Vet ikke om det er flere som meg her, men jeg merker meg at dette med å date er litt 'slitsomt' for meg av en spesifikk grunn:
Alle har vel kanskje 'noe' i fortiden som er litt vanskelig å snakke om. Noe man helst vil glemme eller slippe å nevne, men som bare dukker opp i samtalen etterhvert uansett. Jeg har en sånn ting. Det er ikke egentlig noen sånn voldsomt svær 'greie', men nok til at det er en liten barriere å komme over.
Så dater man litt da, og finner ei dame (i mitt tilfelle) som man liker veldig godt. Man blir bedre og bedre kjent, deler mer og mer om seg selv, og alt funker bra. Til slutt tar man mot til seg og legger hele sjela si på bordet, briste eller bære. Og som regel (i mitt tilfelle) viser det seg at det ikke er noe problem; det blir nærmest sett på som en bagatell, og jeg kan puste rolig ut og glede meg til fortsettelsen. Man føler at man er 'i havn'. Man er trygg. Man har funnet en person man kan stole på, er glad i, osv. - alt funker.
Men så - av diverse og andre årsaker - blir det ikke noe forhold ut av det allikevel til slutt. Så må man ut på 'markedet' igjen. Og igjen må man bygge opp mot til å ta kontakt, avtale møte, bli kjent, og endelig fortelle alt - igjen.
Selv om min 'greie' ikke er noe voldsomt stort problem, er det allikevel litt vanskelig. Hele prosessen liksom. Blir sliten av det. -Og det sier jeg selv om jeg ikke har datet så mange. Så jeg kan nok fort bli mye mer sliten etterhvert...
Noen som kjenner seg igjen? Hvordan gjør andre det?