Lurer på hva det er med oss, vi kan være så forelsket, så glad i noen at vi lover oss bort til døden skiller oss ad. Men så går det en tid, og mange "vokser" ifra hverandre. Men oftest er det vel at en har gått lei, eller funnet noen annen mer interessant. Jeg er av de som aldri har gjort det slutt, jeg er ingen tøffel, men når jeg har blitt glad i noen så sitter det godt i.
Dermed har jeg blitt rævkjørt og skuffet noen ganger :P
Jeg har vært litt uheldig med familien jeg er født inn i, så jeg knytter meg kanskje litt ekstra til den jeg tar som min kjære. Men slik vil jeg også ha det,,, sjarmen med å være to, må være å ha troen på at denne du har tatt inn i "varmen" vil bli der når ting går til "helvete" også,,, Ikke bare skumme fløten..
Jeg vil ha et forhold med dybde i, hvor man tar vare på hverandre, kommuniserer og står bredvid i tykt og tynt,,,,
Lurer på om jeg klarer å finne denne jeg altså.... Jeg blir nærmest kvalm av hvor lett noen bare hopper til neste blomst,,,
Er det noen andre som synes vi er litt for lite stødige i dag ?
Eller er bare jeg traust! :) ?