i et forhold over lengre tid, - var det stor forskjell i kjærligheten til eget/egne barn og det andre/de andre barna? Jeg forstår at kjærligheten til eget barn overgår all annen kjærlighet (er selv mor), men jeg spør fordi:
Kjenner en mann, han er i et skrantete forhold (men har ingen intensjoner om å avslutte med det første, meg kjent). Forholdet har vart i ti år. Kjæresten hadde med seg ett barn inn i forholdet, så fikk de ett barn sammen etterpå. De fire har altså nå bodd sammen i rundt ti år.
Denne mannen jobber mye. Når han endelig skal ha fri, sier han: Jeg ser så frem til å ha mer tid med sønnen min. Han snakker mye om sønnen, men nevner aldri det andre barnet. Sier ikke: Jeg ser så fram til å ha mer tid med barna. Alltid bare sønnen. Han forklarer det med at kjærligheten til eget barn ikke kan sammenlignes med det man føler for andre sitt barn. Jo da, ser jo den, men jeg synes det er veldig trist å høre han nevne kun sønnen, særlig når de har bodd sammen i ti år alle mann. Han sier han er opptatt av ikke å forskjellsbehandle barna, men for meg høres det jo slik ut, når han bekrefter at det stort sett er sønnen han skal finne på ting med (når han har fri), ikke han andre.
Hvilke erfaringer har dere andre som har vært i slike forhold over tid?