fortid og bagasje

Må jeg fortelle en framtidlig kjæreste om min fortid ? Har hun krav/rett til å få vite ? Hvor tidlig i forholdet bør jeg legge kortene på bordet ?
Det er nå nesten 20 år siden jeg ble dømt for 2 bankran og noen skapåpninger. Selv om dette ligger lang tid tilbake, er jeg merket for livet og har sikkert ett snev av post traumatisk stressyndrom. Damene merker fort at jeg er litt "annerledes" og blir nysgjerrige.
tidligere brukte jeg å "begynne" å fortelle litt etter 2-3 daten. Siste årene har jeg valgt å ikke si noe.Da jeg er en åpen og ærlig person liker jeg dårlig å bære på en slik hemmelighet, og føler at den kan være tung å bære. Angsten for å bli avslørt og skuffelsen.

Så lenge det kriminelle ting som befinner seg i "bagasjen", så bør du være åpen om det. Likevell tenker jeg at det ikke er noe du trenger å fortelle til ALLE du dater (over 2-3 ganger), vent til det er en du virkelig vil satse på.. En har ikke "rett" på all informasjon om dem man dater, blir det håp om noe mere, da stiller saken seg anderledes.

Vi ønsker alle å bli sett og akseptert for det man er, det bør du også bli... bare vær selektiv i hvem du velger å gi denne muligheten til :-) Man kan bare fortelle så og så mye om en person utifra de valgene h*n har tatt, resten bli det opp til deg å definere!

Hvis du går rundt å kjenner du bærer en hemmelighet som kanhende blir avslørt en dag, ja da ville jeg helt klart sagt det, ellers ligger det der og gnager. Og mye kjipere om det kommer for en dag via andre veier enn fra deg.

Nei du trenger ikke si det til alle og enhver, men om du treffer en du har tro på kan bli noe med videre, ja da ville jeg sagt det.

De aller fleste mennesker har en bagasje med seg når de har blitt eldre , noe er det lett å prate om og andre ting ikke så lett, sånn som du har hvert igjennom .
Men hadde jeg hvert deg så hadde ikke jeg fortalt alt så fort som du gjør ( 2-3date) man kjenner ikke vedkommende så godt på bare et par dater.
Når du føler at du har møtt en du liker godt og har lyst til å leve sammen vil det være riktig å fortelle om det,så det ikke skal komme fra noen andre en deg .
Man har ikke godt av å få vite for mye av den andre før det føles riktig .

Ønsker deg lykke til videre :)

Meg får du ikke, uansett hvor lenge siden du har begått slike ulovligheter.

Når du er opprikig interessert i ei dame, da ville jeg fortalt det.

Jeg svarer på de spørgsmål jeg bliver stilt, helt ærligt, hver gang. Hvis nogen skulle spørge mig om jeg har en kriminel fortid, ville jeg svare. Jeg ser dog ingen grund til at give folk information de ikke har spurgt efter.

Ingen har rett til å vite "alt" men du bør være selektiv med hvem du deler dine hemmeligheter med.
Hadde jeg vært deg ville jeg ventet lenger enn enn de første datene:) Lykke til:)

banditten
Hvis opplevelsene fører til at man oppfører seg på en spesiell måte i noen situasjoner, kan det være lurt å forklare. Tror jeg.

Godt spm i grunn. Jeg forstår din skepsis og utfordring. Mange har nok bagasje som motparten ikke alltid vil like å høre, uansett hvor lite betydning den har i nåtid.

Men, generelt vil jeg støtte at du forteller når det er naturlig for deg. Trolig er de første datene kanskje ikke å anbefale da :-). Om personen er så dømmende at historikk 10-20 år tilbake spiller en rolle for valget i fremtiden, ja så ønske henne lykke til videre og tenk at det var det beste for deg. Ingen verdi for deg å ta vare på slike uansett. Det viktigste er den du er i dag, hva du ønsker i fremtiden og om dere 2 kan være det rette . Historikk er noe som har vært. Desverre er det mange som glemmer nettopp dette.

Personlig er jeg heller singel livet ut, enn å orke bruke enormt med tanker og energi på ei som ikke forstår at fortid er fortid. Jeg har det generelt alt for godt i dag til å orke å bruke for mye tid på historien, være det seg min egen eller hennes.
Historie finner man i bøkene på biblioteket :-)

Lykke til, uansett :-)

@Kameleonen - Altså, hvis din opførsel går i skrigende kontrast med normen i samfundet i den situation så skal partneren nok spørge hvis de vil vide baggrunden for det. Men sådan ser vi så forskelligt på det :)

banditten
Jeg forstår hva du mener :-)
Men det handler kanskje litt om hva som er årsaken bak. Noen ganger vil man føle behov for å forklare, føle behov for å møte forståelse.

TS
Jeg vil at min fremtidige stoler nok på meg til å fortelle om seg selv, uansett hva som er gjort/ikke gjort. Så fremt det er noe som man ønsker å dele.

Jeg ser ikke at det finnes noen vei utenom å opplyse om denne fortiden på ett eller annet tidspunkt. Får man et seriøst forhold ut av det så vil vandel og rulleblad høyst sannsynlig dukke opp i en eller annen sammenheng. Bedre å være i forkant enn å la slikt komme som en bombe.

Når det er sagt så finnes det jo ingen generel opplysningsplikt rundt sine dype mørke hemmeligheter i det man innleder et forhold. Ingen vits i å kaste sand i maskineriet før man har følt litt på om dette kan gå noen vei eller ikke.

Alt har en sammenheng og det er div som naturlig kommer opp til overflaten allerede ved første møte. Som feks at jeg er uføretrygdet og ikke arbeider. At jeg bruker medisiner for å sove.
Føler at jeg skremmer bort potensielle kjærester over fjell og fjord.

Jeg arbeider innimellom (selvstendig) og kan bløffe en stund om at jeg faktisk er !00% varig ufør.

Tar i dag skikkelig avstand til mitt tidligere liv og en av levereglene er å alltid forholde seg til sannheten.Triksekultur i enhver form er bannlyst.

Så derfor sliter jeg nå med hvordan jeg skal forholde meg til damer og dating. Enten må jeg kjøre en ærlig linje fra første stund, eller jeg må lyve så det renner av meg. Jeg kan være veldig flink til å lyve og hater at jeg er det.

For de som måtte undre seg over at jeg er ufør, så er det pga adhd. Og visstnok den eneste i landet.

@Kameleonen - Der er vi så så forskellige. Jeg føler intet behov for andres forståelse eller trangen til at dele. Men igen, vi er alle så ganske forskellige som mennesker på et sådant punkt.

@TS - Hvis din date vil vide noget, så spørger de nok. Sålænge du ikke lyver er det vel fint? Det er vel også 100% ærligt?

Til din kommentar om uføretrygden, så håber jeg du sætter pris på mine og alle andres skattepenge :)

Etter 20 år, hvis man angret, så er man vel en annen person med liten fare for gjentakelse:) Vær ærlig og fortell relativt tidlig i date perioden. Snu på flisa, ville ikke du vite noe slikt om din date ganske tidlig?

Når jeg skriver med noen her på sukker, så er jeg ærlig på hva jeg søker....bla at jeg ikke er int å møte noen med rus,psyk,eller kriminell bakgrunn...Har opplevd at flere har vært ærlig, da de setter jeg pris på at det er en åpning for å fortelle hva man har opplevd her i livet . Hadde noen fortalt meg etter feks en mnd dating at han hadde ranet en bank et par ganger for 20 årsiden, så hadde jeg blitt så skuffet at man ikke er ærlig fra første stund...det er liksom ikke det samme som å ha stjålet en bugg... Da kan han eller hun ta sitt eget valg å velge om de ønsker å møte deg mere. Håper du har fått orden på livet ditt!! Ønsker deg lykke til du kommer lengst med ærlighet...Jeg enig at alle kan ha "en fortid" men la da hver eneste velge hva man ønsker å ha inn i sitt eget liv....

Når det er en kriminell bakgrunn så syns jeg at du burde fortelle dette til din fremtidige kjæreste. For en dag vill sannheten komme frem og hun finner det ut. Da vil det være lurt i å være ærlig,først som sist. Uansett om det er 20år tilbake i tid og du har forandret deg og faren for gjenstakelse er vel lik null. Syns sånne ting bør deles med en kjæreste. Og hvis oppførselen din er litt annerledes vil hun nok begynne å lure litt.

Takker for alle svar. konklusjonen blir å holde dette hemmelig noen måneder ut i ett evt forhold.Innser at å fortelle dette før bare blir ødeleggende. De jeg har fortalt det til har tatt det på en sporty måte,men noe skjedde og jeg ble degradert til bare elsker. Som en av de uttrykte "jeg skal ikke gifte meg med deg" : ))

Hei.

Dette var interessant. Jeg må fortelle litt om meg selv.

Jeg har hatt psykiske problemer i mange år, og har også en stor trang til å fortelle dette til de jeg ønsker å bli kjent med. Men du verden hvor jeg gruer for å fortelle. Er så redd for at folk bare forsvinner fra meg.
Derfor valgte jeg å skrive litt om dette i min profil og da kunne folk selv bestemme om de ønsket kontakt. Det som har skjedd er at jeg nå får kontakt med de menneskene jeg føler er bra for meg og jeg kan derfor være åpen og ærlig fra første stund. Veldig deilig. :)
Jeg tror ikke det er lurt av deg å skrive at du har vært bankraner, men kanskje skrive litt om at du har hatt en bakgrunn som har vært litt dyster. Du bør presisere at dette virkelig er noe som hører fortiden til og at du er på den rette vei. Lytt til deg selv og føl hvordan du er som menneske, gi uttrykk for dette i profilen din. VÆR ÆRLIG.

Ønsker deg all mulig lykke :)

Appropos "mørk fortid", har samme problem da jeg er tidligere barnevernsbarn som har bodd på barnehjem og så i et ikke så bra fosterhjem, og i dag er jeg uføretrygda, MEN jeg har en liten og ryddig og litt utfordrende jobb ved siden av. Alt det intellektuelle er på plass og jeg røyker ikke, eller drikker mye alkohol, eller er psykiatrisk pasient, som typisk kan være ting som hefter ved dem som hadde en slik tøff start på livet.

Men det er klart at slikt setter spor, på en eller annen måte som jeg ikke vil gå inn på her, men trolig ikke mer enn at det går bra med en forståelsesfull partner. Mye kjærlighet, og at jeg ikke er for lenge alene av gangen, er "behandlingen" ikke tunge medisiner osv.

Jeg mener, folk har vært i krigen, sittet i fengsel, har kanskje en voldelig eller utagerende oppførsel, spiller bort pengene t.o.m. men ikke jeg, har bare vært uheldig og blitt utsatt for mennesker med tunge personlighetsforstyrrelser, og overlevd!

Men så sitter man der da, og lurer på når det er rimelig å fortelle noe av dette. En litt for tydelig konsekvens av en slik bakgrunn, er at man ikke har noen familie, så blir det vanskelig bare å vite hva man skal krysse av på "familiekjær" i relasjonsprofilen her. Skulle ønske jeg fortsatt hadde en familie, men de som var fornuftige i familien, noen av de eldre, er døde for lengst, det er bare meg igjen i min gren.

Så man kan nok si at jeg er en "survivor" da, :-) bortsett fra at jeg valgte nicket som jeg gjorde til denne postingen, fordi mange barnevernsbarn i vårt land, ville ha endt opp på gata i mange andre land. Er så glad for at jeg bor i Norge hvor det er velferd.

Vær også klar over, dere som ligger til høyre i politikken, at dere stemmer for færre skattepenger til velferd, da blir det mer kriminalitet, ikke fra meg da, :-) men jeg har jo et visst innblikk i barnevernsverdenen, og ser hvor mye mindre kriminalitet det er her fordi man selv i uheldige tilfeller, får noe hjelp, ofte tidligere enn i andre land som USA, ved omsorgssvikt. Uteblir hjelpen, så fører det til skjev personlighetsutvikling, noen ganger alvorlig kriminalitet og terror for omgivelsene! Noen har kanskje gener som gjør at de "tar hevn" eller blir veldig forstyrra når de vokser opp, på en ondarta måte, hvem veit?

Men vi skal ikke ta noe for gitt og også her i Norge gjøres det store feil, og man blir litt kritisk til samfunnet, i håp om å gjøre det bedre.

For noen ganger tror vi Norge at vi er verdensmestre uten å være det, andre ganger har det noe for seg. Om vi ikke er verdensmestre i å disponere smøret, eller bygge nok dobbeltsporet jernbane, så sulter de fleste av oss ikke, om vi planlegger bare litt! :-)

Tilbake til tema: Når vil det være rimelig å nevne eller kanskje måtte gjøre rede for en barnevernsbakgrunn, i en date- og bli-kjent-med-en-ny-potensiell-livspartner situasjon?

TS
Ingen er feilfri og det er ofte vanskelig å ta riktig valg i livet. Men uansett jeg kunne aldri tenke meg å være sammen med noen som har kriminell fortid. Jeg synes du burde fortelle om det til damene du dater så tidlig som mulig.

@sushibabe Det forstår du vel blir dødt løp. Mission impossible.

Men siden du først er inne på det, hvorfor kunne du ikke tenke deg å være sammen med en som var kriminell for 20 år siden,hvis han er på alle måter en trivelig fyr ?

TS

Det ligger kanskje en historie bak de kriminelle handlinger du har gjørt , du hadde kanskje et vanskelig oppvekst osv jeg vil verken dømme eller forsvare deg.
Men det å være kriminelt er bare et valg som er uakseptabelt.
Personlig hadde jeg vært redd at vedkommende gjør det igjen.

@sushibabe

Ikke noe annet enn at jeg hadde ADHD og falt fullstendig utenfor skole og fritid. Etter ungdomskolen havnet jeg i ett dårlig miljø og fikk opplæring i skapåpning av en eldre slektning.
I dag er jeg 100% lovlydig og i mange sammenhenger ett eksempel til etterfølgelse.Dommen på 7 år hvor jeg sonet i underkant av 5 år ble sonet i åpent fengsel. 2,5 år på Bastøy, siste året på ett hybelhus.
Det var på Bastøy jeg bestemte meg for å begynne ett nytt liv.
Fordi jeg rømte landet og holdt meg borte i mange år gikk det noe tid før jeg kunne starte soningen. Ble endelig løslatt i 2001.

TS
Takk at du forteller alt dette. Vært interessant å høre om du hadde en sjans /tid å ta utdannelse og var det vanskelig å få en jobb etter du ble løslatt?
Livet ditt var tydeligvis ingen rosedans.

Tok en del utdannelse og leste ufattelig mye forskjellig faglitteratur. Jeg gjorde situasjonen til en positiv greie og sonet dommen med godt humør og en positiv innstilling. Hadde ett mantra "dont do the crime if you cant do the time".
jeg hadde det bedre psykisk og var en gladere person på bastøya, enn det jeg er i dag. Det sier litt om hva jeg må jobbe med framover og finne tilbake gleden over livet.

Den som ser seg tilbake, ser ingenting annet enn sin egen skygge !

Det kommer ikke noe godt ut av å grave seg selv ned i gammel dritt.
Du er selv ansvarlig for hvordan du takler ditt liv. De fleste må nok før eller
senere ta seg selv i nakken for å komme seg videre slik at de får et bedre liv.

Synes du kan fortelle om det når det føles komfortabelt og du "ser an" eventuelle reaksjoner. Alle har bagasje, i forskjellig sort, og bagasje er bagasje, man kan legge den fra seg, noe du åpenbart gir uttrykk for å ha gjort, så _egentlig_ er det da virkelig ingenting som bør virke mot deg.

I mitt hode lønner ærlighet seg lengst. Så lenge du er åpen og ærlig om det, så ville jeg sett på det som en styrke at det ble fortalt meg, og heller blitt regna ut i positiv forstand enn i negativ.