Sukkerforum

Ved et veiskille

Siste svar Sat 8 Nov 2008 20:34 (29 svar)
Skjult ID med pseudonym Projeksjon

Jeg har møtt meg selv i døra kan en si. Og det har smelt ganske bra. Jeg søkte meg ny jobb for 6 mnd siden og fikk den. Min nye jobb er riktignok spennnede og utviklende men blir en tanke for stressende siden jeg er alene med to barn. Noe jeg har vært hele tiden...
Så derfor søkte jeg meg ny jobb i nærområdet og har vært på intervju. Den gamle sjefen var referanse for meg i dag og det ender med at jeg rett før arbeidstid var over fikk en mail fra han. Han skriver at de vil ha meg tilbake og at en del ting er endret på siden jeg sluttet. Miljøet har vært alle tiders hele tiden men oppgavene lite utfordrende. I den jobben jeg er i nå får jeg kanskje best brukt meg selv, men reiseveien og overtidsjobbing stopper det som er bra.
Det verste av alt er at jeg tror jeg får den tredje jobben pga. tilbakemeldingene på intervjuet... Får svar på onsdag. Nå har jeg vanvittig angst for jeg tenker at det kanskje ikke er oppgavene det er noe med, det kan være at jeg ikke skal jobbe med det jeg har gjort!

Og denne situasjonen minner meg bare om meg selv og vingle-vangle livet mitt. Fokus som er spredd over alle vinder. Gutter jeg vil møte som jeg ikke vil møte...og vil møte igjen. Jeg er så forvirret nå. Ser det er på tide å ta tak i alt. Forholdsmessig, jobbmessig, mitt indre jeg.... Som bare ønsker at noen skal stoppe meg, romme meg, holde rundt meg og være svak. Jeg har vært sterk så lenge. Vært mamma og pappa, utsatt meg for en jobb med stort press og mye ansvar, stort hus og høy gjeld.
Stilt umenneskelige krav til meg selv. Og ubevisst så har jeg tiltrukket meg menn med issues, menn som har stilt ktav til meg utenifra på alle mulige rimelige og urimelige måter. Hele tiden fordi jeg ikke har villet hørt på min indre stemme. For det er den gjenklangen disse mennene har utspilt.

Jeg er ved et veiskille. Det er vondt men samtidig fantastisk.... Nå er muligheten for å endres her. Muligheten til vekst. Med noen valg skal jeg bli kjent med meg selv og velge det jeg er kommet for å gjøre. Jeg vet ikke helt hvordan ennå, bare at det er på tide...

Eg er jente i midten av 30-åra, som for et knapt år siden møtte ein mann her på sukker. (matchtallet var 90) Me hadde mye til felles, og blei kjempegira når me etter noen veker møttest. Og så hadde me det som 'plommen i egget' i et par måneder. Han lyste opp når han såg meg, skreiv sms om sommerfuglene i magen og hvor mye han savnet meg (rett etter eg hadde gått ut døra hans), gjorde småting for meg og presenterte meg stolt til vennene sine.
At me matchet var det ingen tvil om, men siden noe krasjet... Våres bakgrunner! Han bodde i mangen år sammen med ei som var psykelig sjalu, mens eg har opplevd 'grov' utroskap av ein eg bodde med i fleire år (som da resulterte i to barn -der ingen av dei var mine...) Pga dette ga eg han ingen tilitt fra starten av (noe eg tror han hadde fortjent...) Og etter et direkte ? om han hadde vært med andre jenter på en 3-vekers mc tur, blei han skremt og bestemte seg for ikke å la følelsene for meg bli sterkere (...skulle virkelig ønsket han kunne fortalt meg at han hadde'skrudd av bryteren, FØR eg hadde levert nøkkelen til leiligheten hans tilbake!) Ingenting blei det samme etterpå. Me treftest faktisk i fleire måneder etter det, men me hadde da skiftet rolle: EG var pluttselig blitt den som var den mest intresserte. Eg beg. etterhvert å trekke meg tilbake og sa i fleire anledninger at eg ikke trodde dette ville fungere. Han drog på mc-treff, og enkelte party uten engang å gi beskjed til meg... Når eg var hos han var han forsåvidt høflig, men var ikke særlig kjærlig lengre, og han var meir opptatt av å se tv enn å finne på noe/snakke med meg.
Til slutt fant me ut at me måtte prate (delt iniativ på det) og da fortalte han at han ikke kunne huske at han hadde vært forelsket i meg (!!!), at han trodde han kansje tok meg som ein selvfølge, og at han ikke savnet meg når eg var vekke! Han sa det i ein 'åpen' tone, og på ein fin måte. ...om slikt KAN sies på en fin måte!
Og så var det så godt som 0 kontakt på 2 mnd. Så tok han kontakt da han hørte ryktene om at eg var blitt påkjørt av en bil bak meg og lurt på om eg var ok. Han spurde også om eg ville komme å ligge over hos han (han hadde da vært på byen) og eg takket ja i et svakt øyeblikk. Me hadde ei kjempenatt, der han behandlet meg som 'gull verdt' Eg gjekk tidlig dagen etterpå, for at han ikke skulle tro han hadde forpliktet seg til noe. Gikk med et smil:) Men så er jo spørsmålet: Er han ein kald fisk som virkelig bare kan skru av bryteren, eller er det bare fortrengt??