Jeg synes det er befriende at en TS i en annen tråd sier rett ut at han er "desperat" etter å få kjærlighet / kjæreste.
Hvorfor skal det være så ille og uglesett å ønske seg kjærlighet VELDIG, VELDIG, VELDIG, VELDIG mye, kan det ikke være helt, helt naturlig og forståelig hvis man har vært uten en stund?
De fleste mennesker som ikke har kjæreste og ikke har hatt det på en stund, ønsker seg jo oftest kjærlighet og alt det deilige og trygge det innebærer. Og de fleste av disse single er vel innimellom i den situasjonen at de føler VELDIG på det, at de VELDIG, VELDIG gjerne skulle hatt seg kjæreste og kjærlighet - og at denne mangelen i livet deres tidvis opptar mye tid og energi som de bruker til å tenke på det de mangler og ønsker seg.
Er de da "DESPERATE" etter kjærlighet? Og hva er forskjellen på å ønske seg kjærlighet VELDIG, VELDIG, VELDIG mye og å være DESPERAT?
Er merkelappen "desperat" noe man setter på andre for å føle seg bedre og mindre desperat selv?
Er det kanskje jeg som ikke skjønner dette, og er det sånn at "DESPERAT" kjennetegnes ikke bare av å ønske seg kjærlighet fryktelig mye, men også av at man handler og oppfører seg på en spesiell og uglesett måte, som å være "needy"?
Selv kan jeg gjerne kalle meg nesten desperat etter kjærlighet, men det gjør ikke at jeg er mindre kresen og endrer kriteriene mine for hva og hvem jeg vil ha, og jeg oppfører meg ikke særlig "needy" heller - er jeg da ikke desperat likevel?
Jeg synes uansett ikke at det skal være så mye feil med å være DESPERAT ETTER KJÆRLIGHET, for det er ikke rart at man ønsker seg en så fin ting!