Jeg er mann, 35 år og barnløs. Ble brått slutt med exen for et halvt år siden og jeg sto igjen med et lite sjokk, det var liksom ikke dette som var helt planen i livet mitt akurat nå. Jeg drømte jo om hus, barn og alt som hører med, hun var tydeligvis ikke helt ferdig med å realisere seg selv.
Så er jeg her inne da, og stort sett søker litt ned i alder med tanke på dette med barn. Jeg har før aldri hatt spesielt lyst på og det har med exer bare vært diskutert litt løst for gøy. Men nå som jeg plutselig er singel igjen og i min alder merker jeg at jeg kjenner kanskje litt ekstra på det. Er mange venner og bekjente rundt meg som er godt etablert og folk begynner å gifte seg å få barn. En av grunnene til at jeg kanskje tenker, eller "stresser" litt med tanken på barn er jo at jeg først må finne en partner, å bli kjent før ting utvikler seg og blir mer seriøst, klokken tikker altså.
Har alltid søkt de som er litt yngre og barnløse, men så har det seg slik at jeg har begynt å date ei på min alder, 35, og hun har to barn. Det viser seg at vi etter få dater har veldig god kjemi og har det veldig kjekt sammen. Jeg merker at den flørten og gløden mellom oss er den samme som når jeg før har fått kjæreste. Er det et snev av forelskelse jeg merker montro ? Trodde jeg var alt for erfaren og forsiktig til å våge å kjenne på de følelsene igjen.
Men for å komme til poenget. Med henne, som godt kan tenke seg flere barn, så er jo tiden ekstremt knapp på å komme igang. Burde jeg date henne mer å gamble på det eller bør jeg lytte til fornuften å komme meg videre å fokusere på en annen som er yngre og barnløs slik jeg hovedsaklig søker ?
Om jeg skal holde på den normale planen så var det det da, hvor lang tid går det før jeg finner noen andre det klaffer med, mens jeg alt nå har noe som kanskje kan utvikle seg ?
Regner med det er både kvinner og menn som er / har vært i samme situasjon.
Litt råd og debatt rundt temaet hadde vært fint :)