Jeg har et genuint ønske om å finne en jeg kan få/skape et varig forhold med, og helst livet ut. Hvor lenge et forhold varer, vet ingen, og vi har ingen garanti for hva som kan skje. Brudd, sykdom og med kanskje dødelig utfall, er ting eller "akseptable og gode grunner" for om/når et forhold tar slutt/opphører.
Noe som derimot -ikke- er så greit, er om partneren skulle få diagnosen Alzheimer eller en annen demenssykdom. Dette er tabu for mange, ikke så rart, i grunnen. Det er så mye usikkerhet rundt dette feltet, fordi det ikke er en ensartet sykdomsgruppe. Det forskes mye på feltet, men eksakt viten og kunnskap er nesten som utopi å regne.
Jeg har ikke lest boken, men så filmen "Min elskede", om ekteparet Jan H. T. Olsen og Laila Lanes` og deres tidlige møte med sykdommen Alzheimer. Den viser hvilke utfordringer som følger med, men også hvor sterk kjærligheten mellom dem er - og ikke minst, hvilket mot de viser ved å være så åpne. De møttes i godt voksen alder, fikk ikke mer enn et par år (?) sammen som et vanlig par, før sykdommen inntraff.
Det skal sies at jeg har mye med brukere i nettopp denne kategorien å gjøre gjennom jobben, så jeg vet en god del om denne problematikken.
Det er en kjensgjerning, ja, fakta! at flere og flere "av oss", kommer til å få en demenssykdom, siden vi blir stadig eldre. Flere "yngre" blir også rammet, dvs. de under 65 år.
Det å gradvis "miste" sin kjære, litt etter litt ... se at den en elsker, blir mer og mer "borte", går inn i et tomrom, må være fryktelig vondt, og ufattelig trist. Det er en lang sorgprosess, som kan ta lang tid å bearbeide og opplevelsen av savn, er svært påtakelig. Hvordan hver enkelt takler dette, er så individuelt. Her spiller personlighet og hva slags syn en har til Livet som sådan, veldig inn! Min mening og påstand. Har en alltid vært en "stabeis" og "grinebiter", forvandles en ikke når en kommer til sjels år og alder - til en positiv "gladlaks".
Jeg vil tro at det er forskjell på om en allerede har et langt samliv bak seg og er kommet godt oppi åra, kanskje med barn, barnebarn m.m. sammen ... og de som "bare" fikk noen få og "gode" år sammen.
Førstekategori: De har en lang historie sammen som de kan øse ut av, fortelle om mange opplevelser, hendelser og episoder fra. Det som kjennetegnes ved demensrelaterte sykdommer, er at korttidsminnet så å si blir borte. Pasientene går tilbake til barndommen - de blir som barn igjen, spør ofte etter "mor", "far" og besteforeldre.
Om paret ikke har vært
Her kan dere få begge deler ;)
http://tinyurl.com/cy2wwrc
Jeg er en fyr i en alder som matcher jenter fra 30 og oppover. Jeg registrerer stadig flere jenter i dette aldersegmentet som ikke har barn, men som ønsker seg det. (Det er sikkert tilsvarende for menn, men der har jeg - av naturlige årsaker - ikke kunnet danne meg noe bilde :)
Som i en annen tråd, ble det argumentert for at det norske samfunnet går i retning av stadig større krav til partneremner og at ingen vil eller trenger å gå på akkord med sine preferanser. En er heller single en stund - så lange det varer - enn å fire på sine krav og forventninger ifht å få seg en partner. Og slik går no dagan og åran..
Jenter med opprinnelig ønske om barn virker ei heller å blir såkalt "desperate" når de passerer 30. Heller virker det for meg at de - i takt med årene etter tredve - kommer til en smygende erkjennelse av at da kanskje må droppe å få barn. Det går liksom greit det også. En kan fylle tiden sin med så mye annet. Men skulle det dukke opp en parner, så vel. Til slutt kommer de til et punkt der de lærer de seg å leve med at de aldri skal ha barn.
Jeg har en jentebekjent på 32 som var single. Hun dro til DK og fikk inseminasjon. Hun var fast bestemt på å få barn. paradokset/tilfeldigheten ville det dog slik at mens hun var gravid, traff hun en fyr - som i dag er barnest "far". Jeg har en annen jentebekjent som ble single halvveis ut i svangerskapet etter et knapt 3 år langt forhold. Livet er så uforutsigbart. Statistikkene sier at over halvparten av alle mødre som blir gravide i et forhold ender opp som enslige mødre/deltidsforeldre, så hvorfor ikke tenke omvendt: Jeg skal ha barn! Det er konsist og forutsigbart. Så får heller det med forhold komme i annan rekke, siden det er mer uforutsigbart? Livet er altså ganske vilkårlig med oss, uansett hvilke øsnker og målsettinger vi selv har. Vi har lite herredømme overhvordan tingene går..
Hva tenker dere om det med barn og forhold? Hvor viktig/uviktig er det å få barn. Må alle de klassiske/kulturelle/innlærte parforholdsfaktorene være på plass før det passer seg/sømmer seg å få barn? - Med tanke på at flertallet av barn i Norge uansett vokser opp uten begge de biologiske foreldrenes kontinuerlige tilstedeværelse i sitt hverdagsliv.