Et hjertesukk en fredagskveld.
Det er vanskelig å nettdate. Det er ikke så vanskelig å komme i kontakt med det annet kjønn (jeg er mann i slutten av 30-årene) og komme seg på en og annen date. Det vanskelige er å få det til å bli noe. Å få følelser for en annen person og la det bli til noe mer. En person jeg møter via en algoritme, noen bilder og noen meldinger. En person jeg ikke kjenner, som ikke kjenner meg, uten felles bekjente men noen felles interesser og verdier. Der man så alt for lett begynner å vurdere om dette er noe mer eller ei lenge før man kjenner hverandre.
Tipper jeg har vært på 20-25 dater via Sukker. Som regel har det blitt med det første møtet, selv om det har vært hyggelig. Jeg er vel noe over snittet attraktiv ift aldersgruppa jeg tilhører, bra jobb, leilighet og det som de fleste ser etter rent materielt sett i et forhold. Noen har jeg møtt flere ganger, og tre-fire stk har vært hjemme hos meg og blitt over. Har egentlig ingenting å utsette på noen av dem, det har vært trivelige jenter. Det er det bakenforliggende som surrer hele tiden. Vi har møttes kunstig. Du er her fordi vi er på jakt etter det samme og passer kanskje inn i rammen. Vi har ikke møttes via venner, på jobb, på en DNT hytte eller på trikken. Vi har møttes via føkkings internettdating, så kjipt det kan bli. Jeg ønsker egentlig ikke å møte noen via nettet, men ser det nærmest som siste utvei. Man skal ha bra flaks for å møte noen i hverdagen når man er førtisj år.
Har det ikke skjedd noe "romantisk" i løpet av to-tre ganger er det kjørt har jeg tenkt før. Samtidig har alle gangene det har skjedd bare tryna. Jeg snakker bare for meg selv her, men å ha sex med en person man knapt vet hva heter til etternavn, vel det blir gjerne kort vei ut av et slikt "forhold". Samtidig har man kanskje datet et par til samtidig, et par andre "på vent" og får plutselig en melding fra en som virker litt mer spennende. Resultatet er surr. Umulig å bestemme seg, vanskelig å vite, kjenner jo ingen av dem.
Så hva gjør man, fortsetter i samme sporet? Går i samme fella til man går dritlei, eller endrer tankegang? Jeg prøver i hvert en annen strategi. Har møtt en fem-seks ganger og bare vært sammen. Vært hjemme, lagd middag, gjort ting, men ikke så mye som et kyss. Prøve å bli kjent først før noe skjer. Må si jeg tviler til tider litt på fremgangsmåten. Går man rett i vennefella? Det er i hvert fall noe annet. Det første funker nemlig ikke. I hvertfall ikke for meg. Ha en fin fredags