Sukkerforum

Hva skal til?

Siste svar Sat 7 Jun 2014 00:41 (51 svar)
Skjult ID med pseudonym Stor Hauk

Hva skal til for at de gamle sure tantene tar å ser på oss yngre gutter? Har lagt merke til at mange damer her inne faktisk kunne tenke seg noe smågodt på 25+ men på grunn av hva naboen kan tenke eller hva folk kan si om de så velger de å la vær.

Og de er sure, grinete og frekke i kjeften og kaller oss for unge uerfarne gutter. (les: Sarkasme). Ikke eier de oppdragelse eller er dannet. Og en annen ting. De jeg har lagt merke til kunne tenke seg og som faktisk virker interessert i mye yngre gutter er sterke, godt utdannede damer med god sosial intelligens som faktisk vet å takke ja til hva livet kan tilby de. (Vær vennlig å ikke komme med en kommentar om at du er høyt utdannet men ikke ønsker yngre gutter fordi jeg snakket ikke om alle. Bare mange av dere).

Og ikke alle av oss er erfaringsøkende hundevalper. Noen av oss har vært mye borti eldre damer og er ikke ute etter det dere tror vi er. Å være forutinntatt tilhører oss ''yngre'' og passer ikke dere når dere har passert 40. (Ingen er like og faktisk har jeg i min unge alder mye mer erfaring og kan snakke om veldig høytstående emner innen samfunnet og litteraturen. Også har jeg et ganske stabilt liv med drømmer som kan være lik dine om du hadde svart på min henvendelse og tatt deg tiden).

Vi er bare mennesker med lyster som alle andre dyr og min filosofi er at dere nekter dere selv den gleden av å ha seg en mye yngre mann fordi dere er ''hemmet'' av det dere tror det som er sosialt akseptert.

Vel la meg nå få fortelle dere noe. De mektigste damene i verden har alle en yngre kjæreste som er minst 25 år yngre enn seg og beholder han mye lenger enn det som er gjennomsnittet i dagens samfunn for et forhold.

Så vær vennlig å oppføre dere når dere blir kontaktet. Ta et godt blikk på den som tar kontakt med dere og gi han en sjans. Det er ikke mer vi ber om. Men om samtalen må dreie seg kun om sex og du ikke vil det så ignorer fyren. Ikke la kjærligheten gå glipp fordi han er ''litt'' yngre enn deg. Verden er ikke i svart/hvitt.

Freud skal ha sagt følgjande som 13-åring: "Dei verste egoistane er mennesker som ikkje veit at dei er egoister."

Dette sitatet er av og til relevant når eg les trådande i dette forumet før dette forumet blei heilt tannlaust og fjasete. Då handla trådane om at folk uttrykte sinne og frustrasjon over det motsatte kjønn. Mannfolka uttrykte sinne overfor jentene som ikkje svarte dei, og viss dei først svarte så aksepterte jentene som oftast ikkje invitasjonen ut på ein date. Og jentene uttrykte frustrasjon over mennene som enten berre var ute etter sex eller som var utålmodige og sosialt handikappa.

Det eg tenker er at alle dei som er her på sukker har det til felles at dei ønskjer noko. Nokon ønskjer sex, andre ønskjer forhold, nokon ønskjer venn og atter andre ønskjer berre å slå ihjel tida på ein nokonlunde underhaldande måte. Men alle er her for å få utløp for sine egoistiske behov. Dei som starter tråder på dette forumet gjer dette av egoistiske behov og dei som anklager andre på dette forumet for å skrive for mange innlegg gjer også dette utifrå egoistiske behov. Følgjeleg har det svært lite for seg at nokon anklager andre for å vere egoistiske og teite.

Det som kanskje kan vere eit meir relevant og mindre fordomsfullt spørsmål å stille seg sjølv og andre er: Det som ein trur ein vil ha (forhold, sex, sex med mange folk, trekant etc etc), vil det verkeleg løyse det ubehaget ein føler inne i seg ?

Så poenget med denne tråden var: Alle ønskjer vi å få utløp for våre narsistiske behov for tryggheit, kjærleik og beundring. Vi ønskjer å beundre vår partner og vi ønskjer å bli beundra av vår partner. Der er vi alle lik. Forskjellen er at nokon føler at dette best kan oppnås gjennom ein fast partner, medan andre føler dette best kan oppnås gjennom fleire partnarar og gjennom kortvarige relasjoner. Nokon føler at dei best kan oppnå tilfredstillelse gjennom å finne ein partner/partnere med eit vakkert ytre, medan andre tenker seg at det viktigaste er lang utdanning, ein stor venneflokk, store musklar, store pupper eller kva det no enn skal vere.

Innlegget held fram.

Eg bruker å seie: "Eg trur på diskusjoner." Med det meiner eg at diskusjoner som regel aldri fører nokon veg. Den eine debattanten lufter sin meining, den andre debattanten lufter sin meining og så prøver dei å fritte den andre ut, lure den i feller, komme trekkande med meir eller mindre relevant fakta, skise den andre opp i eit hjørne etc etc. Som regel veldig lite konstruktivt.

Kva er då alternativet til diskusjon. Det finst to alternativ:

1) Berre lytte og vere interessert i det den andre seier. Ha respekt for det den andre seier, sjølv om du er ueinig. Dette kan jo vere lurt både i møte med ein farleg motstander, i møte med ein hissig motstander eller i møte med ein stad motstander.

2) Ein kan ha ein samtale om ting. Ein samtale er at to folk er nysgjerrige og utforskande på temaet og ingen av dei trur at dei har funnet fasiten i nokon større grad enn andre.

Ofte gjer folk feilen at dei trur ein diskusjon er ein samtale. Alt som er hissig og opprivande er diskusjoner.

Kvifor er det slik ? Kvifor skal ein ikkje kunne få lov til å ha diskusjoner ?

Sjølvsagt må ein få lov til å ha diskusjoner viss ein liker det. Men diskusjoner fører som regel aldri til noko stor innsikt i sanninga, nettopp fordi ingen av parane er interessert i sanninga. Partane er interessert i å ha rett, og i enkelte tilfeller å ydmyke eller knuse motstanderen.

Eg skriv dette etter i mange år å ha vore ein stor elskar av diskusjoner. Eg har no blitt meir moden og unngår nesten alltid diskusjonar. Eg greier det ikkje alltid, men eg klarer det som oftast. Hugs: Diskusjoner er ikkje til for å opplyse folk, den er til for å vinne.

Mange har behov for auka sjølvkjensle gjennom å vinne ein diskusjon. Aksepter dette behovet, og lytt med respekt til det dei har å seie. Med respekt, ikkje nødvendigvis med ærbødigheit eller servilitet. Denne innfalsvinkelen kan kanskje redde nokon ekteskap, vennskap og farlege situasjoner på byen.

Håper dette hjelper nokon.

Så fikk JEG...av alle...utfordringen om å starte med dating. Ikke at det er viktig, vanskelig eller på andre måter vrient. Men jeg tror likevel det er endel damer her inne som kan kjenne seg igjen i mine prioriteringer, så jeg velger å lage en tråd på dette. ;-)

Jeg har det fint som singel!
Jeg ønsker -egentlig- ingen forstyrrelser i livet mitt!
Jeg ønsker å treffe "rett på" uten å kaste bort tid!
Jeg ønsker å beholde det som er BRA i livet mitt!

Ok....så har jeg en utfordring?
Må jeg lempe på kravene mine, ønskene mine?
(Noen som kjenner seg igjen???)

Jeg må som nevnt ut på arenaen....og er noe ukomfortabel. Ikke fordi jeg ikke takler datingen i seg selv. Jeg er dyktig på small-talk, bli-kjent og få folk (inkludert fremmede) inn i sonen. Jeg er også god på å knytte den gode kontakten på kort tid, og etablere tillit.
Men jeg har problemer med å kaste bort tid på kaffe med ukjente, for ikke å snakke om middager med totalt intetsigende samtaler og blabla hvor hensikten er å få meg tilsengs. Noe jeg kan gjennomskue, og kan finne både morsomt og underholdende. Men i lengden lite givende.
Mer utfordrende syns jeg det er dersom jeg nå skal begynne å sette dette på timeplanen for å treffe nåla i stakken! Og neste spørsmål er selvfølgelig: MÅ jeg det???
Med tanke på alt bullshit som så mange presenterer føler jeg akkurat nå at jeg bruker mer enn nok tid på å sile ut det som ikke er interessant for meg. Og det holder.
Så dette har jeg faktisk hverken tid eller energi til.
I tillegg må jeg jo forholde meg til mitt eget ego. Som kanskje er noe stort? For stort? ;-)

Hvordan løses dette av dere smarte Sukker-damer?
Gi meg GODE dating-tips!
*How to nail it*

Jeg skriker desperat ut for å fange oppmerksomheten din med en vulgær melding.
Men jeg skryter fælt av mine egne edle deler og forventer at du sjarmeres av mitt solariumsbrune profilbilde som burde ha aldersgrense for å skåne unge...nei vent, ung alder er ingen hindring.
Fortsetter å legge ut overfladiske kommentarer om hvor flott du er og hvor bra du og jeg hadde matchet i sengen.
Videre avslører jeg min store gjeld i den nasjonale IQ-banken med å skryte over hvor mye jeg benkpresser.
Sitter selvsagt og forventer at du svarer min henvendelse med et tilbud om erotisk one night stand i fritt valgt motell og forsikrer om at jeg har råd til å spandere bussbillett til Bergen.
Skriver videre om hvor deilig du er, og unngår ting som kan være spesifikk mot deg, slik at meldingen min kan passe flere i håp om at "spør jeg mange nok, så går sikkert noen på" - "for hver nei, er jeg litt nærmere ett ja"-taktikken.
Forteller at du må ta en titt av min overnarsisistiske fotoalbum hvor jeg avslører mitt trange klesbudsjett og at jeg ikke har råd til å ha skjorte på overkroppen og må nødt til å avfotograferes i mitt undertøy.

Forventer selvsagt et positivt svar, om ikke følges det opp med psykopatisk oppgulp, hvor du snur fra å være det beste i verden til å være det verste. Avvisning var aldri min sterkeste side og jeg ble aldri elsket av min mor.

Selv har jeg ingen sosial innsikt og er vant til å lure lettlurte tenåringsjenter på discoen, men sliter med de som stiller et spørsmål som krever litt resonering før man svarer, men da har jeg altid et godt svar: nølende... eh... oppfulgt med - vil du ligge med meg?

Du vet det sikkert ikke, jeg antar jo at du ikke skjønner at jeg har sendt denne meldingen til alle som var online i kveld, mens jeg overså hun som ligger på soverommet og ammer ungen. Man må jo ha noen eventyr for å ha litt spenning.

Etterpå skjønner jeg ikke hvorfor du blokkerte meg...

Med slibrig hilsen

"Buff" 20 cm.