Bare sex?

Nå hr jeg vært singel i åtte måneder, har i løpet av denne tiden ikke truffet noen jeg har syntes er interessante, og har derfor gått like lenge uten nærhet. Dette har gått ganske greit, men har i det siste merket at jeg higer etter oppmerksomhet og nærhet. Føler meg nesten litt desperat:P
Jeg har en kamerat som jeg treffer ett par ganger i året da han kommer til hjembyen. Han har lenge vært interessert i meg, men jeg har alltid tenkt at han ikke er min type. I helga etter en lang og koselig fest endte vi opp hjemme hos meg. Vi hadde fantastisk sex, og det var overhodet ikke kleint å våkne med han mens han holdt rundt meg. Heller tvert om ganske deilig:)

Jeg har tidligere ikke hatt problemer med å skille mellom sex og følelser, er ganske frisluppen og synes man skal ha det gøy:) (Kanskje det at jeg har blitt eldre påvirker at jeg endrer meg på den fronten. ) Problemet mitt er nå at jeg ikke har klart å slutte å tenke på ham siden han dro. Siden vi hadde så bra sex er det selvfølgelig en del dagdrømming rundt det tema:P , men jeg føler meg og nesten litt forelska. Det er flere måneder til han kommer tilbake, og jeg gleder meg allerede. Tror dere dette er en "falsk" forelskelse, noe jeg føler fordi det var etterlengtet og den første etter bruddet? Jeg tror vel kanskje det selv, men vil gjerne ha noen innspill da jeg ikke har lyst å evnt ødelegge vennskapet på noen måte.

Hei Julie,
så rart at ingen har svart deg på dette. Men her skal du få mitt innspill da.

At dere hadde god sex synes jeg bør vektlegges mye. Problemet ofte med "gode venner" som alltid er der for en og delvis interessert, er jo gjerne at den seksuelle gnisten mangler Jeg ser hva du mener med at det likevel er "fare" for at det kun er et blaff, og at du på et senere stadium skulle igjen finne ut av han ikke er "din type", men kan det være du er for forutinntatt om hvem din type er? Og hvorfor er du det? For din egen del eller for omverdenens del?

Med utgangspunkt i at dere er venner, han har vært/er interessert, dere hadde deilig sex og du savner ham, så synes det er en liten risiko å ta, i forhold til risikoen for å miste noe du nesten på slump har funnet. Kan det være en mulighet å prøve ut, men også si at du er redd for at om det skjærer seg så går vennskapet dukken? Om det så skulle skje, så ville jeg tatt risikoen - to treff i året er et tap, men det er ikke et så stort tap at jeg hadde unnlatt å finne ut om det faktisk kunne være kjrøligheten som sto foran meg.

Og tenk om det virkelig er han som er "din type", du har bare ikke sett det før nå - og det er nettopp derfor du er single? Kanskje du ikke skal tenke så mye over det, men bare kjenne etter va du føler?
At du er "needy" - eller voksnere - kan jo like gjerne hjelpe deg og instinktene dine til å treffe bedre valg (du finner en som er omsorgsfull), enn når du er/var ovenpå, mer robust og yngre (og "din type" tøffere og mindre tilnærmelig).

At du erkjenner disse følelsene og forundrer deg over at du hadde kategorisert ham som ikek din type, ser jeg som et tegn på at du tross alt har et åpent hjerte. En god venninne av meg opplevde det samme, hun takket ja og har svevet på rosa skyer i tre år nå. Jeg tror langt flere hadde funnet lykken hvis de klarte å være åpnere for personer som de har plassert i boksen "ikke min type". Håper du finner ut av det.

@TS
Han kan fint være "mannen i ditt liv." Tro meg, det samme skjedde meg.
Jeg gikk med de samme tankene: "er det fordi jeg liker han så godt som venn? Eller fordi vi har så bra sex? Eller fordi det er lenge siden jeg hadde bra sex??" etc,etc...

Mitt råd er å ikke overtenke det! La tingene gå sin gang uten å vektlegge det faktum at dere hadde et vennskapsforhold før dere havnet i bingen.

Lykke til!