Sukkerforum

Advarsel: Dette er en utblåsning, men forhåpentligvis også noe som kan være interessant for andre.

Grunnen til at jeg er en smule opgitt, er at jeg i dag, etter fire måneder med en hel del dating og treff, fikk en SMS (!) med avslag. Det er ikke bare feigt, men nesten frekt, synes jeg, å, på et slik tidspunkt ikke ta det face to face, eller i hvert fall over telefonen. Men det får være så sin sak, hadde jeg visst at hun var så feig/frekk, ville jeg aldri innlatt meg på henne.

Men, men - SMSen var et lærestykke i hva man ALD-RI skal si for å gjøre "fallet mykere".

"Du er en flott fyr, men..."
Så jeg er en flott fyr? Er det ikke noe å utsette på meg? Greit, la oss akseptere dette. Likevel må det ha vært noe. Er det fordi jeg har gått for sakte frem? Er det fordi jeg biter negler? Er det fordi jeg ikke sender nok SMS? Jeg er overbevist om at alle potensielt sett kan falle for hverandre, hva var grunnen til at du ikke falt for meg? Hva skal jeg jobbe med til neste gang? Jeg hører heller at jeg er en drittsekk enn at det ikke er noe galt. På mange måter er vel dette en variant av "Det er ikke deg, det er meg"-frasen. Og det kan jo ofte være slik, men det er ingen forklaring, ingenting å jobbe med.

"Jeg vil gjerne gjøre det og det, men bare som venner..."
OK, jeg har invitert til en tur på familiehytta eller en annen hytte en helg, og forhørt meg om hvorvidt det passer tidligere. Tror du det var fordi jeg ville spille yatzy? Fordi jeg ville se naturen? Nei, det var fordi jeg ville ha en mulighet til å ha deg helt for meg selv en helg. Denne "Kan vi ikke bare være venner?"-greia, er noe av det største tullet jeg vet om. Greit, krysser man hverandres spor jevnlig kan det være et poeng å, om ikke være venner, så i hvert fall forlikte. Men når flørten starter første gang man møtes, er det en umulighet - jeg tar ikke og ringer en jeg har blitt kjent med i det øyemed, som jeg nå vet ikke er interessert, og spør om hun vil bli med på kino eller ta en øl.

"Jeg har virkelig prøvd å finne gnisten, men..."
Joda, det er nok mulig, og det er ikke sikkert det er min skyld. Men når en som faktisk har prøvd hardt ikke har klart det, hva da med folk som ikke engang prøver?

Si heller: "Sorry, det kan ikke bli noe, fordi..." Har du møtt en annen? Har Doffen daua? Er jeg en drittsekk? Skal du gå i kloster? Ja, men så si det, da, i stedet for forslitte fraser. Og si det rett til meg, ikke via en SMS.

Sånn - da var det gjort og jeg er klar for å fortsette jakt

Dette er litt apropos til tråden "Kravene til jentene/damene".

Jeg er i midten av tredveåra, og har av diverse årsaker som jeg ikke har tenkt å komme innpå her ikke egentlig 'realisert' meg selv på samme måte som det ser ut til at de fleste andre har. Jeg har en relativt lavtlønnet jobb, og har ikke egen leilighet/hus, men leier et sted fordi det har vært både billig og praktisk for meg. Gammel bil har jeg óg.

Poenget er at jeg ikke har så mye å "by på" materielt sett. Jeg har lufta tanken for ei venninne, men hun mener det ikke er noe problem, fordi jeg har 'så mye annet' å by på. Men jeg vet ikke helt...

Kanskje litt "barnslig" å spørre om sånt når man er såpass gammel, men jeg har lyst til å lufte tanken og få feedback; er det litt turnoff å komme hjem til en kar som bor på 40 kvadrat han ikke eier (i denne aldersgruppen)? Føler meg nesten litt "George Costanza" her...

Så jeg lurer på om jeg skulle drøye hele flørte/date/samboer-opplegget til jeg har kjøpt meg noe eget og kommet et par skritt videre? Er det noe i det, eller er det bare noe jeg føler?

For min egen del - hvis det bare var mine egne tanker og behov jeg skulle lytte til, så er det ikke noe problem. Det er mest når jeg tenker på hva som forventes av en i samfunnet og muligens av kvinner at det blir et 'problem'. Så dersom jeg finner ei som kan leve med det kan jeg det også. Det vil si - hvis jeg finner ei som liker meg for den jeg er, og det 'funker', så kan vi jo slå oss sammen om å kjøpe leilighet etterhvert, og da er det ute av verden. Jeg har ryddig økonomi sånn ellers, men er altså ikke rik.

Så OK, for å oppsummere: Er jeg 'bra nok' for Sukker / dating når jeg i en alder av noenogtredve ikke eier egen leilighet engang? Eller burde jeg vente på "bedre tider"?

Er det noen andre ikke så velsituerte personer her?

Nå hr jeg vært singel i åtte måneder, har i løpet av denne tiden ikke truffet noen jeg har syntes er interessante, og har derfor gått like lenge uten nærhet. Dette har gått ganske greit, men har i det siste merket at jeg higer etter oppmerksomhet og nærhet. Føler meg nesten litt desperat:P
Jeg har en kamerat som jeg treffer ett par ganger i året da han kommer til hjembyen. Han har lenge vært interessert i meg, men jeg har alltid tenkt at han ikke er min type. I helga etter en lang og koselig fest endte vi opp hjemme hos meg. Vi hadde fantastisk sex, og det var overhodet ikke kleint å våkne med han mens han holdt rundt meg. Heller tvert om ganske deilig:)

Jeg har tidligere ikke hatt problemer med å skille mellom sex og følelser, er ganske frisluppen og synes man skal ha det gøy:) (Kanskje det at jeg har blitt eldre påvirker at jeg endrer meg på den fronten. ) Problemet mitt er nå at jeg ikke har klart å slutte å tenke på ham siden han dro. Siden vi hadde så bra sex er det selvfølgelig en del dagdrømming rundt det tema:P , men jeg føler meg og nesten litt forelska. Det er flere måneder til han kommer tilbake, og jeg gleder meg allerede. Tror dere dette er en "falsk" forelskelse, noe jeg føler fordi det var etterlengtet og den første etter bruddet? Jeg tror vel kanskje det selv, men vil gjerne ha noen innspill da jeg ikke har lyst å evnt ødelegge vennskapet på noen måte.