Sukkerforum

Hei
Jeg kan innrømme jeg har det.
Fikk det bemerket av min siste x (viste det selv), angrer på at jeg ikke nevnte hennes svakheter, for det var mange og ånden var en av dem.

En ser på reklamer, da skal en spørre tannlegen, det har ikke jeg gjort.
En skal vel også spørre legen.

Tviler på at jeg har noen defekte ting, som åpne hull som ikke lukkes å får opp lukten av fordøyelseprosessen osv.
Pusser tennene hver morgen og kveld, bruker den der 12timers saken.
Tunge skrape brukes også, men uten resultat.
Tannpirkere har også blitt tatt i bruk, har funnet ut at det er nok mellom tennene en del ligger.
Den 12timers munnskyll saken brukes morgen og kveld.
Det tygges tyggi store deler av dagen når jeg er blant folk.
Spiser relativt sunt.
Drikker masse vann gjennom hele dagen.
Røyker ikke og heller ikke snus, samt kaffe.

Når en tenker over det, frister det lite å ta inisjativ til å kysse og dersom en kliner å det blir avbrutt for tidlig tenker en at det er nok årsaken. Måren ånden er nok kraftigst, ser for meg å få kyss å gi kyss om morgenen.

Har noen tips?
Vil si at ingen ting hjelper lenger enn 1-2 timer, slikt at 12timer frisk pust, oppskrytt.
Og det er ikke så dårlig lukt at folk skyr meg.
Det er mange som har dårlig ånde, veldig mange av egen erfaring, merker det når en snakker med dem og kommer litt nær, begge kjønn, flere jenter også.

Hva er oppskriften?
Noen som har hatt og har fått bekreftet at dem ikke har det nå, vil du avsløre?

Jeg holder på å bli sprø!! Har en elsker, og det har vart i ett år. Vi møtes minst en gang i uken (ikke oftere pga han er opptatt m jobb og barn, dessuten skal vi jo bare være elskere). Han vil ikke involvere seg følesesmessig og vil ikke ha noen kjæreste. har hvertfall vært slik til nå. Grunnen er at vi begge var helt nylig ute av hvert vårt forhold da vi møttes og ble enige om å være bare elskere. Min eks lagde ett leven uten like da elskeforholdet ble oppdaget enda han var min eks. I tillegg var jeg "dum" og hadde en "one night stand" med en ett par mnd etter elskeforholdet begynte, og det fikk han vite om (vi bor i ett lite sted). Han ville avslutte forholdet da, men jeg la meg flat og så fortsatte vi. Nå er jo jeg blitt hodestups forelsket, og mer enn det.Han har hele tiden sagt at han ikke er. Men når vi møtes sitter vi alltid og prater i timesvis, og han har sagt at han har aldri før sagt så mye til noen som til meg. Vi har også fantastisk sex, og holder på i timesvis hver eneste gang. ja med pauser da. Og jeg får det ikke til å stemme at han ikke er glad i meg. Vel nå sier han han er glad i meg, men ikke nok. Er det virkelig mulig å holde på slik da? og sist vi møttes så var han sjalu (for første gang som jeg har merket) på den one night standen som skjedde for snart ett år siden. Og siden jeg er dame, så tenker jeg da at det må da bety at han er glad i meg? Eller gjør det ikke det ? Ting er også litt komplisert og jeg vet han er livredd for å bli såret flere ganger. Noen kloke svar?

Når en i nærmeste omkrets har en psykisk lidelse legger det ringer i vannet og rammer alle rundt.
Dette kjenner jeg mye på om dagen når faren til barnet mitt har psykiske problemer.
Vi har vanligvis en avtale om annen hver helg som mange i samme situasjon. Men i den siste tiden har det hendt at han ikke har vært i stand til å ta sin del av ansvaret. Som nå som han har vært innlagt siden sommeren for en periode. Det var snakk om tre uker, men det har blitt lengre.
Jeg skjønner han sliter og jeg føler en blanding av frustrasjon, medfølelse, sinne og sorg.
Det er mange år siden vi var et par, så jeg har ingen sånne følelser for han. Men medfølelse for at han har det vondt. Samtidig er jeg sliten og frustrert for å ikke ha noe tid for meg selv. Jeg er ”mamma” 24t /7dg i uken. Savner det å kunne være sosial med andre voksne mennesker. Har ikke en jobb heller som gir meg muligheten til å være så veldig sosial, da det er en liten arbeidsplass med få ansatte.
Har tenkt tanken om avlastning, men vil ikke gjøre dette mot barnet da jeg tror det vil forvirre det. Har noen rundt meg som jeg kan spørre om barnepass, men vil helst ikke gjøre det hvis det ikke er noe helt spesielt, så dating er ikke en prioritet.
Så hva gjør jeg egentlig her inne? Tidsfordriv på kveldene …
Håper han blir bedre snart både for hans del og for min egen.
Føler meg bare veldig egoistisk for å tenke på meg selv nå, men tankene ligger der alikevell.

Det var en gang en søt liten ostepop.

Den levde lykkelig inne i en fin pose.
Ostepopen trivdes der sammen med alle vennene sine.
Her var det lite rasisme fordi alle ostepopene var like.
Farge og størrelse. De visste ikke annet.

Men plutselig en dag ankom en liten puddel som sniffet på posen.
En loppe så sitt snitt til å hoppe fra den koselige puddelen over på posen.
Den syntes posen så veldig interessant ut og lurte på hva det var for noe.
Loppen ville gjerne undersøke posen nærmere og ønsket å komme inn i posen.
Den lette og lette etter et hull. SÅ! DER! Et hull! "Jippi!" tenkte loppen
Den snek seg inn i posen og så hva som levde der.

Alle ostepopene lå og sov så de merket ikke den lille loppen.
Loppen fant frem til vår lille ostepop-venn som drømte søtt om andre ostepoper.
Den visste jo ikke noe annet.
Loppen satte seg på ostepopen og begynte å spise.
"Nam nam dette var godt!"
Men loppen forspiste seg og falt død om. Den stakkars ostepopen hadde nå
mistet en liten prosent av seg selv.

Etterhvert våknet ostepopene til liv igjen...og om ikke lenge merket flere at noe var galt.
Vår lille ostepop venn skjønte lite da plutselig alle pekte på ham og så stygt på ham.
"Se en fremmed!!!!!!!" ropte de.
"Inntrenger" ropte andre.
"Utlending!!!" kom det fra dypt nedi posen.
Så gyv de løs på ostepop-vennen vår og spiste ham opp.
Flere av ostepopene vokste nå i størrelse og da ble det bråk igjen, fordi
de som ikke hadde vokst seg større mente de så nye inntrengere, og spiste
dem.

Til slutt var det bare en eneste ostepop igjen i posen. Diger og
majestetisk...men ensom.

Så slik oppstod rasismen også i en pose med ostepop.

The end.

Nå har jeg prøvd dette med nettdating i ca ett år. Kort oppsummert har jeg vært på date med 14-15 menn, og hatt et kortere forhold til en av dem. Jeg har vært den som har avsluttet samtlige av kontaktene, bortsett fra de to som jeg har blitt betatt av.
Frem til nå så har jeg grublet litt på om jeg er for kravstor, siden det tydeligvis er flere menn som er interessert i meg enn jeg i dem.

Og så leser jeg dette, sakset ut fra en av Preben M sine innsiktsfulle og opplysende tekster:

"Du møter en mann. En flott mann som selfølgelig stiller krav. Han, som de fleste menn og kvinner, er ute etter en partner. Han leter etter den rette, som deg. Men i motsetning til deg så har han en lavere terskel for hvem han går til sengs med, uten å ville noe mer, enn deg. Mens dere står og snakker sammen, eller på andre måter blir kjent, kan du gradvis diskvalifisere i hans øyne, men du vil ikke merke det på ham så lenge han vil «noe» med deg. Ikke før du fullstendig diskvalifiserer og han går sin vei, vil du oppdage dette".

Nå tror jeg at samtlige av disse mennene sikkert hadde dumpet meg først hadde de bare fått sjansen! Jeg skjønte det bare ikke.
Og min nye konklusjon ut fra min "sukker-karriere" tolket gjennom Preben Møller sine teorier, er ca sånn: Jeg ser bra nok ut til at de aller fleste menn vil ha sex med meg, men har en såpass kjiip personlighet at ingen syns jeg funker som kjæreste.

Preben, du gjør meg paranoid! Er det flere som får makk av alle disse bøkene og teoriene om dating og relger, og hvordan nedlegge damer og hvordan spille kostbar og alfakvinner og hvordan skjønne at han faktisk ikke er interessert?? kan man ikke bare møte noen og se om det føles bra eller ikke? Jeg lengter tilbake til gamledager.....

Jeg er en kvinne som har levd noen år (men er under 40), og fått litt erfaring med ulike typer elskere. De første elskerene mine gikk det dårlig med. Bodde til og med sammen med en fyr tidlig i 20-årene som jeg aldri fikk en eneste orgasme med. Det var ikke bare hans feil selvfølgelig. Min største og beste elsker giftet jeg meg faktisk med, han hadde mer erfaring, og skjønte at kvinner trenger tid, masse kos, bli trygg, bruke fingre, tunge osv før han stappa'n inn... he he... Det ble andre boller, og jeg ble så forelsket at jeg trodde jeg skulle gå fra konseptene.

Så møtte jeg en mann som var helt talentløs. Han tok ikke på meg, aldri oralsex, bare la seg over og peisa på, ferdig etter fem minutter, og da var kosen over. Jeg prøvde å ta opp mitt lille problem, men det var han ikke enig i sa han, ingen damer hadde klagd på han før, og han var jo riktig så godt utstyrt. Jeg ga opp!

Så møtte jeg en sexgud. Etter at han visste at jeg var blitt trygg på han, fant han på både det ene og det andre, og jeg fant ut at jeg likte alt han gjorde. Ikke noe skam, ingen hemninger. Men dessverre hadde vi bare sexen, og vi delte absolutt ingen andre interesser. Kunne ikke snakke sammen over en romantisk middag. Måtte gi opp han også.

Så møtte jeg mannen over alle menn. En fantastisk erotisk og deilig mann, som jeg også kunne le med, kose med, snakke med, føle meg beskyttet av, som jeg ble forelsket i og som også ble forelsket i meg. Men han var amerikansk, og måtte flytte tilbake, slik vi begge visste at han måtte etter et år.

Etter dette har jeg møtt noen helt ok elskere, som jeg har det bra sammen med, men jeg har ikke lyktes i å forelske meg i dem. Det mangler alltid noe.

Men det som overrasker meg litt, er forskjellen på menn, og hvor utrolig godt noen passer til meg, og hvor dårlig andre passer. Er det bare meg? Er det sånn at jeg er vanskelig i sengen, eller er dette et vanlig fenomen blant både kvinner og menn?