Det er så lett å tro at mange tilsynelatende velfungerende famileir har alt man skulle ønske seg. Men jeg har noen ganger fått "tilståelser" i fortrolighet fra gifte veninner, eller fra nyskilte, om endel problemer som de har holdt skjult i årevis. Feks labert sexliv, tiltaksløse partnere, kjedsomhet, uenighet og irritasjon over økonomiske prioriteringer, forferdelig svigers og unnfallenhet fra partner etc. Jeg lurer derfor noen ganger på om single har urealitiske forventninger i lengden, og feilaktig tror at de varige forholdene er mye bedre enn det man selv har hatt. Jeg vet at man ikke kan dele folk inn i par/single, men noen trekk vil være mer fremtredene hos de lengtidsetablerte versus hard core single.
Og det da enten er slik at
1) forholdene vi ser som varer er svært gode og har få svakheter
eller
2) forholdene er langt fra perfekte og kanskje med flere "feil" enn mange av dem som ryker men at
a) de som velger å bli/forbli single er mindre tolerante og ville ikke tatt til takke med det, mens folk i langvarige forhold er rausere og rudnere i kantene
b) elerl de som er single er modigere, da mange par dekker over problemer, holder tett pga fasaden og skrekken for å være alene, manglende evne til å gripe tak i situasjonen eller resignasjon.
Noen som har tanker om det?