Min x hadde vannseng på 80-tallet, festlige greier- NOT! Jeg veide 43 kg, han over 70...følgelig ble jeg alltid liggende litt "over" ham, og hver gang han bevegde seg så spratt jeg omkring i sengen, trillet også ut på gulvet noen ganger :(
Jeg måtte ha ganske høy temp på sengen for å holde varmen, var tempen litt for lav...ja, da frøs jeg, lille kroppen min hadde jo ikke sjans å varme den digre vannmadrassen. En gang hadde moren hans dradd ut kontakten når hun støvsugde rommet hans, og glemte å sette den inn igjen....Når vi la oss var det fremdeles en liten lunk i madrassen. Han merket ingenting og sov godt, jeg lå oppå halve dyna med andre halvparten over meg og holdt på å fryse spent ihjel....brrrr....
En gang la han seg over meg i søvne, med puta over hodet mitt (ser ikke helt bort fra at det var et mordforsøk).... Da ble det tilløp til panikk, der jeg lå helt fastklemt nedi vannmadrassen, prøvde fortvilt å dytte ham bort men ingen respons, han sov godt. Fikk løs ene armen og ga ham et par-tre kjappe i nyreregionen- DA våknet han og lurte på hva i alle dager jeg var så sinna for! Gikk hjem , jeg.... ;-)
Fysiske utskeielser var da også en selsom greie i den sengen.....ikke alle stillinger som var like greie...
Huset han bodde i var heller ikke akkurat av nyere dato, og vannsengen var tung...så når det gikk litt heftig for seg, svingte visst kjøkkenlampen fra side til side og vi kunne høre taktfast dunking fra ytterdøren....inn-ut-inn-ut....jadda... Var noen småpinlige seanser ved matbordet i det huset ;-)