Hei folkens,
Vil bare dele kveldens erfaring med dere. Som dessverre ikke er av den mest hyggelige sorten.
Gikk rundt for meg selv i Bergen sentrum i dag, bare for å se hvordan det var å gå for seg selv og være ensom. Noe jeg dessverre er, uten at jeg føler at jeg har tippet over noen fæl grense enda av den grunn.
Uansett, til poenget; i løpet av ca 1 time i dag, så så jeg 6 stakkars menn (tilfeldig at det var menn tror jeg) som var helt for seg selv, med ansiktet skjult i hendene (gråteposisjon) og hadde det tydeligvis ikke bra. Jada, de hadde nok kanskje drukket for mye, og forhåpentligvis hadde de fleste av de venner som plukket de opp, men jeg må innrømme at jeg ble litt satt ut. Kjente meg litt for godt igjen, bare at jeg aldri har vært så offentlig med min ensomhet/tristhet.
Men nå skammer jeg meg over at jeg var for feig til å gå bort og prate med de. Helt idiotisk :/ Samtidig som at jeg vet at jeg ikke er flink med mennesker, så jeg er jo redd for at jeg skulle nærme meg på helt feil måte.
Har vel ikke noe særlig fornuftig poeng med denne tråden, bortsett fra at jeg håper det ordner seg for dere som er i en vanskelig situasjon og strever med å finne veien ut. Nedoverbakker fører alltid etterhvert til oppoverbakker :)