Sukkerforum

Etter å ha vært ute av Sukker noen år, er jeg tilbake igjen. Mann 47 år. Setter en hel del gule hjerter. Bruker disse som huskelapp, før jeg sender meldinger til de som er mest interessante. Det jeg synes er overraskende, er at ca. 30% aldri leser meldingene... Så starter chattingen. Min erfaring er at man bør møtes så fort som bare mulig. Gjerne 15 minuter over en kaffe. Sist gang fikk jeg god kjemi på 2 av 20 møter, så det var ikke dårlig etter min mening. Dette førte til et forhold som varte i nesten to år... Denne gangen chattet jeg vel og lenge gjennom 3 uker med en kvinne før vi møttes. Alt så bra ut, vi hadde mye felles, og dialogen gikk strykende. Vi avtalte å møtes en fredag for noe vin. 5 timer senere, etter god kommunikasjon, gikk vi hver til vårt. Jeg fikk sansen for denne kvinnen og ville gjerne se henne igjen. Sender henne en tekstmelding, men åpenbart at hun ikke er noe særlig interessert i videre kontakt. Det første jeg lurte på var hvorfor hun satt i så mange timer. Haddde jeg vært uinteressert, ville jeg gått så snart anledningen bød seg...

Så her er mine råd, i den grad jeg kan opptre som noen ekspert da... Spent på å høre andres synspunkter!

1. Sett mange hjerter og send melding til alle de du finner mest interessante
2. Unngå å sende meldinger frem og tilbake i lang tid (uker). Det kan (og vil) bygge opp urealistiske forventninger på begge sider
3. Prøv å foreslå å møtes rundt lunsjtider. Max 30 minutter, helst bare 15 min. Trenger ikke være på kafe, kan også være sentralt i en park etc.
4. Er det noe kjemi, merkes det nesten umiddelbart.
5. Spør aldri på 1. date hvordan den andre personen føler om å møtes igjen. Kan bli pinlig.
6. Vil du treffes igjen, send ny melding innen 1 døgn. Det verste som skjer er et nei...
7. Gå til punkt 1...

Jeg har forsøkt å reflektere litt rundt dette å være singel. Hvorfor har det seg slik at noen går single i lange perioder i livet mens andre hopper fra forhold til forhold.

Handler det "bare" om egen innstilling, at man trenger litt tid før man er klar for noe nytt? Eller er det rett og slett vanskeligere for noen å bli elsket/få oppmerksomhet enn andre? Når jeg tenker på de rundt meg gjennom et halv-langt liv så kan jeg ikke se at det nødvendigvis har så mye med utseendet eller livsituasjon å gjøre. Jeg har enkelte virkelig flotte, empatiske, sosialt og ellers velfungerende venninner og venner som har gått lange perioder uten en partner, selv om de gjerne har ønsket seg en partner. Disse periodene har naturlig nok (?) blitt lengre når de har blitt eldre. I tenårene-20 årene er utvalget ofte større og sjansene bedre for å møte noen, men når man kommer i midten/slutten av 30 årene og oppover er mange etablerte og derfor ikke "tilgjengelige". Er noen for kresne? For lite villig til å "ta det som byr seg"? Er det så enkelt?

Nå er vel de fleste her inne single. Så utvalget er vel litt skjevt. Og de som er lenge-single er vel også i overkant representert siden de gjerne oppholder seg her lenger, forblir single over lengre tid.

Jeg er definitivt i gruppen lenge-singel. Jeg har hatt noen forhold, som har vart lenge, men også være lenge singel mellom forhold. Nå har jeg snart 4 år som singel. De første par årene var jeg på ingen måte intr i å begynne noe nytt, grunnet livsituasjonen, men særlig det siste året har ting forandret seg og jeg ser ikke at det vil endre seg noe i nærmeste fremtid.

Er det vanskeligere å pare opp enkelte? Er noen av oss rett og slett undatable?
Tanker rundt dette?