Sukkerforum

sex

Siste svar Wed 2 Sep 2009 21:11 (58 svar)
Skjult ID med pseudonym kaleida

fikk bare en plutselig inpuls her til å lage en tråd...

Men jeg lurer altså virkelig på noe... hvorfor er det så få menn som lar kvinnen være den som først "overfaller" mannen og hvorfor er det så få menn som lar kvinnen være den første som ønsker å ha herlig sex?
De fleste av oss kvinner er treigere enn dere menn, mange av oss trenger å bli seksuelt påtent flere ganger før vi er klare til å ha sex med noen vi nesten ikke kjenner.

Mine absulutt beste opplevelser har vært når mannen har giddet å vente til jeg har blitt så klar at jeg ikke helt har visst hvor jeg skulle gjøre av meg mens jeg har vært sammen med han. De opplevelsene har vært særdeles få.
Som singel kvinne opplever jeg svært sjeldent at jeg kan være den som lengter etter sexuell kontakt, fordi mannen kommer meg alltid i forkjøpet.... fordi jeg trenger mer tid (og flere romantiske dater) før jeg er klar, mens menn tydeligvis er klar alltid og uansett situasjon.

Jeg har ikke tall på alle dater jeg i etterkant har avlyst fremtidige dater på, fordi de har vært for pågående seksuelt. Mange av mine tidligere dater kunne kanskje ha vært en mr. right, men jeg plasserte dem i søppeldunken fordi jeg ikke orket å forholde meg til deres sexbehov før jeg selv var klar...

Og jeg lurer på, er dere menn klar over at noen av oss kvinner trenger litt lenger tid på oss før vi tenner sexuelt på en av dere?
Er det lov å bli betatt av en av dere på første daten uten å måtte "bevise" det i form av sex? Det ville vært ganske fint i så fall.

Eller er mange av dere så opptatt av å ikke havne i vennefella at dere må sex så fort som overhode mulig?

Er dette en sannhet? Flere menn jeg kjenner kommer til konklusjonen at dem har gitt opp de aller peneste damene. Nettopp fordi dem er skokk dumme og tror dem er verdens peneste og helligste. På tide å snu på bryteren før det faller en sten over dem som sier ifra at dem er lite interessante som sjekkeobjekter.
Jeg har datet en del damer gjennom tiden. De aller peneste er faktisk det største marerittet å møte nettopp fordi dem er de vanskeligste å komme innpå. Dem gir nemlig lite av seg selv personlig på en date. Slike damer vet man det ikke vil fungere godt med. Alltså lite tiltrekkende.

Så jo penere du er jo mere håpløs er du å bli kjent med. Noe sier meg at slike damer skal man holde seg borte ifra fordi forholdet vil vare kortvarig. Det sier seg selv at de som er litt mindre penere blir bare vakrere jo mere man blir kjent med dem.

Så babe, damer, jenter som kommer på sjekkeforum med de allr peneste bildene. Vær litt obs på at det er personligheten som teller og ikke antall oppmerksomhet du får deg til å tro jo penere du er jo større er sjekkemarkedet. Der har dere trolig tatt feil.

Så ja takk til damer som ikke er så perfekte på utseendet. Det er ofte disse damene som blir de mest interessante over tid som man stifter bekjentskaper med. Nettopp fordi dem ikke spiller på utseendet.

Så vis oss heller personligheten din og det sanne jeg som du består av så kan man bedømme deg ganske fort.

Denne tråden er ikke skrevet pga avslag. Greit det, men av erfaring er de aller peneste komplett dumme uten at dem vet det selv. Så det handler om åf inne seg selv litt også og ikke være så overfladisk. Det er alltså ikke så spennende med damer som egner seg som forside på Vi menn.

Av og til så lurer jeg virkelig på hva som er meningen med alt man gjenomgår...
Jeg har opplevd mye de siste årene som jeg aldri hadde trodd jeg skulle behøve å gå igjennom.
For noen år siden var jeg lykkelig gift. Men med et anstrengt forhold til foreldrene mine, pga en bror som er en voldelig rusmisbruker. Ting tok av for han når han var ca 14, nå er han 23 . Omtrent hver eneste instans som finnes har vært på banen, og selvfølgelig så har jeg og søskenene mine også vært der å prøvd å hjelp. Min mor har ganske så vellykket sabotert absolutt alle forsøk på å hjelpe, med å benekte at det har vært et problem. Han startet en slåskamp med meg under utdrikningslaget mitt, noe jeg også fikk skylden for. Og det har egentlig vært historien de gangene hun har "innrømt" at han har et problem. Jeg har fått skylden for det han har blitt siden jeg ikke har "vært der for han" siden jeg har reist mye i jobben min.
Noen måneder senere var jeg hos min mor for å prate ut om ting. Plutselig kommer han inn, noe som jeg senere har funnet ut var planlagt av min mor, for at vi skulle "slutte fred" Det resulterte i at han gikk til anngrep på meg igjen. Når han ikke klarte å ta meg på tørre never prøvde han å stikke meg ned med en brevåpner i stål.
Resultatet var igjen at foreldrene mine ga meg skylden, og siden den gang har jeg brutt all kontakt med de. Det er ca 3 år siden nå.
1 1/2 år senere ble jeg skilt. Det kom som et sjokk på meg. Som lyn fra klar himmel er vel det eneste uttryket som dekker det...

Mens du sov går på tv nå, og det fikk meg til å begynne å tenke på noe som jeg aller helst ikke vil tenke på...
Det er faktisk snart jul igjen... Min andre jul alene... I fjor valgte jeg å "feire" jul alene selv om begge søstrene mine ville jeg skulle være sammen med de, fordi jeg var usikker på hvordan jeg ville takle å se de sammen med ungene som en fin familie.

Nå er det snart på tide igjen. Jeg har noen veldig gode venner her jeg bor nå, som vet hva som har skjedd og jeg er redd de vil be meg feire julen sammen med de. Jeg er livredd for å gjøre det... det siste jeg vil er å sette meg selv i en situasjon der jeg ikke klarer å skjule at jeg er lei meg, og dermed legge en demper på feiringen deres...

jeg vet ikke jeg...
sorry folkens... trengte bare å få det ut.