Sukkerforum

Hei,

En ting jeg har grunnet litt over i det siste er trangen til å gjøre egne preferanser til det (eneste) moralsk rette. Dette har pågått i ulike former i evinnelige tider, og selv om de spesifikke uttrykkene varierer, så later det til å være en av menneskehetens yndlingshobbyer.

Kanskje det mest lettgjenkjennelige eksempelet i vår tid er den stenkastingen homofile, lesbiske, bifile og transkjønnede har vært (og i noen grad fortsatt er) utsatt for. Mennesker som ikke er tiltrukket av eget kjønn (eller i alle fall ikke vil innrømme at de er tiltrukket av eget kjønn) finner det for godt å sette et likhetstegn mellom sine egne preferanser og hva som er moralsk riktig. Logikken, om den kan kalles det, er stort sett en eller annen variant av "Jeg liker det motsatte kjønn, følgelig er det moralsk riktig å like det motsatte kjønn".

Dette er derimot langtifra noe fenomen som bare preger oppfatningen av ulike legninger. Det kan like fullt prege ens oppfatning av hvilke kjønnsuttrykk som er moralsk forsvarlig. Om Nils Nilsen kun er tiltrukket av kvinner som liker kjoler, blomster, rosa og tyll, så er Nils Nilsen selvsagt fullt berettiget til å ha denne preferansen. Men skrittet fra å ha den oppfatning til å hevde at "bare kvinner som liker kjoler, blomster, rosa og tyll er kvinnelige", ser ut til å være svært lett å ta for noen.

Hvor stammer denne trangen til gjøre sine egne preferanser til det eneste riktige fra? Er det (kanskje ubevisst) strategisk? Rett og slett behovet for å skape et samfunn hvor flest mulig mennesker føler seg forpliktet til å oppføre seg i samsvar med de preferanser en selv har? Eller er det psykologisk? At man føler seg uvel med et samfunn hvor tiltrekning kan skje i mange former, fordi det setter spørsmålstegn ved det "selvfølgelige" med ens egne preferanser? Eller er det noe helt annet?