Sukkerforum

I nesten to år var jeg blant dem på Sukker som tok kontakt uten å få svar, og som sikkert kunne vært en del av klagemuren her om jeg hadde giddet. Men så, på forsommeren, foretok jeg en ansiktsløftning på profilen, med profilbilde og hva jeg søker. Og resultatet lot ikke vente på seg, og hvis man regner med daten jeg har til uka har jeg siden juni hatt date med like mange som jeg hadde i løpet av nesten to år før det. I tillegg er det ei annen som har sagt hun vil treffes, men som er på ferie nå. Og samtidig er jeg i samtale med to andre, og det er nesten slik at jeg må tvære ut dialogen for at det ikke skal bli dater med for mange samtidig.

Så, gutter, det hjelper faktisk å pusse opp profilen. Joda, jeg har også tatt kontakt med jenter som ikke en gang har giddet å sjekke profilen min, men jeg tror faktisk det er noe i det.

Samtidig gir det meg et lite problem - har nemlig sett i hvert fall to deltakere på forum som er mindre anonyme enn meg, samt flere andre som jeg tilfeldigvis har gått inn på profilen til, som jeg mer enn gjerne ville tatt kontakt med - hadde det ikke vært for at jeg allerede sjonglerer nok...

Det begynner vel å bli veldokumentert at sukker kan være avhengighetsdannede. Trolig er det individuelle variasjoner mht hvor lett man blir hekta, slik som det er med feks alkohol og nikotinavhengighet.
Selv kjenner jeg at jeg blir dorsk og lei av for mye sukker. Dermed bestemmer jeg meg for at det er på tide å redusere sukkerinntaket betydelig. Nå skal en sunnere og mer aktiv livsstil dominere, tenker jeg
-men etter kort tid kjenner jeg sukkerbehovet igjen og på nytt ender jeg i sofaen tilbake i kjente uvaner.

Noen som har erfaringer mht hvordan man kommer ut av denne sirkelen? Går det ann å få til et moderat forbruk eller må man rett å slett gå for totalavhold?

Jeg har minst 10stk som har lagt meg til med gult hjerte, men disse har ikke bilde? ikke et eneste et i album heller, hvorfor?
Er folk redde for å vise utseendet sitt?
Jeg hadde aldri turt å gå på "date" med noen som jeg ikke ANER hvordan ser ut..

Hva mener dere? Noen der ute som gjemmer seg uten bilde som vil svare?

Det snakkes hele tiden om høyden til mannen. Han skal jo være høy, mørk med muskler, badboy, handy, sexy, stemmen, etc. Når det er opprettet en tråd om mannens høyde og dens betydning. Blir denne tråden opprettet.
Selv vil jeg ha høye jenter. Lei av å bøye rygg, nakke og knær, ligge en meter alene, se ut som det er ei liten jente jeg er ute med. Og ja hun skal ha store og velformet pupper, ikke stor bh, slank men ikke tynn, ha former men ikke bilringer, stram hud ikke strekk/appelsinhud, etc.

Hva er det med behover for å utrykke seg egentlig? Samt nysgjerrigheten?
Hva hører du på?
Hva gjør du på?
Klærne/oppførsel - for det er så deilig følelse når h*n ser på meg, snakker om meg, plystrer, kommenterer.
Bilde kommentarer - se så sexy jeg er, er ikke jeg fin, ups viser hud igjen :p
Sukker - hvor mange besøk har du? Hvor mange melding har du fått/sendt? Hvor mange hjerter har du fått/gitt?
Msn statuser - kjeder meg, har vært på besøk, kjøpt ny bukse?
Facebook - fulle bilder, bilder, flere bilder, lese hva andre gjør og har det?
Blogg - her spiser jeg, dette er bilde av det jeg spiser, nå har jeg vært på besøk, her sitter vi å spiser snop?

Til informasjon: han høye og mørke er opptatt!

Sorry titelen, men nå begynner jeg og bli lei.

Alle forhold jeg har, og da mener jeg alle, går rett i dass.

Di gjør det slutt, jeg sitter der igjen alene.

Jeg føler at det må være meg, men for jo aldri høre virkelig hvorfor di gjør det slutt. Bare den der 'funker bare ikke' osv.

Forholdene mine er veldig! korte, så det går ikke lang tid før di er lei meg.

Jeg anser jo meg selv som en veldig grei jente.

Langt fra verdens peneste, men med en grei personlighet.

Er veldig kjær av meg, forståelsefull, trygg, snill, osv osv.. det som liksom 'alle' leter etter, jeg har det, det vil jeg si. men alikevel, så finner ingen meg god nok, alltid noen penere og se på kanskje..

Jeg sitter på kveldene og føler meg så ensom, jeg vet jeg ikke er den eneste men..når skal man finne den rette?

Jeg legger merke til alle par i byen og andre steder, for så vondt inni meg, jeg gleder meg på dems vegne, men samtidig misunner jeg dem.

Jeg er ikke perfekt, men hvem er det, ikke de jeg har vært sammen med heller var det..

Fikk ikke sove, for jeg erger meg så over og være singel, igjen!

Når skal noen si til meg at di er glad i meg og virkelig mene det enn bare noen få uker?

Jeg er nok desverre blitt slik med årene (eller heldigvis) at jeg setter utrolig pris på overstående.
Om dette betyr at jeg er mindre mann enn da det var "jentete" å føle slik, vet jeg ikke, men sannheten er at livet har lært meg å nyte varmen fra andre.

Det å kunne gi og motta en stor klem eller omfavnelse synes jeg gir så mye.

Det og til tider bare og kunne sitte inntil hverandre og kjenne på stillheten - kanskje føre små samtaler - mener jeg er en god energikilde til lykke.

Er jeg helt på tur, eller er dette noe dere andre er uenige i?

Hei! Jeg flyttet nettopp til Oslo, og kjenner ikke så mange her. Har lyst til å treffe nye folk, men er litt usikker på hvordan jeg skal gå frem... Liker egentlig ikke Sukker så veldig godt - det faller ikke så naturlig for meg, men sliter litt med å finne gode alternativer.

Har alltid hatt mange gode venenr, og har fått de helt naturlig, så dette er en helt ny og litt frustrerende situasjon...

Noen gode tips til hvordan man kan treffe hyggelige likesinnede?

Vill gjerne ha noen tips på åssen gave jeg kan gi til en arbeids kollega av meg som blir 30 år.
Han er gift og har barn.

Ettersom det er mye negativitet og folk som er misfornøyde rundt omkring her, så tenkte jeg å gjøre et forsøk på å muntre dere alle opp. Hvordan? Vise at det er andre folk som har det værre enn dere. Mens du leser dette kan du le, gråte og føle deg flau på andres vegne. Kos dere=)

http://www.fmylife.com/

Grrrrr.......

307 personer har besøkt siden min, men den er vist 694 ganger. Noen som har vært innom veldig mange ganger da regner jeg med, hadde vært interessant å vite hvem det var...

Det står ærlig talt menn i kø for å bli kjæreste med alle jentene på Sukker. Og for øvrig på ethvert utested i Oslo, så hvorfor er det så mange single jenter? Jo, pga dette:

Forutsetninger/antagelser:
1. Alle personer kan rangeres fra 1 til 10 etter attraktivitet.
2. Det er gutter som sjekker og de er i hovedsak ute etter sex enten den kvelden (og/eller i nær fremtid).
3. Sex oppfattes som et «gode»
4. Jenter lar seg sjekke opp, men tar ikke selv initiativ
5. Det finnes mange menn og kvinner på et gitt utested, slik at det er valgfrihet, mye å velge i mellom osv.

A: Når en gutt sjekker
En gutt med attraktivitet 6 prøver å sjekke opp damer med attraktivitet 7 til 10, men får nei, nei og atter nei. Og det er forståelig, jentene kan jo velge gutter med høyere attraktivitet. Gutten må prøve på jenter fra 5 og nedover for å få napp. Sex-driven gjør at gutten gjennom kvelden går fra jente til jente på utestedet. Han finner ingen på sitt eget nivå, men får god kontakt med en jente med attraktivitet 4. For henne er en 6'er-gutt et lite kupp. Så hvis gutten blir, så vet han at sjansene for sex er stor, selv om han kanskje har større potensial. Så hva skal han gjøre? Ettersom mennesker generelt er risikoaverse - en fugl i hånden er gjerne bedre enn ti på taket osv - og behovet for sex er stort, så velger gutten å blir med 4'er jenta hjem. Det er egentlig litt under han, men det følger med et «gode» på kjøpet, nemlig sex.

4'er-jenta synes hele tiden at 6'er-gutten er bra osv. Og ymter kanskje frempå etter noen møter at hun vil bli kjæreste. Men fra gutten synspunkt så er det ting å få en "dårlig" deal én, to, tre, fire ganger (går med på det pga sex), en annen å få det hver dag... muligens resten av livet... så han sier nei. Og hvorfor skulle han ikke det, han kan jo finne seg en 6'er-jente på sikt.

B: Når en jente "sjekker"
La oss si at det er jente med attraktivitet 7. Gjennom hele kvelden kommer det gutter bort til henne. La oss si at hun aviser alle til det kommer en gutt med attraktivitet 9. Igjen et lite kupp, for henne. Hennes varme velkomst gjør at 9'er-gutten tror sjansene er store for sex. Og historien gjentar seg.

Prøv å observere dette på et utested en gang. Og hvem av gutta er det som ikke "kjenner noen" som aldri har dratt med seg noe hjem som de angret på?

[Maksgrense for post nådd.]

Har nettopp lest snufsetråden. Den fikk meg til å undre meg over en ting, og vil gjerne spørre dere menn om hvorfor dere ikke gråter. Mange menn snakker litt macho ang. det med å gråte. Kan dere menn forklare hva som er grunnen til at dere velger å holde tilbake tårene?

Her har jeg vært flink jente og lada den nye tlf min i over 12 timer, så var den helt død når jeg spent skulle slå den på nå.
Jeg hadde ikke putta i batteriet!! Haha, er det mulig??! *doink*

Til og med på spørsmål om hva man liker hos det motsatte kjønn velger noen å heller rakke ned på andres svar og beskylde andre for fjortistendenser og å være trendslaver. Hvorfor ikke bare svare for seg selv og la andre stå for egne synspunkter?

Lurer på om de selv er klar over hvordan de fremstår? Og om de er slik i det virkelige liv eller om de bare viser disse sidene gjemt bak et nick på nett?
Jeg blir skeptisk overfor mennesker som ser verden gjennom så mørke briller, kjenner noen slike energisugere som tydeligvis ikke selv er klar over hvor negative de er..

Hei på dere! Da jeg kun anser Sukker som et supplement til mitt øvrige sosiale liv, så ønsker jeg gode tips til utesteder her i byen hvor det som enslig kan være greit og naturlig å komme i kontakt med nye folk og som ikke er dominert av aldersgruppa 18-25 (noe mange utesteder er). Det må helst være steder hvor det går an å prate normalt uten å rope HÆ? til motparten hele tida...:) Jeg er blant dem som trives både på vest- og østkanten, så jeg er åpen for så mangt!

Hva synes jenter om gutter som blir rørt til tårer pga. en film f.eks.?

Er han macho, eller er han tøffel/ pyse/ jentete?

Jeg har nettopp kommet tilbake på forum etter en kort pause. Derfor prøver jeg å lese meg opp litt mens jeg ser fredagskrimmen og drikker vin. Og sannelig dukker det opp flere innspill fra menn der jeg tenker " ho hoi!" det var et innspill jeg likte!
.... men tror dere ikke at han (og han andre og tredje) skriver under pseudonum så jeg har jo ingen måte å vite på om han er 20 eller 80 og om han er kjekk eller om han er en gorg!
Akk!

Ikke noe som har betydning for videre kontakt, men noe dere legger merke til med en gang som gjør at dere kikker to ganger på personen?

Min greie er tattiser, helst hel sleeves på en eller begge armene. Er det harrytypen med en rose på ene armen og harley davidson på andre har det stikk motsatt virkning.

Bare en liten utblåsning over en sak som er en "ta det el forlat det" ved å være på sukker.

Jeg kontaktes av en person som skriver at vedkommende liker profilen++, og spør om vi skal maile. Responderer positivt og det mailes litt frem og tilbake. Svarer så godt jeg kan, med seriøsitet og humor, svarer på personlige spørsm og byr på meg selv. Det er selvfølgelig en gjensidig transaksjon hvor jeg også spør om ting som jeg mener er innenfor normal dannelse å spørre om. Men det skjer gang på gang at kontakten bare fader ut, el vedkommende svarer kort på siste utfyllende mail, og sier at "nå meg jeg legge" el "nå må jeg dra", men er likevel pålogget i timesvis etterpå. Tar heller ikke kontakt senere. Jeg skjønner at det evt har dukket opp en mer fristende blomst der ute, og at dette er realiteten med nettdating.
Det fører uansett til at jeg blir mer likegyldig til andre som tar kontakt selv om jeg synes profilen er interessant, og kan dermed gå glipp av et spennende bekjentskap. Synes det er synd, men jeg orker ikke "kaste" bort så mye tid her inne.Det går på selvfølelsen løs å sitte foran en pc å kommunisere med gud og hvermann resultatløst i mange timer. Jeg lurer egentlig på hva man skal skrive for opprettholde interessen hos initiativtager, for jeg kan tillate meg å være så lite ydmyk å si at jeg generelt er relativt velformulert. Forventer ingen løsningsorienterte svar på dette, bortsett fra at jeg burde deaktivere profilen. Takk

Kan virke som dette er et vanlig spørsmål her inne, og jeg lurer på hvorfor, men slutter meg til det ;)

Hvem har man egentlig lov til å date?
Sin egen stesøster?
X-typen til veninna?
Gamle venner?
Gifte?

Hva synes DU om dette?

Har du noen gang blitt gjenkjent av ukjente/kjente, pga at du har bilde på sukker?

Det er en stund siden jeg var ute på dating markedet. Via sukker så har det blitt noen dater. En ting har jeg reagert på. Damene er raske frem med lommeboken for å betale hele eller deler av regningen. Jeg forsøker å avvise slikt tullprat, men det er ikke lett. Jeg mener at når jeg har invitert på date (kaffe, middag kino e.l..), så er det naturlig for meg å betale regningen. Det er ikke for å imponere eller noe, men det er bare naturlig for meg å gjøre. Til info. Datene har stort sett vært veldig hyggelige uten at det har blitt noe alvorligere enn 1-2 dater.

Er jeg gammeldags for å tenke slik? Bryter jeg noen uskrevne dating lover, som jeg ikke har fått med meg? Er det slik at damene tror jeg forventer gjengeldelse når jeg betaler?

Hva skjer her?

Dette synes jeg var mye enklere før. Tilbakemeldinger mottas med takk.

Sukker begynner bli kjedelig..eller er det bare meg?

Jeg ender som regel opp med damer med angst, og det er helt helt ok for meg...men lurer på om det kan være siste gang jeg noengang kommer til å bli sammen med ei med denne syken igjen.

Jeg var sammen med ei hele ifjor, og hun hadde ekstremt angst og ble selskapssyk det meste av tiden. Hun hadde ingen selvtillitt i det hele tatt for å ha nevnt det, og var svak. Det er ikke galt ment.

Ble nylig sammen med ei med angst, men hun hadde selvtillitt fullt ut så det var verdt ett forsøk fordi hun var veldig bra. Det gikk noen uker, men når den kraftige angstperioden med hyperventilering begynte igjen så trakk hun seg unna. Vi hadde ikke vært sammen lenge nok til å få sterkt nok bånd, og det merkes. Når noen har så kraftig angst, så går følelser og fornuft om hverandre, og verden blir bare "drit" og man vil bare være alene. Noen får litt paranoide tanker, og andre får mye dårlige tanker. Jeg forstår fullt ut hvorfor det er slik med de som opplever dette. Bakdelen er at de er så forskjellige når de er på det værste..Noen vil kun tenke på seg selv, mens andre krever at man er der for de. Noen føler seg bundet, og må gi slipp på motparten for enhver pris for å bli bedre selv.

Det er veldig mange jenter på sjekkeren som sliter med angst og om det er noen på forumet her, så jeg er nyskjerrig på hvordan dere taklet dette når dere var sammen med noen. Angst er mye lettere på snakke om nå idag enn for 10 år siden, og det er snart like vanlig som å si "hei".

Jeg forstår at de med angst vil være anonyme i denne tråden om de vil skrive litt om dette, og hvordan de håndterer det. :-)

To av profilene jeg har vært inne på har poengtert at de ikke ønsker kontakt med noen som har psykiske issues. Den ene fant jeg veldig interessant helt til jeg leste dette. Seriøst! Nå er jeg så heldig at jeg ikke har noen problemer på det området, men man vet jo aldri. Hva om jeg hadde fått f.eks. angstproblemer senere, hadde han dumpet meg da? "Jeg sa det før jeg møtte deg, sånt er jeg ikke interessert i å takle"?
Herregud for en trangsynthet! Slike mennesker fortjener å være alene...

Hvor viktig er det for deg at en potensiell partner har samme politiske ståsted som deg? Hvor langt unna kan du akseptere?

Jeg har med tiden bygd opp en formening om hvor viktig politisk ståsted er for de jentene jeg møter. Jeg har av en eller annen grunn stort sett match folk fra arbeiderpartiene. Selv heller jeg mot Høyre. Min erfaring er at yngre jenter (inntil ca 25-26 år) stort sett er meget opptatt av at man er på samme side politisk. Andre jenter jeg har pratet med på rundt 40 er ikke like opptatt av dette, så lenge man ikke er totalt forskjellig.

Hvorfor er det slik? Det irriterer meg når folk er så bombastiske at de utelukker en koalisjon (hehe) mellom AP og Høyre. Selv er jeg ikke like opptatt av dettte, så lenge personen ikke tilhører ytre del av skalaen. Dessuten blir det jo mer interessante diskusjoner enn å sitte og være enige i alt hele tiden...

Jeg har forøvrig en utdannelse innen økonomi og fornemmer til tider at det nærmest gjør meg til verdens verste type menneske i øynene til de som holder med røde partier. Men det er en helt annen diskusjon.

Kjør debatt :)

Til alle dere barneentusiaster – særlig dere som ennå ikke har fått barn, men tror det er toppen av lykke. Tygg litt på dette:

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article2811274.ece

http://beta.telsys.no/~minerva/?p=5700

Jeg kikker gjennom hvem som er pålogget nå. Jeg leser profilen, syntes dette er en intr mann, men når jeg klikker meg inn på albumet så står han i boxer og bar overkropp!

-Hvorfor gjør dere dette gutter? jeg klarer ikke helt forstå det.

Hilsen jentene på 20år

Tv'en min sluttet plutselig å virke, men det kan ikke være billedrøret, i og med at dvd'en virker.... Lurer på om jeg må kjøpe ny....Æsj og huff..jeg som har så dårlig råd :-(

Jeg har et kristent livssyn men hvis jeg forteller dette i møte med folk er det utrolig hvor mange rare reaksjoner jeg får. Mange blir usikker og keitete, og jeg får bekreftet at tro på mange måter er et av de siste tabuene blant nordmenn. Og det er skremmende å oppleve hvor mange som "skryter" av at de er åpen og tolerante som møter meg på en forutinntatt og fordomsfull måte.
Jeg hadde for en tid siden en kjæreste som var buddist, og vi kunne snakke veldig fint sammen om tro og religiøse spørsmål selv om vi tenkte ulikt om mange ting. Men hun innrømmet at hun i møte med sine venner enten måtte unngå å fortelle at jeg var kristen, eller måtte legge forklare at jeg ikke var slik og slik selv om jeg var kristen. Både hun og jeg fikk de mest utrolige spørsmål hvis det kom fram at jeg var kristen.Eller en avvisende taushet. Når hun fortalte at hun var opptatt av buddisme ble det nesten alltid møtt med en bekreftelse på at det var spennende og reflektert......
Er det for lite å be om at jeg som er kristen kan bli møtt med ganske alminnelig åpenhet og nysgjerrighet? Hvorfor skal jeg knyttes til religiøse miljøer og meninger som er meg totalt fremmed?
Hvorfor er det så få som forteller at de har kristent livssyn her inne på Sukker? Kanskje det er fordi de har møtt så mye av fordommene og at mange har opplevd det som "turn off" uten at de har fått muligheten til å vise mer av seg selv?

Det meste han spyr ut er jo bare svada, og nå har han svart en dame at hun skal droppe alle venninnene som ikke vil gå ut på byen med henne! De kan faktisk være gode venner som oppriktig bryr seg om henne selv om de ikke er på samme stadie i livet. Det er ikke nødvendigvis så lett for alle å fly på byen støtt og stadig når de har småbarn og familie. Jeg har hvertfall full forståelse og respekt for de venninnene mine som ikke ønsker eller har muligheten til dette lenger..

Er det bare meg som reagerer på hans ekstremt dårlige svar?

Hadde det vært mulig å kjørt et prøveprosjekt? Forslaget er som følger:

Gutta setter hjerte på de jentene som er interessante. Jentene får da oppmerksomheten de ønsker (fortjener?).
Så kan jentene sende introduksjonsmelding til de gutta de liker, og droppe vedkommende om han ikke evner å svare nogenlunde ok på tilnærmelsene til jenta.

Fordeler med prosjektet:
For jentene, oppmerksomhetstrangen/ønsket om å bli sett - består (man fikk et hjerte, altså syntes vedkommende som satte det på deg at du var søt/kul nok til å satse på)

For gutta, altfor mye tid på å sende meldinger til masse damer - løst (som mann slipper du å plage deg selv og en del damer med å sende ut masse meldinger. Du kan isteden sette et hjerte på de damene du liker og vente på svar)

For jentene, stresset med altfor mange meldinger fra innpåslitne mannfolk - løst (aldri mer full innboks, isteden kan man i tur og orden gå igjennom de som har satt hjerter på profilen ens, og velge ut de man ønsker å starte opp kontakten med. du som jente risikerer ikke avvisning ettersom det er gutten som har vist interesse først)

Gutta kan fremdeles ta initiativet ved å krysse av for om man synes jenta/profilen hennes er bra, jenta kan deretter sende melding til en av de som allerede har tatt initiativ. Det vil da kanskje ikke være så skummelt å sende melding, siden den man sender melding til er den som initierte interessen i første omgang.

Hva synes dere?

Er selv mann, og har aldri forstått dette ordentlig...

Jeg kan forstå, til en viss grad at det kan være gøy å spille fotball.
Av den grunn at du får mosjon, sosialt samvær og vinnerinnstingt på en gang.
Jeg kan også forstå at det er gøy å se på ungene spille, da det gir noe mer enn bare fotballen.
(har selv mange tittekamper, der jeg ser på min egen sønn).
Og hvis jeg virkelig anstrenger meg, kan jeg se underholdningsverdien av å møte opp på en kamp, med alt livet rund.

Men det jeg ikke kan forstå, er at alt må settes på pause når det går en fotballkamp på TV'n.

Særlig gutter/ menn er sære når det gjelder fotballen.
Du kan faen meg bare prøve å ringe når det er landslagskamp, seriekamp, ccupkamp, treningskamp osv...

Mange menn vil heller bli avbrutt i hyrdestunden av en telefon, eller tilfeldig besøk, enn under fortballen.

Hvorfor er det sånn?

Hva er det som gjør at "alle" bare må se på fotball?
For hvis dere drar over dammen, til Statene, er det jo baseball og amerikansk fotball som gjelder, og ikke soccer.

Jeg lurer derfor på om det kanskje ikke er selve fotballen som er så bra...

Sett i fra et undersøkende perspektiv; hva er det som oftest går "rett hjem" hos dere damer?
Tenker på alt fra komplimenter til oppførsel og andre sysler.

Jeg drømmer om romantiske møter med menn, slik som man kanskje opplever i andre europeiske land, men meget sjeldent i Oslo. Jeg hadde blitt utrolig sjarmert om en mann f.eks kom bort til meg i parken mens jeg satt å leste, eller begynte å prate med meg i køen på matbutikken. Jeg opplever ofte at menn smiler til meg eller ser meg i øynene på gaten, men det er aldri noen som tar kontakt. Jeg synes at dette hadde vært mye mer interessant enn å bli sjekket opp på byen. Hva tror dere? Det ligger kanskje ikke i nordmenns natur..

en realistisk innstilling til livet, har jeg valgt følgende livsinnstillinger:

Det er i nedoverbakker det går nedover.

Jeg vil være tøffelhelten i mitt eget liv.

Smil til verden og du får beskjed om å gå til tannlegen.

:)

for så å ike svare når man sender melding og takker for det?

Hvordan gjør man det på første date? Hva skal man ha på seg? Skal man pynte seg? Bruke sminke? Være seg selv eller en bedre versjon av seg selv?

Noen sier at vaksiner er effektive og trygge,
andre er ikke enige,
noen sier vi bør ta vaksiner,
andre sier vi bør la være
noen sier situasjonen er veldig alvorlig,
andre sier det er hysteri.
Men alle enige om at det er ikke greit å drikke whisky gjennom munnbind.

Ref. Budstikka i dag

Jeg ser det er mange som bruker dette ordet. De sier at kjemien må være til stede. Selv bruker jeg altså ikke denne betegnelsen. Når jeg føler at det er en jeg passer sammen med, så går det mer på felles oppfatninger, ståsted i livet, ønsker for fremtiden, felles interesser m.m.

Hva legger dere i ordet kjemi?

hm.. sitter her da som ny bruker av sukker.no

Fin fint det da.. sitter her å blar og blad og blar og blar i damer...

Så til teamet som har blitt tatt opp mange ganger. alle er like nesten, teksten i profilene altså..

Leter etter noe som pirrer, ikke lett...

Så tenkte jeg for meg selv, ja jeg tenker litt i ny og ne også... Jeg skal prøve å lage en unik profil! .. Da må jo damene bare renne på!

MEN neida... det var ikke lett gitt! ... Den ble lik alle andres... så da tenkte jeg litt igjen da...

Kanskje ikke dra alle over en kam selv om profilene er like? Er alle så like hverandre her i landet tro? Eller skriver man sine profiler fra den beste dagen i sitt liv? ...1 bilde fra fjelltoppen den ene gangen man var det liksom?

Ja nei, veit ikke jeg...... Men det skal sies da, har da funnet noen som pirret litt også...

Hva pokker skal man gå ut fra da, når 90% av profilene har klin like tekster?

Jeg må si at jeg begynner å få en viss respekt for Sukker sin match-score.

Når jeg klikker meg rundt her så går jeg normal etter bilder. De som har et tiltalende bilde klikker jeg på og leser profilteksten. Dersom den gir meg gode vibber, så er som regel score 90+. Sier vibbene derimot ”not gonna happen!”, så er score under 80.

Jeg har dessverre ikke noen nevneverdig IRL statistikk å støtte meg på, men i teorien ser den ganske overbevisende ut.

;-)

Jeg har nå funnet ut at av de jeg har fått god kontakt med på sukker, og skrevet med over lengre tid, er det jeg som har tatt første kontakt med samtlige!

Og likevel går jeg og håper på at drømmemannen skal skrive til meg.. er det min type gutter som ikke "ser" meg før jeg skriver til dem, eller er det jeg som har en merkelig innstilling?

Gutt eller Mann??? HVor går grensen?? Tenker på alder....

Jeg er så glad for jeg har fått ungene mine hjem igjen etter ferien, Nå mangler jeg bare en mann og jeg har ikke gitt opp det.. Jeg er positiv på livet og lever her og nå.