Feige?

Er vi single egentlig feige? Vil vi, og tør vi, gå inn i et forhold, sånn egentlig?

Før man kan si om man tør gå inn i et forhold må man ihvertfall tørre å ta en "kopp kaffe"! 😂 ..og det er det ikke mange som tør... 🙄

Før det igjen må det tørres å logge på igjen etter å ha fått et besøk på profil, eller etter å ha fått en mail. Tør en det må en tørre å lese mailen. Tør en det må en tørre å svare. Om ikke er jo 'vil vite mer' eller 'klar' på Looks rimelig bortkastet.

Og ennå et stykke igjen til kaffen..

Nei, det tør dokkar ikkje

Oi, er det såpass mye feighet der ute? Kom igjen, a'!

Dette er interessant. Jeg har tenkt på det samme over tid, og jeg tror at vi som har vært igjennom et eller flere forhold er ganske feige på dette. Vi har erfaringene, både gode og dårlige, og de dårlige vil vi i hvertfall ikke oppleve igjen. Derfor blir det lange perioder i tenkeboksen i stedet for å trå til og se hvor det bærer.

@Paulaner:
Den innstillingen liker jeg, men inviter selv også da!

Jeg gleder meg til bowling-referat!

Enig. Paulaner er et kupp, så jeg håper masse søte jenter i riktig alder og geografi kaster seg over tilbudet. Og Paulaner 😜

Og til @ts spørsmål så nei, jeg er ikke feig. Jeg har sagt ja til alle dater som har føltes riktig og som jeg har hatt kapasitet til, og jeg er klar til å gå inn i et nytt forhold når jeg treffer den rette.

Men jeg er nok kanskje litt mer var på å ikke trå feil og å velge galt enn for 25 år siden.

Og jeg registrerer jo at enkelte tenker litt lenger fremover enn jeg gjør på et svært tidlig stadium. En spurte etter første date om jeg ville være villig til å flytte inn til Oslo hvis vi ble kjærester, en annen fortalte på andre date at han hadde regnet ut hvor mye gjeld vi hadde til sammen og begynte å snakke om å tilpasse sine arbeidstider for å få tid med meg og en tredje lurte på andre date på hvor snart jeg ville funnet det naturlig å flytte sammen, og vurderte å selge leiligheten sin.

Jeg tenker at jeg er klar for en kjæreste raskt, men et samboerskap eller ekteskap det ville jeg nok ikke vært helt klar for med det første.

@Ørebroare: Joda. Men spørsmålet gjaldt flytting fra et sted som er 10 min med tog fra Oslo Sentrum til innenfor ring 3. Jeg må innrømme at fullt så detaljert pleier ikke jeg å tenke fremover etter en første date :-)

Tror ikke jeg er feig, men når man blir voksen og har barn som bor hjemme blir det flere ting å ta hensyn til!
Det var lettere når en var i 20 årene, og bare hadde seg selv å ta hensyn til 😊😊
Men jeg er optimist og positiv til det motsatte er bevist 😜😜

Tror kanskje man kan ta forskjellen på å være feig i forhold til å være ekstra forsiktig.

F.eks. det å ta en date uten egentlig å vite om kjemi og interesser er på plass, eller om man ikke følge noe tiltrekning etter første date, men ingen avsky eller annen negativ følelse, kunne satse på å prøve en gang til.

Vet ikke hvordan andre tenker det, men en første date kan være veldig klein fordi man ikke vet noe særlig om den andre, foruten det man har charter om på forhånd. Kanskje ville ting bli anderledes på en date nummer 2, når den initielle "frykten" er over. Kanskje flyter samtalen langt lettere og mer naturlig da

Men virker som det å få en date nr. 2 kun skjer om det sier wow på første date.

Er det feighet i mange tilfeller, eller er man virkelig sikre på at førsteinntrykket er det eneste riktige?

Jeg liker slike tråder som dette, de får meg til å tenke igjennom ting og prøve å forstå min egen psyke.
Jeg tror at det som "skremmer" meg fra å date IKKE er frykten for at jeg ikke skal få følelser for den jeg dater.
Det som er skremmende er tanken på å få føleleser for den andre, uten at disse blir gjengjeldt.
Når man har erfart et traume, vil hjernen gjøre det den kan for å unngå det samme igjen. Brent barn lukter ille osv. :-)

@Balder:
Jeg liker også å reflektere.

Når man har gjort seg noen vonde erfaringer, er det enklere å gå utenom enn å prøve. Skjønner det!

Jeg har også opplevd at noen har blitt pang-forelslet i meg etter første date. Da har det vært kjipt å måtte si at jeg dessverre ikke føler det på samme måten.

Men noen sjanser må man ta! Man kan jo ikke slutte å søke. -Hvis man vil ha kjæreste, da...

Jeg er ihvertfall villig til å møtes, selv om jeg ikke kan love evig kjærlighet og ekteskap i fiorkant.. 😊 Jeg har dog gitt opp å prøve å overtale , såkalte intreserte (sånne som virkelig har vist interesse), å møtes ,-med spørsmål om hva de er så redd for? Hvor ille kan det bli liksom? Jeg har vært klar for treff mange ganger, men gidder jo ikke tigge om det. 😂😜😉

Feig kan man ikke kalle meg. Og det å finne ut av om man er villige til å flytte på seg er noe jeg tror det er lurt å avklare tidlig, så man ikke kaster bort tiden til hverandre hvis det ikke er mulig å leve samme sted. Jeg er stadig på dates, jeg :) Har truffet fem forskjellige via sukker, og tre utenom, nå i sommer.

@Gille: Underlig holdning. De er jo her for å treffe noen, og det er vanskelig å treffe noen uten å treffe noen for å si det sånn, og jeg er helt enig med deg: Hvor ille kan det bli?

Men det har vel litt med erfaring å gjøre. Hvis de ikke har datet så mye så virker det kanskje skummelt. Jeg holdt på å besvime på første date og begynte å gråte på andre date, men nå bare gleder jeg meg til å bli kjent med nye mennesker og er totalt avslappet.

Og apropos mitt forrige innlegg om folk som tenker fremover, så ser jeg absolutt ikke negativt på det. Hvis man er oppriktig interessert så vil man jo gjerne tenke fremover. Jeg har gjort det selv til tider, men jeg har ikke sagt noe. 😊

Ja, litt corny holdning når , og det har vært en lett og munter tone,med helt klart like verdivurderinger og annet som kan funke, anses at jeg ikke er "kjæreste-materiale" og vil se videre etter noe "mer seriøst". Har jo vurdert om det skriker useriøs av profilen min, men ser ikke helt det 😜 vel.. Deres tap, sier jeg,- er ei ganske grei dame å havne på klein date med 😂😂😂 ..nuvel 😉

Ikke feig, nei. Føler meg fryktløs og uredd.

Linda sier det; det er sjelden jeg blir tiltrukket av noen. I hvert fall som kan ha varig karakter. Småforelsket en småkjæreste i ny og ne derimot...det synes jeg er finfint.

Enig med Humle også, men på annet vis. Det er ikke store ambisjoner og livsprosjekter som skygger for meg, det er mer summen av et meningsfylt, godt liv som singel. Det skal noe til å konkurrere med det.