Jeg blir skremt over hvor utbredt utroskapen er i vår kultur, og hvor lav terskelen er for å systematisk bedra sine partnere. Mine erfaringer rundt dette, gjør at det skal veldig mye til for at jeg noensinne vil kunne stole på en kvinne igjen.
Jeg ble nylig singel etter nesten 9 år i fast forhold og med to små barn som nå opplever store omveltninger i livet sitt. Flere av mine tidligere forhold har vært til kvinner som jeg visste ikke var til stole på. De var i tillegg ganske åpne om at de likte "variasjon" så jeg la da heller aldri særlig følelser i disse kortvarige flørtene.
Så traff jeg ei som var annerledes. Hun var søt og snill, litt sjenert, men hadde alle de rette verdiene, trodde jeg. Nå, flere år senere, er idyllen brutt og jeg måtte gjøre det slutt med ei som over lang tid har pleiet kontakt med ekser og menn som hun har møtt på byen, bak min rygg. Ironien i det hele, er at hun på tidlig tidspunkt uttrykte sin bekymring for at *jeg* skulle være utro mot henne, så jeg tok hensyn og kuttet ut det meste av byturer med kamerater og arrangement med jobben hvor alkohol var i bildet. Hennes unnskyldning var at hun søkte spenning i hverdagen. Et stabilt familieliv, med god økonomi, ingen åpenbare konflikter, og to nydelige barn var visst ikke nok.
Nå har jeg vært singel i snart et halvt år. I løpet av denne korte tiden, med byturer ca annenhver helg, har 5 av de jeg har kommet i kontakt med vært gifte med barn. Dette er kvinner i midten av 30-årene som reiser på byen med venninneflokken, tar av seg gifteringene, og opptrer som single. Når dette faktum har kommet frem i lyset, har jeg kuttet kontakten tvert. Ikke fordi jeg mener jeg har spesielt høyere moral enn andre, men fordi jeg vet av erfaring hvor vondt det er å være den uvitende part på andre siden. Det er direkte hjerteskjærende å se på facebook-profilene deres, hvor de fremstår som lykkelige med bilder av mann og barn.
Min beste venn, som selv er singel, har over flere år hatt et forhold med ei jente på jobben. Når hun begynte å jobbe der, hadde hun en kjæreste, men min venn var på det tidspunktet ikke klar for noe fast forhold. Hun giftet seg etterhvert med kjæresten, og de har nå to barn sammen. Det ektemannen ikke vet, er at min venn og hans kone, avslutter alle sosiale arrangement i forbindelse med jobben (julebord mm.), på et hotellrom nede i sentrum.
Dette er bare noen eksempler fra mitt liv, men jeg har dessverre langt fler. Er det håp for livslang kjærlighet i vår kultur