Jeg er en relativt oppegående person. Sett utenfra, så har jeg vel det ganske greit også. Jeg føler vel igrunn selv og, at jeg har det greit, iallefall på de fleste områder. Jeg klarer meg selv med det meste. Har unger, hus, bil, venner, grei inntekt and so on.
Ryker noe i hjemmet eller på bilen, så ordner jeg det somregel uten store problemer.
I venneflokken er jeg den morsomme som alltid har en vittig kommentar på lur, de fleste som blir kjent med meg liker meg raskt, og jeg har ingen problemer med å skaffe meg venner eller bekjente.
Når det kommer til utseendet, så er jeg vel relativt heldig der også. Jeg ser ikke ut som et takras, men er heller ikke sånn "wow", men sånn ca gjennomsnittlig både på størrelse og sånn ellers.
Stort sett er jeg (og andre) fornøyd med både utseende, personlighet og hva jeg har oppnådd her i livet.
Jeg lurer vel egentlig bare på hva er egentlig galt med meg? Eller hva er det jeg gjør galt?
I det siste har jeg begynt å kjenne veldig på ensomheten i det å være en. Jeg skulle så gjerne hatt en spesiell å dele alt med, men det virker ikke som jeg har evnen til å falle orntlig. Jeg har ikke så lett for å slippe noen HELT inn, og når jeg endelig da kanskje klarer det, så har jeg havna i den berømte vennefella.
De jeg møter som jeg kunne tenkt meg å satse på, ønsker noe helt annet enn meg, som f.eks. kun lek og morro, mens jeg ønsker noe varig. Og dersom noen som faktisk ønsker det samme som meg kommer inn i bildet, så har jeg lett for å skyve dem bort, dersom det føles litt for mye litt for fort, mtp å slippe dem innpå meg.
Så hva skal man gjøre? Er jeg dømt til å leve alene, og fortsette å være den morsomme som alle liker, men kun som en venn?
Vet ikke helt hva jeg ville med dette, annet enn å sette litt ord på ting. Kanskje overfor meg selv.
Uansett. Tips og råd mottas med takk!