Hva tenker jenter om alenefedre?

Det fleipes jo mye med dette blant gutter, at det er ingenting som drar damer enklere enn barn. Det er selvfølgelig mest på tull, men min oppfatning er ikke bare at dette ikke stemmer særlig bra - men at det er tvers gjennom motsatt. Selv kvier jeg meg for å fortelle at jeg er alenepappa, fordi dette ser ut til å fungere som piggtrå og miner i enhver "sjekkesituasjon" med jenter.

Hvordan stiller jenter i tjueåra seg til en gutt på min alder som har forsørgeransvaret for ei jente som nærmer seg tosifret antall år? Er dette noe dere vil styre unna eller er det ok? Hva slags problemer tenker dere at dette har potensiale til å medføre? Finnes det i det hele tatt noen som ser på dette som noe positivt, eller kan myten om at jenter tiltrekkes alenefedre avlives 100%?

Selv ble jeg far i ung alder og jenta mi har vært en del av hele mitt voksne liv og kan aldri se for meg et liv uten at hun skal være en viktig del av min hverdag. Iallefall ikke på en god del år enda. Den jenta som ikke kan leve med det er overhodet ikke interessant for meg, og jeg føler at jeg med det har redusert mitt marked noe helt enormt. Synd, men sant.

Nå er ikke jeg lengre i tyveårene , men jeg har ikke noen problemer med å treffe menn med unger.
Jeg har vært mamma siden jeg var 22(var 23 når han ble født) så for meg har det aldri vært et problem. Men jeg kan skjønne at noen jenter i begynnelsen av tyveårene blir skremt . Men det er heldigvis ikke alle som er sånn da. Kanskje hvis du møter noen med barn. :o)

Kan du ta vare på en liten jente kan du ihvertfall ta vare på en stor jente, og det må jo komme ut som et pluss når det kommer til at du er stabil, lojal og ansvarsfull. Jeg kan ikke se hvordan det kan være negativt egentlig. Og du er heldig, du har en jente som alltid vil være i livet ditt og som alltid vil være glad i deg, hun er ditt barn og din glede og slikt skaper jo merglede, med andre ord du er neppe en sur eller vanskelig person men en som har lært seg til å forstå og ha mye empati for andre pga rollen du har.

Neh jeg tipper det er veldig positivt mtp på kvalitet.

Jeg ser det som veldig positivt at menn har barn. Da er de vant å sette andre foran sine egne behov, samt at det kanskje ikke skremmer så fælt å få flere barn ;)
Dessuten er jeg veldig glad i barn.

Må vel si meg enig med deg alenepap26, så langt jeg kan det (har to jenter som jeg har 50%). Min erfaring er at single fedre ser ut til å skremme jenter som ikke har barn. Selv om det kanskje burde vært omvendt, da det forteller en del om personen og hvilke egenskaper han innehar.

Jeg blir ikke skremt hvertfall, men nå har jeg jo barn selv..

Men har venninner som ikke vil treffe noen med barn fordi de vil starte fra bunnen av selv....

Jeg er selv barnefar, noen år eldre enn deg, og har vært singel en stund nå. Jeg har vært på en del dater, og merker at det å involvere seg med menn med barn er veldig skummelt, særlig for barnløse jenter i 20-årene, men også overraskende mange som har barn selv. Kvinner over en viss alder (35+), er langt mer aksepterende.

Det er nok dessverre en myte at menn som tar ansvar i forhold til egne barn, er særlig attraktive for kvinner. Jeg har ikke tall på de gangene jenter som har prøvd å sjekke *meg* opp på utesteder, mister interessen når de finner ut at jeg har barn. Enkelte inviterer meg på date her på sukker, og finner ut etter 3-4 dater at det likevel ikke var så aktuelt å involvere seg med noen med barn (enkelte bruker nok sikkert dette som unnskyldning da). Det står forøvrig klart og tydelig i profilen at jeg har barn, og Ingen av datene har noensinne møtt barna.

Jeg må nok innse at eneste veien ut av singeltilværelsen er å finne meg noen med barn selv, eller se litt oppover i aldersskiktene :P

Ble nesten rørt over innlegget til SteinR her ... :o)

TheBlob; Jeg kjøper ikke denne tanken om at de som blir skremt av aleneforeldre ikke er å satse på. Det blir å forenkle problemstillingen altfor mye. Jeg har vært interessert i helt fantastiske jenter som har hatt sine grunner til å ikke ville involvere seg på den måten med meg. Noen av disse har også vært ærlige på det at det er problematisk at jeg er er "etablert" med et barn allerede. Det er utrolig kjipt å høre dette, men jeg må likevel bare respektere at de ønsker å ha det annerledes. Det er også noe jeg til en viss grad kan forstå.

Det å ekskludere alle som sånn rent umiddelbart blir usikker pga mitt barn er heller ikke noe jeg vil gjøre. Da vil jeg heller gi dem en skikkelig sjanse til å bli kjent med meg, jenta mi og min situasjon. De er ikke dårlige jenter eller kjæresteemner av den grunn. Jeg tror denne skepsisen er veldig naturlig, og det er nettopp derfor den er litt ubehagelig. Hadde det vært så enkelt som at de dårlige jentene hadde valgt meg bort, slik at jeg kun fikk sitte igjen med krémen - hadde jo alt vært veldig enkelt og greit.

Erfaringsmessig er det gjerne de som er litt mindre resurssterke, både rent materalistisk og ikke minst mentalt, som synes dette er helt uproblematisk. Jeg blir veldig skeptisk om en jente synes dette bare er en ubetydelig detalj og sånn helt uten videre mener at det ikke er noe å henge seg opp i.

Nå kan det vel høres ut som at jeg motsier meg selv og mine egne ønsker, men dette er enkle realiteter etter mine erfaringer.

Jeg tror ikke dette handler om egosentrisme, materialistiske krav eller å mangle omsorgsevne. De jentene som velger å treffe en mann uten barn har nok sine grunner til det, og det er jo et valg de tar basert på hva som oppleves riktig for dem.
Er ikke dette greit?
Jeg synes det ser ut som om det er lett å sette merkelapper på menn/kvinner når de gjør valg som er motstridende med hva mange selv ønsker/forventer. Det er trist lesning i mine øyne, for dette er med på å skape overbevisninger om hvordan andre "er", uten at man tar høyde for å finne ut hvorfor det er slik. Og det er med på å skape mange fordommer.

Slik jeg ser det, i min egen situasjon, er jeg ikke begrenset av om han jeg treffer har barn eller ikke. Og dette er jo et valg jeg har tatt, basert på flere faktorer. Jeg kan ikke si at jeg ser det som den enkleste sak i verden for meg å evt steppe inn i livet til en etablert, liten familie. Det handler om innstilling...og jeg tror selvfølgelig at dette er noe man skaper og løser sammen.

TS:

Din situasjon kan virke skummel på mange, idet du viser dem (hun..hmm) at du er flere.
Heldigvis er det slik at denne skepsisen du nevner, noen ganger visker seg selv ut i de situasjonene du nevner, for idet kjemien med de små kjennes for henne eller han, så vil begge kjenne en enda sterkere dragning mot hverandre.
Naturlig det egentlig, siden det for de fleste av oss vil virke som en herlig trigger på ens eget selvbilde i positiv forstand.
Men gjerdet som er imellom er høyt, og det gjelder vel så mye dem som ikke har barn selv, som de som har det.

Det gjelder å tørre, sats på dem som innehar en "open mind".....finnes mange av dem, og de synes godt om du leter:)

Greier ærlig talt ikke å se for meg hvorfor det skulle være mer nyttig i praksis og utelukke alle som er skeptiske til min familiesituasjon. Jeg mener at et ethvert oppegående menneske vil reflektere nøye og grundig over situasjonen. Jeg setter pris på ærlige tilbakemeldinger og har ingen problemer med å akseptere at jenter er skeptisk. Poenget er at jeg istedet for å utelukke disse ved å plassere dem i dårlig dame for meg-båsen, vil jeg heller forsøke å bearbeide denne personen. Det er nok normalt at man vil føle seg litt ekstra utsatt og sårbar om man kommer inn i en allerede etablert liten familie, så det er ikke vanskelig å forstå skepsisen.

Jeg er sikker på at min drømmedame fortrinnsvis ser etter en gutt uten barn fra før. Min drømmedame ønsker å starte sin egen lille familie fra scratch. Hun er mest mulig lik meg selv. "Dessverre" er det toget gått for min del, men jeg må jo bare prøve å gjøre det beste ut av det likevel.

Men hva pokker vet jeg. Sitter her og er singel på femte året og burde vel kanskje ikke late som at jeg vet hvordan jeg skal finne kjæreste :)

er ikke i 20 årene selv heller,men jeg ser ikke noe negativt i at fyren har barn fra før. og iallefall ikke aleneansvar..
men har han flere barn,og ikke ønsker fler heller,så er nok ikke jeg så intr i å kontakte han...

For å svare på hovedinnlegget, så er det et godt pluss at mannen vet litt om håndtering av barn fra før av, eller hvertfall har ønsker om å lære seg det. Det er nesten en forutsetning at han hvertfall ikke misliker barn eller synes det er skrekken bare ordet nevnes i en samtale... noe jeg synes er utrolig synd, at det er blitt sånn. Des større ønske om barn, des mer jordnær har man blitt og mindre needy. Mer iakttagen og mer voksen og ansvarlig. Ikke dermed sagt at egget trengs å befruktes på dag 2 etter man har bestemt seg for å satse sammen, men at ønsket er der er overhodet ikke noe negativt som trenger å legge en demper på stemningen i mine øyne. Det handler om verdisyn, og det å vurdere å i hele tatt få barn er et ansvarlig standpunkt og noe man bør ha tenkt igjennom noen år i forveien, og kanskje drømt om det en stund før tanken modnes til at man faktisk gjør det! Det er ikke en negativ holdning, at man ønsker seg barn. Det er bare en naturlig utvikling hos både menn og kvinner, etter mitt syn. Det er synd at dette skal sees på som en byrde. En "koloss av et ansvar" hvor følelser som maktesløshet og utvitenhet og frustrasjon kommer opp. Det trenger ikke være slik! Et barn bør heller sees på som en gave, en frihet, en berikelse. Noe som gir livet en ekstra verdi. En ekstra "utfordring", kan en si. :) Og det er synd at samfunnet er blitt så delt i dette synet; enten er man mamma og pappa, eller så er man kjærester eller single. Det trengs ikke være så oppdelt! Selv søker jeg kjæreste, som kan være potensiell fremtidig pappa, fremtidig "fri mann i sine hobbyer" og venn/elsker.

Et tidligere forhold jeg hadde var med en alenepappa, eller da kalt "helgepappa". Vi taklet det fint. Bare synd at vårt forhold ikke hadde en fremtid, så jeg involverte meg ikke ytterligere med barnet (for barnets vegne) før jeg visste om dette var ganske sikkert. Idag, noen år senere enn dette, hadde jeg nok kunnet involvere meg med barnet på en annen måte tidlig i forholdet enn da jeg var yngre; grunnet mer trening med barn (jobbet i bhg + barnevakt), bevissthet om hvordan man oppfører seg profesjonelt og nært med barn på samme tid. Hvordan barn fort får bånd til deg, men at man ikke undervurderer deres observasjonsevner om ting som foregår voksne imellom, og er bevisst på disse signalene.

Det er mulig det er noe annerledes for oss litt eldre enn når man er i 20 årene. Nå er målgruppen min litt høyere 35-43, og selv om jeg ikke har barn selv har jeg ikke noe i mot de som evnt. har barn så lenge de har et ryddig og godt forhold til evnt. moren til barna hvis hun er i bildet. Har ingen god erfaring med de menn som har barn med flere så det er helt uaktuelt, og det samme kan sies hvis de har fler enn 2 barn. Likevel må jeg regne med at menn i den alderen har mest sannsynlig barn, men hadde valget stått mellom de som har barn og ikke så hadde jeg valgt det siste. Derimot når man faktisk er på søken etter mannen i sitt liv vil jeg ikke utelukke menn med barn ettersom det er mange flotte menn med barn, og som er gode rollemodeller. Har nok et lite ønske selv ( ikke krav )om kanskje en dag få barn selv. Likevel må jeg være realistisk ettersom min biologiske klokke tikker på siste verset snart...:)

Var i et forhold med en fyr med et barn nå nyligen som han har aleneomsorgen for. Det som blir annerledes når man dater noen med barn er at man også legger merke til hvordan de er mot barna sine. Hvis de da ikke er gode fedre så blir det også uaktuelt. Jeg syntes han introduserte meg for tidlig til barnet sitt og når jeg var hos han følte jeg at jeg tok for mye plass slik at barnet ikke fikk den oppmerksomheten han/hun trenger ettersom barnet er ikke så gammel ennå. Han/hun er et lite barn, men der syntes jeg han viste en egosentrisk side som jeg ikke helt likte. Barnet er ikke så liten at han/hun ikke forstår hva som skjer, men det var han uenig med meg i.. Fikk jo også vite at han lar alle de damene han har truffet selv om det er tilfeldig treffe barnet tidlig. Barnet spurte meg om jeg kommer på besøk igjen og uten å spørre meg en gang svarte han ja, da var jeg allerede usikker men ville ikke blande meg inn i samtalen. Det endte med at jeg bare trakk meg, men det var ikke kun pga barnet og hvordan han var som pappa. Det er feil å si at det ikke hadde en betydning for mitt valg. Nå trakk jeg meg ikke uten å si i fra da. Han er fullstendig klar over hvorfor og har forståelse for det. Hadde jeg selv hatt barn hadde jeg vært mer forsiktig å introdusere en ny kjæreste for barnet for tidlig, men det er hva jeg mener..

seriøs: Hva mener du egentlig med at han introduserte deg for tidlig for barnet? Mener du at han burde ha bortplassert barnet sitt hver gang dere skulle møtes? Samme hvor skremmende det måtte være for ei jente, vil det for meg være naturlig å la en potensiell kjæreste og dattera mi få møtes tidlig. Det er rett og slett ikke praktisk mulig å gjøre det annerledes når man har omsorgen 100% av tiden.

@alenepap26

Han introduserer alle damer og meg inkludert fra 1 date. Det synes jeg er altfor tidlig. Han har barnefri annenhver helg da moren har barnet. Så det blir feil å si at man da har barnet 100% av tiden pga at han har aleneomsorgen. I starten hadde han barnet 100%, men har kommet til en bedre ordning med mor og det er flott. Mulig du har det, men i hans situasjon så har han fri 1 dag i uken + annenhverhelg stort sett ved noen unntak. Det du ikke får med deg er at jeg mener at når far har barnet skal hovedfokusen gå på barnet. Når jeg var på besøk så var det meg som fikk alle hans oppmerksomhet og det ble feil for meg ettersom barnet bør komme først.

Enig i det du sier om fokus, men når jeg snakket om 100% tok jeg utgangspunkt i min egen situasjon. For min del blir det vanskelig å holde en date og dattera adskilt mer enn maks et par møter - med mindre vi skal møtes kun de få gangene hun er hos barnevakt. Trodde vel heller ikke du snakket om første date da du snakket om tidlig introduksjon. Enig i at man bør kunne få til iallefall første møte uten barnet til stede.

Helt enig med seriøs. Kommer ikke på tale å introdusere noen ny partner for mine barn før det har gått lang tid (lang nok etter min definisjon). Noen gutter lever kanskje etter regelen "Sulten og tørst, f**te først", for meg blir det unga først. Om dama ikke har forståelse for det er hun ikke noe for meg. Enkelt og greit.

Og barna har vel strengt tatt ikke noe behov for å møte nye damer hele tiden? Skulle tro det forvirrer ungene langt mer enn noe annet, som igjen skaper en uforutsigbar hverdag for barna. For meg er det helt uaktuellt. Nei gutter og jenter, sett deres egne behov litt til side og vern om barnas oppvekst!

Nå er det vel ikke akkurat vanlig å date nye folk "hele tiden"? Et barn tar vel ikke akkurat skade av å møte far eller mor sine venner. Da er det langt verre med disse som bytter samboer en gang i halvåret. Da kan vi begynne å snakke om familieforhold som forvirrende og skadelig for barnet.

Selvfølgelig tar ikke barna skade av å møte foreldrenes venner. Men en date er vel strengt tatt litt mer enn en venn, og dette merker barna. Om man liker det eller ei, plukker ungene opp dette, dette er hvertfall min personlige erfaring. Min ex hadde en "venn" (date) på besøk og ungene merket det med en gang. Nå er heldigvis de sammen enda, så ungene har det forutsigbart, men poenget er det samme, de merker det ;)

@useriøs

Tenker du på venner som er innom for en kaffe eller innom for litt sex og overnatting?
Det kan bli ganske forvirrende for barnet å se mange forskjellige damer såkalte venninner stadig på besøk. Jeg forsto at han jeg datet gjorde dette veldig ofte. Det har han også innrømmet selv, men barnet har fått dette med seg selv om han ikke tror det. Det var pga barnets væremåte og hva han/hun sa. Barnet ønsket at jeg kom på besøk igjen, men fikk også spørsmål skal du overnatte i natt også. Sier ikke at det er greit at man bytter samboer ofte heller, men når man først har ansvaret for barn så bør man ta hensyn til barnet mer enn seg selv og ens egne behov.

Jeg har ingenting imot å date en gutt med barn, men jeg ønsker meg jo snart barn selv også da... Så for meg er det en forutsetning at om han allerede har barn, betyr ikke det at han IKKE vil ha flere... :)
Men som noen andre nevnte her - jeg har også venninner som ikke dater gutter med barn, fordi de vil starte fra bunnen av selv.

Jeg som 23-åring kan ikke tenke meg en kjæreste med barn, rett og slett fordi jeg er langt fra klar til å innta noen mammarolle selv. Selv om det ikke vil være mitt eget barn så vil jeg bli nødt til å (i alle fall delvis) innstille meg på en slik rolle, i tilfelle det skulle bli seriøst mellom fyren og meg. Er klar over at ungen har "sin egen" mor, men jeg ville jo blitt en stemor, og måtte da plutselig leve med en helt ny og uvant situasjon som i utgangspunktet ikke er ønskelig.

Selvfølgelig går det til en viss grad ut på egoisme; jeg ønsker å leve et relativt fritt liv enn så lenge, og det å skulle bli kjent med og binde seg til én annen person er foreløpig et stort nok ansvar for meg på dette tidspunktet i mitt liv. Dersom en skulle finne ut at det kunne være aktuelt å for eksempel flytte til et annet land for å studere, vil man jo være langt mindre fleksibel dersom det er barn inni bildet også. Jeg er midt i en studiesituasjon, og dette er noe jeg ønsker å ha muligheten til å gjøre dersom jeg ønsker det.

Velger å tro at jeg er en i alle fall relativt oppegående og ålreit person som kan være en bra kjæreste til tross for at ønsket om barn i livet mitt ikke er tilstede akkurat nå.

Men er enig i utsagnene om at en alenepappa gir positive signaler når det gjelder kvaliteter i personlighet :)

Noen damer tiltrekkes vel alenefedre fordi (de tror) flinke fedre besitter en del egenskaper de verdsetter. Andre vil ha barnløse kjærester enten fordi de ikke føler seg klar for (ste)morrollen eller fordi de synes det er vanskelig å ikke være nummer 1 i kjærestens liv til enhver tid. Uansett er det vanskelig å bebreide dem for det ene eller det andre, og jeg tviler på om den ene typen er bedre eller verre mennesker enn den andre.... Så om trådstarter spør 10 damer hvordan de stiller seg til alenefedre får han nok minst 10 forskjellige svar...

Men tanken med dette match-treet er vel nettopp at slike eventuelle mismatcher skal oppdages tidlig,