Når jeg logger meg på sukker så tror jeg problemet mitt nok er at jeg legger utrolig stor vekt på å få svar på mine meldinger. Jeg sender og sender meldinger og er så opptatt av at noen skal svare og at noen skal si at jeg var kjekk.
Og så ønsker jeg at noen av disse jentene skal like meg og falle pladask for meg. Og når dette ikke skjer så faller jeg helt ned i kjelleren og fylles opp med selvforakt og et intenst hat mot meg selv og mot damer. Mest mot meg selv.
Og jeg tenker at jeg sykner hen av lengsel etter damer, men at ingen damer sykner hen av lengsel etter meg.
Jeg tror det er slik mange andre sytkoppmannfolk har det. Vi lengter så utrolig intenst etter at noen jenter skal falle for oss, holde rundt oss, si at de elsker oss og alt det klisset der, og når det ikke skjer så blir vi sprø og sinte og fordomsfulle og rasende og sinte og sier at jenter er horer og arrogante og what have you.
Hm. Jeg ble faktisk litt lykkeligere av å skrive dette. Rart med det.
Man blir jo ikkje attraktiv å lengte intens etter noen. Men det føles av og til slik for den som lengter, man blir som et barn igjen og man føler at disse damene, de skulle jo bare ha vist hvorledes man vannsmektet etter de, og da, da ville de nok ha falt for oss. Men denne vannsmektelsen stemples ofte som desperasjon, og desperasjon tolkes ikke som noe spesielt positivt trekk. Tvert imot, sees vel heller på som noe relativt mindreverdig, og avskyeleg og motbydelig.
Så er vi like langt. Men jeg har altså blitt litt gladere i løpet av disse minuttene som jeg brukte på å skrive dette innlegget.