Hva er din drøm, du som har barn fra før?

Jeg har erfart både kjernefamilien og nyfamilien på både godt og vondt. Nå skal jeg leve med mine barn, det er min vei videre. Etter dyrekjøpte erfaringer med nyfamilien, ønsker jeg verken å utsette meg selv eller dem for risikoen for et slikt brudd igjen. Man har jo ingen rett på den familien man blir så glad i, verken barn eller voksne.

Det krever litt omstilling, tenken på å skulle leve uten en mann ved min side. Å være den eneste voksne i vår familie, bære alt ansvaret selv, planlegge alt selv. Ikke minst være alene om gledene i hverdagen. Hittils går det så bra og det kommer det til å gjøre videre også. Det er når jeg ser for langt fram at det blir en skremmende tanke. Mange år uten å leve med en partner.

For all del, jeg ønsker meg en kjæreste, gjerne som har barn, men jeg ønsker ikke å danne en nyfamilie igjen. Så min drøm blir å finne en partner som gjerne bor for seg selv med sin familie og synes det er helt fint at jeg bor for meg selv med min familie.

Dere som har prøvd nyfamilien, er dere villig til å prøve igjen?

Har vært igjennom det, ny start med ny dame, unger som knyter nye bånd, for at alt skal ryke på nytt.
Har og tenkt tanken på at om eg skulle møta ei igjen så kunne det vera lurt å bu kvar for oss, men det kjem nok til eit punkt der ønsket om å bu saman blir for stort.
Trur nok at ungane blir knytt til ny partner om ein bur saman eller ikkje. Eit eventuelt brudd blir belastande for dei uansett.

Jeg ønsker å ta ting sakte og nyte det å bare være kjærester, uten å måtte ta stilling til alle ting som kommer når en skal skape en nyfamilie. Tenker at det og må være lov... å ikke rushe inn i samliv, men heller være i forelskelse og kjæreste modus....Sier ikke at jeg aldri il flytte sammen om jeg fnner den rette, men sier at særbo akkurat nå virker fristende ... Om jeg finner en mann som vil ha meg på de premissene vet jeg ikke , men er vel lov å prøve :)

Nå er jeg så voksen at barn uansett vil være store, og kanskje på vei ut for både henne og meg. Men jeg tenker to ting her, det ene er at forholdet må starte med to selvstendige individer, som bor i hver sin husstand. Så mener jeg at i et langvarig forhold vil jeg bo sammen med kjæresten min etter hvert. Men hvor fort man flytter sammen? Når begge er enige om det.

Kjærester først, bruke tid. Men, det ideelle hadde vel vært om han har ingen eller ett barn fra før, jeg har selv ett barn.