNSKER meg barn, fordi jeg er klar for og tror jeg er i stand til å gi et barn det det har krav på og trenger og så lenge jeg ikke er klar for det så skal jeg heller ikke sette barn til verden. Og iaf ikke i håp om at "det kommer til å endre seg".

Jeg tror på ingen måte jeg er unik, men kjenner flere som ikke har barn og heller ikke ønsker seg det, noen som har barn som ikke ville hatt om de kunne valgt om omigjen og noen som aldri burde fått barn.

Jeg har full respekt for at DU syns ditt barn har beriket ditt liv og at du endret mening, men jo jeg syns det er både frekt og respektløst av deg å påstå at ALLE vil føle det samme og dermed sier at mine følelser og valg ikke er riktig og at jeg ikke VET hva jeg snakker om for meg selv.

@Red_Gemini: bra sagt :)

Jeg har fått flest reaksjoner fra andre damer forresten, når jeg har sagt at jeg ikke har vært særlig happy for hverken svangerskap eller spedbarnstiden. Man skal liksom elske den rosenrøde spedbarnstiden, særlig som mor. For meg personlig er det mest ok når barna har blitt over 3 år, og er mer selvstendige.
Da er man plutselig en kald mor, har jeg inntrykk av. Samtidig som jeg har opplevd at en del damer har blitt takknemlige og glade for at jeg har sagt dette, og som kjenner seg igjen. Men mange av tankene har vært litt forbundet med skam.

@mystiqueh

Glucas sa følgende:

"Jeg unner alle muligheten å få barn, selv om dere ikke "vil" ha de nå så forandrer det seg når det kommer, og vær glad, for det er det beste som da har skjedd deg og du vil gå inn i en tid som beriker deg mer enn noe annet".

Du svarer:

"Syns også det er en smule frekt av folk å komme drassende med dette at unger beriker ens liv så voldsomt - ja, takk og pris for at det har gjort det for de som har valgt å få barn! Noe annet ville være trist, men ikke kom her å si det som om mitt liv er fattigt eller trist fordi jeg har valgt anderledes".

Du fortsetter med følgende:

"Jeg har full respekt for at DU syns ditt barn har beriket ditt liv og at du endret mening, men jo jeg syns det er både frekt og respektløst av deg å påstå at ALLE vil føle det samme og dermed sier at mine følelser og valg ikke er riktig og at jeg ikke VET hva jeg snakker om for meg selv".

Glucas snakker om egne erfaringer noe alle på tråden her gjør og jeg synes du tillegger han upassende egenskaper, ref "frekt" og at "alle mener det han gjør". Du gir inntrykk at han er i mot ditt standpunkt og du fremstiller hans utsagn som "den rette løsningen for alle". Jeg prøver så godt jeg kan å lese om han gjør det og klarer bare å se at du er hissig på han fordi han har motstridene opplevelser og tanker rundt dette med å få barn i forhold til dine standpunkter. Jeg synes du virker sår, aggressiv og skarp og jeg tillegger deg også at jeg tror du tar deg alt for nær av hva andre mener om dine valg. Hvis man tenker mye på dette med barn så er det ikke vanskeligt å finne argumenter i mot det å få barn, for det passer aldri å få barn. Noen har sykdom og helse som knirker, noen har dårlig økonomi, noen har mye utdanning og jobb som krever oppmerksomhet, andre har stort ego og noen har desverre egenskaper som gjør at de ikke egner seg for barn og tar sitt ansvar og står over.

Jeg synes det er trist at en egentlig flott tråd blir grusa av at enkeltpersoner absolutt skal vri på andres utsagn og tillegge dem ting og utsagn de ikke har sagt.

Nå er jeg direkte og litt irritert og det merker du sikkert men for meg så fremstår du også selvopptatt og virker svært opptatt av at andre har motstridende argumenter i forhold til dine. Jeg har prøvd å lese hele tråden her og jeg finner ikke en som kritiserer deg og de som velger ikke å få barn. Det er du og dine egensakper som er avgjørende for om du er egnet som en forelder og ikke hva andre her sier.

@ Red_Gemini: det er jo en ærlig sak det, men ja, dessverre blir man gjerne uglesett som kvinne om man sier slik eller som i mitt tilfelle - ikke ønsker seg barn. Da er man gjerne kald mor som du sier eller ikke ordentlig kvinne. Alle andre vet liksom så mye bedre hva du bør og skal føle ....som når folk sier til meg når jeg sier at jeg ikke kommer til å bli noe god mor - joooda klart du hadde blitt det. Hvordan kan de vite det? Jeg burde vel være den nærmeste til å kjenne meg selv best?

@ Spirrevipp: Vi leser ting med forskjellige øyne og oppfatter ting ulikt og det er hver vår rett. Og oppfatt meg gjerne for å være selvopptatt osv - det kan ikke jeg endre på uansett. Men da bør du kanskje lese hva han skriver i fortsettelsen også ;) Jeg vrir ikke på det han sier, men oppfatter gjerne det han sier på en anderledes måte enn deg.

Og jo jeg oppfatter det som frekt å si / påstå at "selv om dere ikke "vil" ha de nå så forandrer det seg når det kommer, og vær glad, for det er det beste som da har skjedd deg og du vil gå inn i en tid som beriker deg mer enn noe annet" Som om dette er en selvfølge for alle.

Og: "Jeg vil også si det er arrogant av deg å tro du ikke vil ha barn".

Har jeg sagt at alle mener det han gjør?

Nei, men har møtt på endel mennesker som mener det samme - at alt det der kommer til å forandre seg om du får egne barn og at de som ikke vil ha barn ikke vet hva de snakker om.

Jeg kunne likså godt skrevet dette uten å hendvent meg til Glucas spesielt, men nå var det nå hans innlegg jeg leste sist i natt da.

Men uansett hva jeg sier eller skriver , så vil ikke det endre din oppfattelse av meg, og du vil sannsynligvis fortsatt mene at jeg gruser til tråden - det er din rett.

Jeg er mann 38, og har ikke barn, men vil gjerne ha barn i løpet av livet...haster ikke for min del, men tilfeldigheter spiller vel også en rolle og hvem jeg blir sammen med :)

Hvordan fjerne sædflekker fra en mikrofiber (ligner på semsket skinn) sofa?

Ville ikke vært foruten. Har fått de jeg skal ha selv, men bonusbarn er selvsagt greit. Jobber med barn til daglig. Kunne ikke gjort det om jeg ikke digget unger.

Ja, @Glucas. Flere millioner av dem

Jentene må da kunne svare på det

@Glucas: man kan heller ikke få barn for å se om det er rett. Det kan på en måte ikke sammenlignes med å teste ut noe annet man ikke tror man liker. Jeg synes det er modig å si at man ikke ønsker barn. Det burde i grunn ikke være det i 2013, men det er det. Fordi det er en gjengs oppfatning at alle bør ønske (og elske) barn.

Det kan være like egoistisk (om ikke mer) å få barn, enn å la være.

"Vil du en eller annen gang ha barn?" - Veit ikke. Føler man burde. Mange kolleger får eller har fått barn nå. Vil kanskje gi et mer meningsfylt liv som eldre? Har hørt at man kan bli lykkerligere av å få barn dersom de er sterkt ønsket. Men de kan også være grunnlag for bekymringer.
"Er du mann eller dame og hvor gammel er du!" - Mann, 43.

Jeg har tolv søsken, hvorav to hele. Ville ikke vært foruten søskna, men foreldrene har kanskje dratt det noe langt? - Er eldst. Og veit en del om "mitt og ditt barn" etc som jeg ikke er så begeistret for. Det kan jo variere veldig hvordan dette løses og hvor funksjonelle familiene er.

Et liv uten egne barn åpner mer for å slå seg sammen med noen på egen alder og modenhet, og man har mer tid til seg selv og den andre. Skal man ha barn bør det være med noen som har litt tid på seg til dette. Da er utvalget mindre. I hvert fall hvis man ikke ønsker å være steforeldre - Et dilemma. Ikke alle passer til å ha barn heller. Tror jeg er innstilt på å legge mer innsats i dette enn min far har gjort. Men er usikker på hvordan det vil fungere i praksis. Er jo veldig enkelt å leve for seg selv..

@ Glucas: Ja. ja - da er det nok noe fundamentalt galt med meg da ;)

Jeg har heller ikke prøvd å hoppe i strikk eller fallskjerm, men trenger heller ikke å gjøre det for å finne ut om jeg kanskje liker det likevel.

Har både dyr og mennesker rundt meg jeg er glad i og tar vare på forøvrig, de ville jeg ikke vært foruten.

Det gjør meg ikke automatisk til en god mor....Jeg sier som jeg har sagt før - et barn har rett til å være ønsket og elsket, det har også rett til å gå "foran alt annet", og inntil den dagen jeg eventuelt skulle ombestemme meg ang. det å ønske meg barn og vet at jeg er klar for å gi en liten pode det han / hun trenger og har krav på, så har jeg INGEN planer om å sette barn til verden for å teste ut teorien om at "jeg kommer til å ombestemme meg".

Det er jo heller ikke slik at man kan gå tilbake på et slikt valg - har man først fått barn - og i verste fall IKKE ombestemmer seg - hva da? Om man sier at man ikke liker å sykle selv om man ikke har prøvd, men prøver likevel for så å finne ut at man faktisk ikke likte det heller, så kan man bare la være å sykle flere ganger.

Setter man barn til verden bare for i tilfellet at man ombesttemer seg, og ikke gjør det, så kan man ikke bare stappe barnet tilbake der det kom fra og ha det ugjort liksom.
Og å risikere å sette et barn til verden som da kanskje får en mor som egentlig ikke ønsker det osv. - DET er ikke en risiko jeg er villig til å ta / utsette et eventuelt barn for - så ond er jeg ikke.

For meg skal det dessuten litt mer til enn at man bare ikke gir blanke faen i barnet sitt, for å kvalifisere som en god forelder....

Man trenger en normal porsjon sosial intelligens for å passe som forelder. Det holder ikke å ønske/ikke ønske. Det blir alt for egoistisk.

For naturens del "holder det" kanskje med at "målet helliger midlet".

Har man satt noen til verden må man jo bare gjøre det beste ut av det. Livet vil bli en del anderledes med barn enn uten. Og den "jobben" med å oppdra dem og få dem til å klare seg selv bør man gjøre slik at man slipper å "få på pukkelen" for dette når de blir voksne.

Hvis man ikke er i stand til å se og lytte til barna som de er bør man ikke ha barn.

Drømmen er jo barn å familie,mulig jeg er kjerne jenta men.. er jo innmari koselig:-) men respekt for de som ikke ønsker også.

Jeg har visst siden jeg var ganske ung at jeg ikke ønsket barn, og jeg har vært krystallklar om mitt standpunkt i alle relasjoner med jenter. Behovet, og ønsket om barn, tror jeg faller veldig naturlig hos de fleste - men det virker ikke som det er hverken forståelse eller respekt for at enkelte faktisk ikke ønsker det samme. Her på Sukker har jeg blitt kalt egoistisk, selvopptatt, trangsynt osv. - fordi jeg ikke ønsker å "bidra med et barn inn i forholdet".

Denne tråden viser at behovet for barn ikke faller naturlig hos alle. Uansett hva som måtte ligge til grunne for valget om å få barn eller ikke få barn - er det vel ikke å be om mye at det respekteres? Matchtesten på Sukker er veldig grei på det området, matches en som vil ha barn med en som ikke vil ha barn - lyser det rødt som et trafikklys imot den som søker. Dette burde være veldig enkelt, men likevel tikker det inn meldinger fra tid til annen som pirker borti dette - og ord som "umoden", "egoistisk", "selvopptatt" og "trangsynt" slenges ut der.. Trist.

Ja, jeg vil gjerne ha barn, men jeg kan ikke få... eller mest sannsyligvis kan ikke få...

Kvinne 41, barnløs, en mengde prøverørsbehandlinger unnagjordt, uten resultat. Jeg kommer ikke til å gå den veien igjen. Det eneste jeg ønsker meg nå er en sjanse. Dvs. en mann som ikke nødvendigvis vil ha (flere) barn, men som ikke er redd for å få det, om underet skulle skje (det skal godt gjøres med en sykdom som gjør det litt vanskelig, dog ikke umulig, og alder som er rett rundt "kroken på døra").

Det er vanskelig dette... jeg må jo egentlig slå meg til ro om at det ikke kommer til å skje, men jeg klarer ikke helt slå meg til ro med det heller. Har deita en fyr som absolutt ikke vil ha flere barn, og det er jo forsåvidt greit, siden jeg mest sannsynligvis ikke kan få, og han har noen jeg også kan få gleden av, men likevel... det hadde vært kjekt å kunne droppe prevensjon etterhvert sånn, fordi det er en mikroskopisk mulighet.

Jeg skulle gjerne fått slippe å sitte ensom på gamlehjemmet å tenke "hva om..?" - da hadde jeg i alle fall hatt tryggheten i at "jeg gjorde det jeg kunne" i alle fall.

Uff.. når blir jeg bare trist.

Ja, jeg vil gjerne ha barn, men jeg kan ikke få... eller mest sannsyligvis kan ikke få...

Kvinne 41, barnløs, en mengde prøverørsbehandlinger unnagjordt, uten resultat. Jeg kommer ikke til å gå den veien igjen. Det eneste jeg ønsker meg nå er en sjanse. Dvs. en mann som ikke nødvendigvis vil ha (flere) barn, men som ikke er redd for å få det, om underet skulle skje (det skal godt gjøres med en sykdom som gjør det litt vanskelig, dog ikke umulig, og alder som er rett rundt "kroken på døra").

Det er vanskelig dette... jeg må jo egentlig slå meg til ro om at det ikke kommer til å skje, men jeg klarer ikke helt slå meg til ro med det heller. Har deita en fyr som absolutt ikke vil ha flere barn, og det er jo forsåvidt greit, siden jeg mest sannsynligvis ikke kan få, og han har noen jeg også kan få gleden av, men likevel... det hadde vært kjekt å kunne droppe prevensjon etterhvert sånn, fordi det er en mikroskopisk mulighet.

Jeg skulle gjerne fått slippe å sitte ensom på gamlehjemmet å tenke "hva om..?" - da hadde jeg i alle fall hatt tryggheten i at "jeg gjorde det jeg kunne" i alle fall.

Uff.. når blir jeg bare trist.

klem til UR.
håper du får den sjansen du ønsker deg, og får en flott mann, og så kansje underet skjer. :-)
ønsker deg i alle fall all lykke til!

Vold avler vold har jeg blitt fortalt..
Har lyst på barn, men jeg tror jeg gjør meg selv stor tjeneste ved å la være å få det...

Ja, jeg har lyst på barn en dag, men jeg vil gjerne finne en mann å få dem sammen med. Hittil har jeg ikke funnet ham.

Er 30 år nå og blir 31 år i november. Har flere venner og kolleger som har fått barn og selv trives jeg i lag med mine venners barn.

Ellers lever jeg et aktivt og bra liv. Har flere venner og bekjente som ikke har barn og jeg er en del sammen med dem.