Ser at det er mye klaging på damene her inne, så her kommer et lite hjertesukk hva angår sukker sine herremenn. Har nå etter et års tid her inne, rukket å bli kjent med flere potensielle "date-emner". (Må bare understreke at jeg ønsker å finne mannen i mitt liv, men først må man jo finne en som er potensiell å date for en periode, før man tenker videre i seriøse baner (ergo, en flørt som kan utvikle seg)).
Har til nå opplevd flere ganger at jeg har truffet på gutter som enten har vært singel altfor kort, eller altfor lenge. Og ingen av disse "stadiene" utarter seg som positivt for meg (trodde jo at det å ha vært singel lenge kunne være en bra ting). Samme om de har vært singel en måned eller fem år, så er de like "useriøse". Hører ofte fra de som har vært singel lenge, at de har vært singel så lenge, at de blir litt "redd" for jenter, mens de som knapt har vært single ikke er ute etter å binde seg, og det siste er jo forståelig.
Like forbanna (unnskyld språket), så sier de at de blir sjarmert av meg, at vi har bra kjemi og blablabla, men begrunnet i nevnte grunner, så backer de ut. Jeg er en veldig laidback jente, og stresser minst mulig. Er det mulig å være FOR laidback ovnefor disse? Føler jo ikke akkurat at jeg er i posisjon til å kreve noe av de gutta, når korta deres ligger på bordet allerede. Og om jeg skulle kutte alle som er sånn, så sitter jeg jo snart igjen med nada.
Jeg har lært at mine følelser kommer ikke ved et fingerknips, de kommer etterhvert, men også svært sjeldent (det er ikke alle jeg faller for, og sånn skal det heller ikke være). Derfor blir jeg så frustrert når jeg gang på gang møter på disse gutta, som jeg merker jeg kunne falt for, men som etterhvert forsvinner stille hen i intet.
Det jeg lurer aller mest på, er hva som skjer med de gutta som har vært single for lenge? Hva er tankegangen? Jeg greier ikke å sette meg inn i det de sier, for jeg sitter ikke med erfaringen. Kanskje noen kan komme med noen opplysende ord til meg? :)