Man kan gjerne si at det lønner seg å være positiv og ha et positivt syn på livet. Og det er forsåvidt greit det, jeg kan godt innrømme t jeg i lang, lang tid har vært positiv og glad bare for at andre var det og fordi det stort sett var et desperat forsøk for å få folk til å like meg. Men jeg har innsett at det stort sett bare har vært skyggeboksing, jeg har tenkt for lite på mine egne behov og vært altfor medmenneskelig overfor kalde og kyniske mennesker.
Og jeg er vel annerledes. Jeg er vel ikke som alle andre. I de fleste setninger føler jeg meg usynlig og misforstått og det mener jeg kommer av at jeg har andre meninger om ting som ikke så mange andre har. Jeg hører på mye undergrunnsmusikk, jeg liker komikere som Denis Leary, Richard Pryor mfl. Komikere som ikke passer seg for alle kan man vel trygt si, pluss endel filmer jeg også kunne ha nevnt i farta, men jeg tror ikke det vil ringe noen bjeller siden jeg neppe tror det har noen relevans for de som leser dette innlegget.
Det er viktig å ha respekt for andre enn seg selv har min far sagt til meg i flere år, men nå orker jeg ikke å høre på dette rådet lenger. Jeg føler fks jeg blir tvunget til å være med en uendelig rekke med familieselskaper, som jeg selvfølgelig ikke føler jeg har noe utbytte av. Alle søsknene mine har vært ekstremt heldige når det kommer til det å få seg mange venner, være tidlig ute med å få seg venner, være oppdatert det som er populært etc. Da blir det ekstra ubehagelig bare i det hele tatt å omgås, for jeg blir bare misunnelig, jeg orker bare ikke å omgås dem. Jeg orker ikke lenger å delta på sånne tvangssosialiserte familieselskaper der alt går ut på å være mest mulig vellykka, jeg syns det bare blir stivt, dølt og kjedelig.
Jeg blir av min familie oppfattet som veldig destruktiv og jeg blir fortalt at jeg er en særing fordi jeg tør å gjøre litt opprør mot familiemedlemmer, de har selvfølgelig vært heldigere enn meg når det gjelder å være tidlig ute med å få seg kjæreste fks. I min familie skal alt være så koselig. Alle skal liksom ha så god smak, nå har jeg dessverre ikke mulighet til å skrive så mye mer her.... Er det gyldig så fantastisk å være positivt? Burde ikke flere av oss bli mer kritiske bare for å unngå en monton og kjedelig verden?