Sukkerforum

Leste dette. Prøver meg på forumet jeg. Leser bare innleggene. Etter fem år som en litt eldre mann "på markedet" er det et par ting som forundrer meg. Jeg har blitt over 40 år i denne perioden og har samlet ganske mye personlig erfaring om norske damers holdning til voksne menn uten barn. Jeg er 49 , sporty, kjekk ung mann.

Jevnaldrende damer er ofte interessert, men skyr meg som pesten straks de hører at jeg ikke har barn. Norske damer med barn kan under ingen omstendighet overveie tanken på å ha kontakt med voksne menn uten egne barn fra tidligere forhold. Barn er på en måte en nødvendighet for enhver kontakt, enten det er alvor eller bare en flørt. Enkelte har forsøkt å gi en forklaring på dette, men forklaringene har sjelden vært særlig logiske.

Så opplever man at jenter fra andre land, såvel latinere som fra øst, har stikk motsatt holdning. De anser det tvert imot som en fordel om mannen ikke har barn fra før - selv om man er i en alder der de fleste har barn.

Hva kommer det av, denne markante forskjellen på synet på menn uten barn? Denne frykten for slike menn i Norge? I Norge blir vi oftest mistenkt for å være noe søppel siden vi aldri har hatt egen familie. I andre land blir vi mer atraktive som barnløse.

Jeg må tillegge at det er vesentlig forskjell i forhold til yngre damer, men selv er jeg mer interessert i jevnaldrende eller eldre.
Upassende innlegg?
Jeg tror nok det ligger en liten tanke bak "hva feiler det den karen som ikke har fått barn enda?". Erfaringsmessig så er menn uten barn enten særinger eller utsvevende rundbrennere som ikke har hatt tid til å roe seg ned, og det er jo ikke særlig tillitsvekkende. :o)

Ellers så har jo ofte kvinner i den alderen selv barn, og foretrekker kanskje en som vet hva det å ha barn innebærer?

Jeg ville absolutt ha foretrukket en mann uten barn fra før (siden jeg også er barnløs), men det er jo ikke så mange igjen av dere :o) Eller kanskje ei dame med barn berike mitt liv. Jeg har vært fornuftig tenkt at. Mye ansvar å få barn, være ressurssterk, Hilsen en som vil så gjerne ha ei god venninne, kjærest.

Hva er galt med meg? Har ofte lurt på, om jeg er dømt til et liv i ensomhet? Grunnen for dette er todelt, på den ene siden, hører en bare "vær deg selv" og at det er muligheter for alle. Men, det hjelper jo så lite, når en bestandig blir avist?

Så, hva er galt med meg, når uansett hvem jeg prøver å sende melding til, blir de enten avvist, eller ikke besvart i det hele tatt. Ekstra vont føles det, fordi æ ser på meg selv om annerledes, enn folk flest! Spesielt trist, er det når profilene i utgangpunktet, både har god match og har svart "annerledes" enn "folk flest"

Ja er jeg dømt til et liv i ensomhet, eller? Når jeg til stadig må lese om folk som først blir sammen, for så å bli uvenner og det som verre er. Når jeg selv, ser på meg selv som en person, som bare vil det beste, for den jeg ønsker å være sammen med. Eller er det kanskje ikke nok å være seg selv, likevell? Er en nødt til å bli like "idiot" som dem som for eksempel, kun er ute etter sex?

Vet dette ble litt mye, men jeg ønsker bare at du skal forstå hva jeg spør om, altså hva jeg vil fram til? Ja jeg savner virkelig noen å dele livet mitt, senest i dag ble jeg avvist på mail, den eneste jeg prøvde å skrive til. Så defor spør jeg igjen, hva er galt med meg, når ingen ønsker å bli kjent med meg, før de avviser meg? Jeg er så lei av å høre "hun er nok ute der" og "en dag" osv. Beklager om noen skulle føle seg irritert, av dette jeg skriver, jeg er bare så lei av å bli "vraket" På tross av at jeg bare er den jeg er.