Det var en gang en søt liten ostepop.
Den levde lykkelig inne i en fin pose.
Ostepopen trivdes der sammen med alle vennene sine.
Her var det lite rasisme fordi alle ostepopene var like.
Farge og størrelse. De visste ikke annet.
Men plutselig en dag ankom en liten puddel som sniffet på posen.
En loppe så sitt snitt til å hoppe fra den koselige puddelen over på posen.
Den syntes posen så veldig interessant ut og lurte på hva det var for noe.
Loppen ville gjerne undersøke posen nærmere og ønsket å komme inn i posen.
Den lette og lette etter et hull. SÅ! DER! Et hull! "Jippi!" tenkte loppen
Den snek seg inn i posen og så hva som levde der.
Alle ostepopene lå og sov så de merket ikke den lille loppen.
Loppen fant frem til vår lille ostepop-venn som drømte søtt om andre ostepoper.
Den visste jo ikke noe annet.
Loppen satte seg på ostepopen og begynte å spise.
"Nam nam dette var godt!"
Men loppen forspiste seg og falt død om. Den stakkars ostepopen hadde nå
mistet en liten prosent av seg selv.
Etterhvert våknet ostepopene til liv igjen...og om ikke lenge merket flere at noe var galt.
Vår lille ostepop venn skjønte lite da plutselig alle pekte på ham og så stygt på ham.
"Se en fremmed!!!!!!!" ropte de.
"Inntrenger" ropte andre.
"Utlending!!!" kom det fra dypt nedi posen.
Så gyv de løs på ostepop-vennen vår og spiste ham opp.
Flere av ostepopene vokste nå i størrelse og da ble det bråk igjen, fordi
de som ikke hadde vokst seg større mente de så nye inntrengere, og spiste
dem.
Til slutt var det bare en eneste ostepop igjen i posen. Diger og
majestetisk...men ensom.
Så slik oppstod rasismen også i en pose med ostepop.
The end.