Etter å ha vært singel i mange år, har jeg møtt en mann jeg liker veldig godt her på Sukker. Vi har truffet hverandre i halvannen måned, og det kjennes veldig bra. Noen ganger så kjenner man den følelsen bare med en gang; dette føles veldig riktig! Vi har begge to barn i samme alder, og bor et par mil fra hverandre.
Siden vi begge har barn halvparten av tiden og forpliktelser, så blir det ikke til at vi får til å møtes så ofte, men jeg tenker at det er viktigere hvordan vi har det når vi treffes enn at vi treffes hele tiden. Samtidig så har jeg et ambivalent forhold til det.
Min holdning har hele tiden vært, at hvis jeg skal treffer noen, så skal det ikke være et stressmoment i hverdagen. Hadde det ikke passet å møte en som sitter og tvinner tommeltotter når jeg er med barna, og som maser om at vi ser hverandre for lite. For jeg tenker at et forhold skal være noe fint/tilskudd i hverdagen, ikke et støymoment.
Og så har jeg klart å finne en som tenker sånn, og det gjør meg samtidig kjempe frustrert, og usikker. Jeg merker at jeg har et litt mer behov for å planlegge. Jeg tenker og analyserer: «nå har vi begge to barnefri neste mandag, men vi har ikke planlagt noe ennå» kan gjøre at jeg blir liggende våken på natta å gruble.
Har et veldig godt forhold til faren til barna mine, så vi satt og pratet litt om dette med forhold. Han sa jeg ikke måtte stresse. «Det at vi menn ikke tar kontakt hele tiden betyr ikke at vi ikke er interessert, men at du ikke hele tiden er prioritert, fordi det er andre ting tar opp tiden, som hjelpe barn med lekser, kjøre på aktivitet, og når ferdig med det, så legger vi oss bare.» Han er selv i nytt forhold, og opplever mas om å treffes som gjør at han blir litt lei. Jeg ønsker ikke bli den som maser hele tiden, og dermed blir et stressmoment i hans hverdag, slik at han kanskje tenker at dette blir for mye for meg.
Kjenner ei som er i samme situasjon som meg, som også går med samme tanker som meg. Og jeg tenker, kanskje er det grunnleggende forskjell på menn og kvinner? Kvinner skal hele tiden planlegge, trenger bekreftelse, har ikke hørt fra deg på et døgn, liker du meg ikke lenger osv. Mens menn ikke tenker så mye, men tar litt ting som det er; ja, i dag har jeg barnefri, skal vi treffes.
Hva tenker dere andre? Hvor ofte føler dere at man må treffes? Kan dere være interessert i noen uten å ta kontakt hele tiden? Hvordan er holdning i forhold til kvalitet når man møtes kontra kvantitet?