Traff en fyr på byen for noen uker siden. ingening skjedde, vi bare pratet litt og han gav meg nr sitt da vi skulle skilles og sa at jeg måtte sende melding neste gang jeg skulle ut.
Vi meldet et par meldinger de neste to ukene, og jeg sendte han en sms hvor det stod at jeg skulle ut på byen i går. ingen svar. og dere kjenner jo følelsen av uvisshet. får ikke til å slappe helt av, urolige kriblinger i magen og whatnot.
Vi kommer til byen og jeg står og dreier meg på dansegulvet med venninna mi og hennes tilreisende venninne fra Oslo. plutselig ser jeg han, magen vrenger seg og jeg mister litt pusten. "hei!" sier jeg. han gir meg en klem. han hadde vært på jobb og derfor ikke svart på sms. Vi utveksler et par ord før kompisen roper han videre. han forteller hvilket bord de sitter på og at vi snakkes etterpå.
Videre blir jeg nervøs. hvor er han? Når kommer han tilbake? Kan vi ikke bare stå her og vente på han da, jenter..
Plutselig tar den tilreisende oslo-jenta tak i armen min og sier: Askja, hadde han vært interessert så hadde han ikke gått med kompisen sin! Han sendte deg ikke melding etter jobb heller. glem han nå.
Slag i trynet. men vent. hun har jo helt rett. Hadde han vært interessert så hadde jeg visst det! Plutselig forsvinner nervøsiteten og jeg slutter å se meg rundt. for ei knakanes bra og direkte jente.
Resten av kvelden koste jeg meg med jentene og danset til hetetoktene tok oss. jammen så jeg ikke han hånd i hånd med ei anna jente også. men vet dere hva? Helt greit :-) det var ikke meg han ville ha, og da trenger jeg ikke kaste bort følelser på han i uvisshet.
mye å lære av den historien synes jeg. både for den som ikke er interessert og den som lurer :-)