Det er noe unikt med og kunne se ut i verden med åpne øyner, se spillet som foregår rett foran øynene på en. Jeg er en mann, liker damer, men samtidig klarer jeg ikke å identifisere meg med menn flest, men så ser jeg hvorfor også. Det er et stort press på at menn skal hvere menn alt fra du er liten til langt ut i det voksne livet. Ser man en baby så vet man ikke hvordan man skal snakke til barnet før man vet vilket kjønn barnet har. Jenter og gutter blir forskjellsbehandlet fra starten av. Slår ei jente seg seg så er det kos og trøst, slår en gutt seg så er det ikke det samme, da er man jo en gutt på vei til og bli mann "tørk tårene gutt, du er en mann" Klemmer, kos og omtenksomhet blir tonet kraftig ned når man er en gutt, man vokser opp ved og måtte numme deg. For om du viser du er omtenksom og følsom som en gutt, da blir du mobbet og noen ganger banket "er du homo eller?" Dette konstante presset på og være en mann fra fødselen av er så spredt at det blir sett på som normalt og ingen tenker to tanker over det. Vi menn skal ikke gråte, vi menn skal være krigere. "gutter er gutter". Når vi møter kompiser kaller vi hverandre stygge namn, å eneste tegn på omtenksomhet er brutale klapp på ryggen som skal være en klemm. Det er ikke rart at vi er så opptatt av sex som en form for akseptert nærhet blandt menn, men følelser har vi blitt oppvokst til å ignorere. Jeg ser dette, forstår dette, men bryter normen med og si jeg bryr meg om hva damen føler.