Sukkerforum

Mannen !

Han har det samme etternavnet hele livet.
Garasjen er bare hans.
Bryllupsplanleggingen går av seg selv.
Sjokolade er et greit mellommåltid.
Han kan aldri bli gravid.
Han kan bruke en hvit T-shirt i badeland.
Eller han kan gå UTEN T-shirt i badeland.
Bilmekanikerne forteller ham sannheten.
Verden er hans urinal, han trenger aldri kjøre til neste

bensinstasjonstoalett fordi det første var motbydelig.
Samme arbeid, bedre betaling...
Rynker er distingvert.
Brudekjole kr. 20.000 - leie av smoking kr. 900,-
Folk stirrer aldri på hans bryst når han snakker med dem.
Alderstillegget er praktisk talt bare forventet.
Nye sko skader ham ikke, han får ikke gnagsår og føttene sovner ikke.
Ett humør - alltid.
Telefonsamtalene hans er over på 30 sekunder - nøyaktig.
En ukes ferie krever kun en koffert.
Han kan selv åpne alle korker og lokk.
Han får tilleggspoeng for det minste snev av omtenksomhet.
Om noen glemmer å invitere ham,

kan vedkommende fremdeles bli regnet som en venn.
Han kan kjøpe undertøy for kr. 20 - og det for en 3-pakning.
Han har nesten aldri string-problemer offentlig.
Han kan over hodet ikke se rynker på klær.
Alt i ansiktet hans - beholder sin opprinnelige farge.
Frisyren hans er moderne i flere år, kanskje t.o.m. i flere 10år.
Han trenger kun å barbere seg i ansiktet og nakken.
Han kan leke med sine leker hele livet.
En lommebok, et par sko - en farge for alle sesonger.
Han kan gå i shorts uansett hvordan bena ser ut.
Hans manikyr kan utføres med lommekniv.
Han har valgfrihet - om han vil el. ikke anlegge bart.
Han kan gjøre unna julegavene til 25 familiemedlemmer

på julaften, på under 30 minutter.
Og hybelkaniner er virkelige kjæledyr.

ER DET RART MENN ER LYKKELIGE INDIVIDER ??

Vet ikke om det er flere som meg her, men jeg merker meg at dette med å date er litt 'slitsomt' for meg av en spesifikk grunn:

Alle har vel kanskje 'noe' i fortiden som er litt vanskelig å snakke om. Noe man helst vil glemme eller slippe å nevne, men som bare dukker opp i samtalen etterhvert uansett. Jeg har en sånn ting. Det er ikke egentlig noen sånn voldsomt svær 'greie', men nok til at det er en liten barriere å komme over.

Så dater man litt da, og finner ei dame (i mitt tilfelle) som man liker veldig godt. Man blir bedre og bedre kjent, deler mer og mer om seg selv, og alt funker bra. Til slutt tar man mot til seg og legger hele sjela si på bordet, briste eller bære. Og som regel (i mitt tilfelle) viser det seg at det ikke er noe problem; det blir nærmest sett på som en bagatell, og jeg kan puste rolig ut og glede meg til fortsettelsen. Man føler at man er 'i havn'. Man er trygg. Man har funnet en person man kan stole på, er glad i, osv. - alt funker.

Men så - av diverse og andre årsaker - blir det ikke noe forhold ut av det allikevel til slutt. Så må man ut på 'markedet' igjen. Og igjen må man bygge opp mot til å ta kontakt, avtale møte, bli kjent, og endelig fortelle alt - igjen.

Selv om min 'greie' ikke er noe voldsomt stort problem, er det allikevel litt vanskelig. Hele prosessen liksom. Blir sliten av det. -Og det sier jeg selv om jeg ikke har datet så mange. Så jeg kan nok fort bli mye mer sliten etterhvert...

Noen som kjenner seg igjen? Hvordan gjør andre det?