Her følger en petit jeg hadde på trykk for en tid tilbake i en av de avisene jeg skriver for. Den er ikke lagt ut på nett, så jeg kan like godt poste den her. Den taler vel for seg selv:
DER OG NÅ
Erik heter han, og skravler når han går på trikken. Jeg kjenner ham ikke, men etter en halvtime i setet bak ham vet jeg nesten alt om livet hans, ikke minst om drømmedama fra nettet han skal møte på Café con Bar.
Tilgjengelighet, er vi blitt vant til å kalle det. ”Den eneste grunnen til at vi ikke kan leve uten telefonen, er at den finnes!” skrev Karl Kraus for hundre år siden. I dag tar man den med seg i døden også, hvis vi skal tro alle tv-sketsjene der Nokia Tune plinger lystig fra kisten på vei ned i jorden.
Egentlig handler det om utilgjengelighet, en slags sosial tilbaketrekning. Det offentlige rommet oppløser seg i en haug med private snakkebobler. Når man går rundt med nettverket i lomma eller på øret, blir avstanden til de som er fysisk til stede desto større. Man er ikke her og nå, men der og nå.
Jeg mistror de som alltid vil være et annet sted. Jeg mistror den sosiale inkompetanse som ligger i at man hele tiden må være ”sosial.” All mobilkaklingen overalt får meg til å lure på om disse folkene i det hele tatt er i stand til å føre en virkelig, dypere samtale. En samtale av den typen som kan endre et liv, eller redde det.
Fremfor alt lurer jeg på om de klarer å møte seg selv. Den store stillheten, hvor ble den av? Den som innfinner seg når ringetonene stilner. Den som gjør det mulig å være ”det store som ein er, og stå i einsleg undring, og høyre fuglar flyge inn frå ukjend verd”, som det heter i et dikt fra de veggfaste telefonenes tid. Å være til stede id et virkelige, eksistensielle her og nå kan være en mørk og vakker, men også skremmende opplevelse. Da er det lettere å feige ut, og ringe til folk man kaller ”venner” bare fordi man har dem på hurtigvalg.
Erik avrunder med å si at han skal møte dama nå. Så taster han frem et GPS-kart for å finne ut hvor Café con Bar er. Hadde han spurt meg, kunne jeg fortalt ham at han burde gått av for ni holdeplasser siden. Men man er da høflig, og bryter ikke inn i andres snakkebobler.
Og hvis noen aner en understrøm av bitterhet her – så ja. Usynlige fingre peker på meg der jeg sitter taus og ikke-tastende på trikken. Mobilloggen min er en sosial dødsattest: Ingen ringer eller tekster meg. Jeg er avvist, mislykket, glemt. Uæææ. Og for sikkerhets skyld har jeg hemmelig nummer også.