@Fjellkatt. Joa, litt klokere:-)
Selv om jeg er kvinne…på jobb har jeg tydelig maskulin ”drive”. Jeg er i hodet, jeg tenker, analyserer, planlegger, organiserer, gir råd, anbefaler, gir, gir, gir. Det er action, jeg gjør og utfører, jeg må tenke fremdrift, deadlines, ta beslutninger, ta grep, handle osv.
Ferdig for dagen og vips, mitt automatgir skifter til feminin. Jeg lener meg tilbake, blir myk som en karamell, jeg kjøper blomster, jeg blir mottakelig, bruker intuisjon, er mer i følelser, mer omsorgsfull, tenker sensuelt, lar humla suse, lar andre ta initiativ og være i førersetet. ER rett og slett mer enn jeg GJØR. Det er i dette jeg egentlig er mest hjemme. Fortsatt en sterk type vil jeg påstå, og ofte frekk som bare det, men altså…feminin!
En venninne sliter i sitt forhold, jeg har tillatt meg å si at jeg synes hun aldri slipper tak i sin maskuline jobbhverdag, hun pusher alt og alle hele døgnet og klarer ikke ”være seg selv” og skru av maskuline kommandolinjer og lande i sin egen femininitet. Slitsomt, også for oss som er venner. Kanskje jeg tar feil, men jeg synes jeg ser at hennes kjæreste har sunket sammen og ”gitt opp”. Litt sånn; dama vet jo best og fikser alt uansett. Jeg bare gjør som jeg blir fortalt, så slipper jeg kjeft og kritikk. Trist å se.
Noen tanker om dette? Kanskje jeg er helt på jordet? :-)