Når fortelle/være åpen?

Nytt dilemma til dere kloke mennesker her inne :-)
Hadde en tankevekkende samtale med en mannlig venn her om dagen. Han sa at i sitt siste forhold så hadde dama påpekt noe hun var misfornøyd med på kroppen sin, noe han ikke hadde lagt merke til i utgangspunktet, men etter at hun fortalte om sine komplekser så ble han også så fokusert på det at det ble "begynnelsen på slutten".
Deretter ble det snakk om andre "lyter", type mental helse, psyke. Han sa da at alle burde vente minst 2 år før de fortalte om komplekser/problemer til partneren sin. Først da er et forhold sterkt nok til å tåle slikt mente han.
Jeg fikk litt hakeslepp...Er det virkelig sånn at en du dater (over en viss tid) ikke tåler å høre noe som ikke er rosenrødt?

Tenkt kasus:
La oss si at du vokste opp med alkoholiserte foreldre som gikk på trygd...når er det naturlig å fortelle sånt?

Hvis din nye partner plutselig spør deg: "Så hva jobber foreldrene dine med?" Tar du da en hvit løgn, glatter over?

Også er det biten med hvis oppveksten din har preget deg såpass at du selv har fått div. plager av det (lav selvfølelse, depresjon o.l.), når kan man/bør man fortelle om det etter deres mening?

Hvordan reagerer du selv om du får høre noe av partneren din som får glasuren til å sprekke? Reagerer du som han innledningsvis her...skyver vedkommende i fra deg for at det blir "too much information"? Eller får du mer empati for vedkommende, setter pris på åpenheten, føler at dere kommer nærmere?

Det er vel en vesensforskjell på å fortelle om at du har alkoholiserte foreldre og at du har en valk du er misfornøyd med.

Jeg tror vel at vennen din mente at etter to år så er man mer komfortabel med seg selv foran den andre. Da har man kommet langt over det stadie hvor man må la vannet renne i vasken når man er på do, hvis du skjønner.

Men altså... Jeg vil vite slike ting som du skisserer. Det handler jo om hvorfor og hvordan man er blitt det menneske man er. Det synes jeg er interessant.
Men det er helt klart tid og sted for slike ting også. Man øser ikke ut med de mørkeste familiehistoriene på de første datene.

Jeg vil også tro at om en person har lav selvfølelse og lider av depresjon, da har du lagt merke til det lenge før de to årene har gått. Og hvis en person juger eller glatter over detaljer om livet sitt, da tror jeg ikke han skal være sammen med meg.
Men som sagt, det er tid og sted for alt.

Noen tåler vel å høre alt, andre stikker ved det første tegn til det de oppfatter som faresignaler. Jeg tror dette er litt situasjonsbetinget.
Kommer mye an kjemien også.
Men, det er kanskje en grei regel å slippe ut informasjon i porsjoner..)

Jeg vil være opptatt av hvem den personen som sitter forran meg er, hva foreldrene hennes gjør bryr jeg meg katta om...

Eksemplene jeg nevner er nettopp...eksempler. Jeg tenker generelt på alle negative opplevelser/hendelser/utfordringer som vi har blitt utsatt for, - eller kanskje gjort selv:

Seksuelle overgrep, andre straffbare handlinger, fengselsstraff, psykisk sykdom, alvorlige sykdommer, herpes...og gud vet hva. ALT du gjerne ikke forteller med en gang, men som kanskje bør komme frem i lyset en dag.

jeg ville satt pris på å få visst hvis daten min slet psykisk med diagnose depressiv ,altså jeg snakker ikke om opp og nedturer alle har men diagnose fra legen,ikke pga jeg hadde sett ned på personen langt i fra, men jeg vil ikke involvere meg i et forhold der det vil være fremtreende pga det er tøft å måtte stille 100 opp for vedkommende osv osv å jeg orker ikke det, når det er sagt er det selvsagt mange grader av depresjon men jeg ville ha satt pris på å få visst det i dating perioden ;P

@gravlax fordi jeg ville følt meg lurt hvis dette hadde kommet opp etter noe lengre tid.. en kan klare å holde maska en liten stund,men den vil sprekke etterhvert .... hvorfor skal man vente og vente pga man venter til den andre personen har blitt glad i vedkommende å mest sannsynlig ikke klarer å forlate ? å blir i et forhold pga sympati ?

jeg mener det er å føre en bak lyset,jeg vil ha et valg.. å jeg føler valget blir fratatt meg hvis man skal vente til man omtrent skal flytte sammen ... når det er sagt så betyr heller ikke det at jeg vil ta avstand fra personen hvis han hadde fortalt meg det til å begynne med,kommer helt an på graden og hvordan personen lever med den diagnose ;P men jeg vil vite det før man har kommet langt uti prosessen ,ærlighet varer lengst ;P

Du har vel ikke så mye filter om du forteller om herpesen på første date.
Men før man hopper til køys må det vel være nevt.

Mye av det andre du nevner @Coma bør komme gradvis.
Slike historier skal deles som en tillitserklæring og ikke som en konfronterende test for å sjekke hva den potensielle kjæresten takler.
Noe bør man også ha bygget opp et felles fundament for å kunne takle sammen. Noen ting er det lettere å forstå og akseptere når man kjenner hverandre litt bedre. Det er også lettere å fortelle til noen som kan sette historiene dine inn i en større kontekst fordi de kjenner deg.

Å bli kjent skal jo ta bittelitt tid.
Synes vi har så hastverk jeg. Alt skal på bordet. Bokser skal tickes av. Ting skal godtas, for "slik er jeg". Tror mye hadde fungert bedre om vi hadde gitt hverandre bedre tid. Bygge stein på stein.... Være litt mer tålmodige med hverandre. Da tror jeg også at ærligheten kommer mer av seg selv og at vi tørr å være sårbare. Å fortelle om disse alvorlige tingene handler jo i stor grad om å tørre å være sårbar.

helt enig med deg @nigma ;P

Jeg er med Nigma på denne. Jeg har levd et liv, og i det livet har det vært mørke og lyse tråder. De av dere som har sett det jeg har skrevet på forumet vet at jeg er svært åpen, og deler erfaringer, morsomme opplevelser og frustrasjoner.

Jeg ville lurt vedkommende om jeg fremsto på noen annen måte når jeg traff en som kanskje skulle bli en vesentlig del av mitt liv.

Når det er sagt er det jo ikke absolutt alt jeg ville delt i løpet av en førstedate. Er jo ikke sikkert man noengang så den personen igjen.

@sol å jeg snakker også av erfaring....... jeg ble sammens med en som ikke fortalte meg at vedkommende led av diagnose depressiv osv,jeg så det ikke til å begynne med,men så sprakk fasaden,vedkommende klarte ikke lengre å **skjerpe seg*** jeg gjorde alt for ham ,ble med til psykolog,var støttespiller 100% osv ,men til slutt ble jeg spist opp. pga uansett hvor mye jeg gjorde kom vedkommende ikke ut av denne vonde spiralen, til slutt satt jeg å gråt av ren frustrasjon,jeg ble sliten å plutselig la jeg merke til at jeg også ble deprimert,han sugde all energi ut av meg,men jeg holdt ut,men til slutt måtte jeg faktisk redde meg selv,pga jeg kjente meg ikke selv igjen jeg ble dratt med ned i suget....... derfor vil jeg ikke i den fellen igjen,jeg gikk ned 15kg på 14mnd pga jeg kun var snill å prøvde alt,men når vedkommende til slutt truet med å ta livet sitt hvis jeg flyttet fikk jeg nok å reiste ,derfor har jeg nok piggene ut ,dessverre...... jeg måtte selv bygge meg opp igjen pga en annen dro meg ned ;P å dit vil jeg ikke igjen ;P derfor vil jeg vite slike ting tidlig så jeg kan velge ;P

Jeg setter mer pris på åpenhet fra første stund, enn å drive å dryppe små drypp over tid.
Jeg må si som @Sol at jeg ville lurt han om jeg lot som jeg var noe annet enn jeg er og jeg ville selv følt meg lurt om han framstod som noe annet enn den han er.
Har vært borti begge varianter. Å jeg kjenner at han jeg hadde størst respekt for og ja, falt pladask for av de to, var han som var ærlig fra første stund. Han som fortalte om det som preget han og hverdagen hans! Vi har tross alt levd noen år! Vi har vel alle tråkket litt skjevt en gang I blandt.

Siden det er så mange usikre faktorer i bildet så må jeg bare svare: det kommer an på.

Det blir veldig svart/hvitt dette her.
Fortelle alt med en gang eller lure noen ved å fremstå som en annen?

En ting er at du vil vite alt om en person for å kunne satse på ham. En annen ting er det at han må stole på deg og se en fremtid med deg for å føle at det er trygt å fortelle deg den vonde historien.

Jeg føler ikke at noen lurer meg fordi jeg må vente. Nå har jeg en del erfaring med både psykiske lidelser, rusmisbruk, selvmord (både fordi jeg har jobbet litt med dette som frivillig og også igjennom familie min) og alle slike betroelser bygger på tillit. Folk som har hatt det vanskelig har ofte mistet tilliten til andre. Eller de har misbrukt tilliten til andre. Uansett... Det er noe om skal bygges opp. Tilliten.

Jeg vet at det er ting jeg ikke kan leve med. Mistenker jeg en potensiell kjæreste for å lide av noe av dette så må jeg være voksen nok til å konfrontere ham med det. Ønsker han ikke å snakke om det og lukker seg inn, da må jeg vurdere å gå. Men om han åpner døra, og vi starter en dialog som det kanskje tar noe tid å komme i mål med. Da kan jeg satse. Også må jeg bestemme meg for om jeg er sterk nok til å stå i det eller ei. Eller tørre å være svak og si nei.

Det skal en del styrke til for å være vise sine svake sider også.

Du er en reflektert kvinne Lisalinn, veldig bra, veldig bra...

Det er nok ikke så svart/hvitt som jeg sa noe om @LIsalinn.
Alvorlige traumatiske opplevelser skjønner jeg at man vil vente med til man vet at man kan stole på personen. Å det er heller ikke sagt at alt må ut på første daten.
Så det er ikke et enkelt tema dette, men jeg er stor tilhenger av åpenhet generelt.

Det er jeg også tilhenger av @Happytime
Og jeg er særdeles åpen selv.

Litt av problemet i en diskusjon som dette er at noe som er traumatisk for en kan være peanuts for en annen. Vi skal være litt forsiktige med å måle andres problemer på vår egen målestokk, og trekke slutninger deretter.

Veldig bra skrevet, Lisalinn!
Å innrømme svakhet krever styrke. De gangene noen har følt nok tillit til meg til å åpne seg og fortelle om sine svake sider, har jeg følt stor ydmykhet, og dyp respekt.

Ingens opplevelser, spesielt ikke vonde, kan sammenliknes. Det er klart man må være forsikt med å trekke for raske slutninger.
Veldig enig med deg der @Lisalill.
Jeg er som deg, særdeles åpen, setter derfor pris på det samme tilbake, men jeg forventer aldri at noen skal være like åpne som jeg er.

Er dønn ærlig med alt fra første stund jeg.....hmmm, kanskje derfor jeg stadig er like singel😂😂

"Hvordan reagerer du selv om du får høre noe av partneren din som får glasuren til å sprekke?"

Skal gi deg svaret så fort jeg får en partner.

Hmmm @frøkna.....den tanken har liksom ikke slått meg....hahaha!
Men det gjorde den tilgangs nå:-D

Rettelse av forrige melding: Det skal jeg ikke, for da er jeg ikke her mer...

😂 @klippekort

Personlig føler jeg at man må se det litt an hva som skal være åpent fra første øyeblikk, og hva om kommer fram over tid. Det er en del ting som man ikke er komfortabel med å si til totalt fremmede, og en del ting blir bedre tatt imot når man har blitt litt kjent.

Jeg vil også kommentere litt på dette med depresjon. Deprimerte mennesker (og ja, jeg mener da de som på diagnose-nivå, ikke bare folk som har fått en liten nedtur) er like forskjellige som alle andre. Har selv vært i situasjonen hvor depresjonen min trakk ned partneren min. Da gjorde jeg det slutt (med full åpenhet om hvorfor), fordi jeg var for glad i henne til å trekke henne med meg ned i dypet. Jeg brukte deretter en del år på å fokusere på å lære meg bedre teknikker for å leve med tankene mine, og er i dag i en helt annen situasjon når det gjelder å mestre følelsene og tankene mine enn jeg var da. Jeg regner meg fremdeles for en person som lever med depresjon, selv om det er mange år siden jeg har vært så deprimert at jeg sluttet å fungere. Selv om jeg fremdeles nok bærer på mer tungsinn enn den gjennomsnitlige personen, så tilsier utviklingen min at jeg ikke vil gå i samme fella med en ny partner som den gamle. Men i det minste så vet jeg med meg selv at jeg er sterk nok til å slippe henne fri framfor la henne bli fanget inn i dragsuget om det skulle komme en ny skikkelig smell.

Henger meg på det med depresjon. Om vedkommende har diagnosen depresjon eller manisk depresjon.
Dette kan komme i flere grader. Å kan skyldes tragiske hendelser, vanskelig tid eller hard oppvekst. Før var dette meget tabu og folk så ned på personer med depresjoner. Nå er det mer godtatt og folk er mer opplyste. Derfor er det flere og flere som våger å få hjelp.
Det handler også om å vøre medmenneske å se en som sliter, vite hva det innebærer og hvordan forholde seg til det. Det å bli sett og få forståelse betyr mye for en som sliter.

Det er jo opp til personen hvor tidlig han/hun vil forteller dette. Ikke noe man tar opp på første date akkurat.

Selv har jeg mistet noe i nær familie i en tragisk ulykke. Det er jeg nå forsonet med. Jeg opplevede også et veldig tungt brudd rett etter. Dette førte til at jeg gikk inn i en depresjon. Da jeg havnet i "kjelleren"
kom også en tung oppvekst inn og alt annet av tunge ting fra fortiden.
Ser ikke på dette som noe man skal ramse opp for en man dater.
Når man begynner å fortelle slikt kommer an på hvor man er i forhold til hverandre. Hvor interessert andre part eventuelt er interessert å høre om din fortid.
Det er klart at hvis dette er en sykdom som i stor grad påvirker personens hverdag så bør dette bli informert om før man går for langt. På spørsmål kan man si det er noe man ikke vil snakke om nå, men vil snakke om det når man føler seg trygg.

Det med depresjoner er ikke en skummel eller tabu belagt ting.
Det er mer vanlig en vi tror. Å dem som lever med det og fått diagnosen har så å si kontroll på sykdomen i via lege eventuelt psykolog og medisiner. Å som sagt det er forskjellige grader av deperasjon. Fra liten til stor grad.
En person med liten eller middels depresjon vil du ikke merke dette på. Dem er eksperter på å pute på en "maske".
En med større grad vil du merke det på å da kan du fort se om du vil involvere deg eller ikke.

Så hvor tidlig man skal fortelle om sin fortid, sykdom, hendelser.?
Snakket med jenter som har blitt banket, voldtatt osv..
Jeg er en åpen person og en som lytter. Å er omtenksom.
Selv om jeg er det, kan slikt bli tungt å ta innover seg for tidlig.
Liker du personen og faller for hun/han. Ja, da tåler du å høre fortiden etterhvert. Husk det kan skje at partneren din får depresjon eller annet mens dere har vært i lag en stund eller langt ut i et forhold. Skulle du da gått din vei? Ikke helt det samme da, men alikevel.

Syns ikke man skal dømme etter fortid. Å man skal respektere om personen ikke vil snakke om det.

Det er deres framtid det er snakk om når dere starter et forhold. Se framover og ikke bakover.

Som det nevnes, det finnes et stort spenn innad diagnosen depressiv. Jeg har selv fått diagnosen depressiv- etter å ha gått på veggen. Jeg levde livet for andre, noe som ikke er sunt i lengden. Dette handlet om å beskytte andre, støtte andre, være bautaen både i familie og venneflokk. I min fortid er det en tøff oppvekst og til tider traumatisk ungdomstid. Jeg har jobbet i krigssoner og sett den slags ondskap også. Så da jeg omsider møtte veggen, så falt jeg grundig. I løpet av disse årene av livet mitt søkte jeg aldri mot rusmidler. Så svak og frustrert ble jeg aldri.

Hvem er jeg nå? Diagnosen står der, jeg er under medisinering. Det er kun nedtrappingen igjen fra laveste faste dose som gjenstår å avslutte. Jeg er ikke redd for å fortelle om min fortid. Jeg har lært meg å leve med den, jeg har fått bearbeidet mine egne traumer. Jeg står fint på egne bein, og anses som stødig som grunnfjellet. Jeg har lært meg å sette grenser, ikke la andre spise meg opp. Jeg kan gå langt for å støtte mine nære og kjære, men jeg vet når jeg må si stopp for mitt eget ve og vel. Hittil har jeg holdt 5 foredrag på ulike mottak og selvhjelpsgrupper- det er en vei ut av de mørke dype hullene et menneske kan finne seg selv i.

Så hva sier jeg i begynnelsen til en aktuell partner? At jeg har opplevd mer av livet enn de fleste. Hvor går mine tanker? Fremover- det er tross alt der jeg skal fortsette livet. Forhåpentligvis med en som setter pris på meg for den jeg er :) Jeg er på et godt sted nå, og forhåpentligvis finner jeg den ene som setter pris på den jeg er og at vi sammen finner et enda bedre sted sammen. Hvis ikke så har jeg det godt nok her i singellivet :)

@Kiara
Definitivt tryggere å møte noen med livserfaring ja. Har en fetter som aldri møtte motgang før han hadde fylt 42. Alt kom rekende på ei fjøl for han. Han er også et av de mest usympatiske mennesker jeg har vært borti. Dessverre.

For min del har jeg få tabuer, men det er jo nettopp på grunn av min livshistorie, mitt yrke og hvem jeg faktisk er :)