Sukkerforum

Jeg er fullt klar over at jeg virkelig legger hodet mitt på en hoggestabbe nå, men er det noen som har noen KONSTRUKTIVE råd til hvordan jeg kan forbedre min profil? :) F.eks:
- Bilder tatt i andre settinger.
- Bilder tatt med andre klesplagg.
- Kortere profiltekst.
- Mer humor.
- Færre forventninger til type dame jeg søker (virker kanskje som at jeg har "høyere" enn jeg har når det gjelder felles interesser). KJEMI ER NR 1.
- Informasjon jeg rett og slett burde utelate, fordi det gir et unødvendig sært eller nerdy inntrykk av meg? :P Som f.eks at jeg spiller en del pc-spill.
- Eventuelt noe jeg nevner, som jeg kunne ha utdypet?
- Eller noe HELT annet?

Etter å ha vært medlem her i et par måneder, har jeg opplevd at det er flere som ikke svarer meg og jeg lurer på hvorfor det er slik - selvsagt kan det være så enkelt som at jeg ikke ser ut som deres type utseendemessig, men det kan også være noe mer som jeg ikke ser. SÅ stygg er jeg da ikke, selv om jeg heller ikke er noen modell.

Jeg har for all del også møtt et par stk men trodde at det skulle være lettere. For meg er det slik at jeg helst vil møtes ganske tidlig hvis jeg liker en profil, for så å finne fort ut om man faktisk har kjemi eller ikke. Er det mange jenter/kvinner som ikke forstår denne måten å tenke på? Kanskje jeg har blitt misoppfattet som "desperat" på grunn av at jeg tenker slik.

Jeg har nemlig hatt et par erfaringer tidligere ved at jeg har skrevet med en jente i flere uker, ja til og med måneder, og så møttes for å ikke ha kjemi. Og i motsatt tilfelle har jeg skrevet med en som jeg opplevde lite "kjemi" med i chatten, og som jeg var usikker på om jeg ville møte, men som jeg møtte og hadde VELDIG god kjemi med! Så hvorfor gå rundt grøten? Kjemien merker man jo kun i virkeligheten - ansikt til ansikt.

Om noen virkelig gidder å gå igjennom profilen min og gi meg noen velmente, konstruktive svar på det jeg spør om, så blir jeg både imponert og takknemlig :)

Ønsker hver og en av dere lykke til videre i søkingen videre på Sukker.

Sissel Gran skriver mye om dette, og jeg har selv vært der opptil flere ganger. Litt for ofte faktisk...
Kortversjon: Jeg møter noen, alt ser ut til å stemme og man har det kjempefint sammen den første tiden. Går ut å spiser, er på kino, går tur...og så blir det selvsagt sex etter hvert også.
Plutselig får du følelsen av at noe ikke stemmer, du kan liksom ikke sette fingeren på hva det er...kanskje svarer han ikke like raskt på meldinger, avlyser et planlagt møte mellom dere...Du sier til deg selv "Pust! Ikke Vær så hysterisk nå!" Inni deg raser stormen, men du holder maska...er blid, hyggelig, snill, imøtekommende.
Så en dag sitter du der... på reservebenken, det går opp for deg at du har blitt negradert til en booty call, men aner ikke hvorfor du havnet der. Mannen har gjerne forduftet, svarer ikke når du ringer den ene gangen, ringer ikke opp.

Jeg blir fortsatt overraska over kynismen og mangelen på respekt når dette skjer. Hvis han føler at "dette forholdet er ikke noe for meg", hvorfor kan han ikke bare ta på seg et par baller å si ifra?! I stedet blir man holdt "varm" i lang tid...Han gir deg akkurat nok til at du henger på. Og jeg mitt dumme nek har rukket å bli betatt og glad i fyren...

Erfaringer/kommentarer? Litt skeptisk til å spørre om gode råd, da de gjerne er basert på at JEG er den som gjør noe feil ;-)
Er en oppegående kvinne, ser gjennomsnittlig bra ut, har masse humor, oppfører meg fint på alle mulige måte. Allikevel havner jeg i denne situasjonen gang på gang :(

Nytt dilemma til dere kloke mennesker her inne :-)
Hadde en tankevekkende samtale med en mannlig venn her om dagen. Han sa at i sitt siste forhold så hadde dama påpekt noe hun var misfornøyd med på kroppen sin, noe han ikke hadde lagt merke til i utgangspunktet, men etter at hun fortalte om sine komplekser så ble han også så fokusert på det at det ble "begynnelsen på slutten".
Deretter ble det snakk om andre "lyter", type mental helse, psyke. Han sa da at alle burde vente minst 2 år før de fortalte om komplekser/problemer til partneren sin. Først da er et forhold sterkt nok til å tåle slikt mente han.
Jeg fikk litt hakeslepp...Er det virkelig sånn at en du dater (over en viss tid) ikke tåler å høre noe som ikke er rosenrødt?

Tenkt kasus:
La oss si at du vokste opp med alkoholiserte foreldre som gikk på trygd...når er det naturlig å fortelle sånt?

Hvis din nye partner plutselig spør deg: "Så hva jobber foreldrene dine med?" Tar du da en hvit løgn, glatter over?

Også er det biten med hvis oppveksten din har preget deg såpass at du selv har fått div. plager av det (lav selvfølelse, depresjon o.l.), når kan man/bør man fortelle om det etter deres mening?

Hvordan reagerer du selv om du får høre noe av partneren din som får glasuren til å sprekke? Reagerer du som han innledningsvis her...skyver vedkommende i fra deg for at det blir "too much information"? Eller får du mer empati for vedkommende, setter pris på åpenheten, føler at dere kommer nærmere?