Sukkerforum

@kiara – skrev i en annen tråd her: " Likevel må jeg innrømme at jeg har tenkt både i forhold til deg og en haug andre her inne: " Hva er egentlig greia her siden noen som er så attraktive har vært her i årevis"" - tenkte dette er verd en egen tråd. Hva er det som er galt med oss som har vært single lenge? Når blir det for lenge? Har vi blitt som gamle hus som ikke selges på finn? «Det må være lekkasje i kjelleren» eller «trekk på loftet?»

Er det en ulempe å ha vært singel lenge? Vil det ikke heller være en fordel å vinne over en av «veteranene»? Da vet du jo at du ikke bare er et forholdsubstitutt, men en person som får en satt personlighet til å endre sine preferanser.

Men jeg kan kun svare for meg selv. Jeg ble skilt for 3 år siden, det vil si at forholdet tok slutt for ca 4 år siden. Det er noen ting som jeg tror er årsaken til at jeg har vært singel i denne perioden. Nå har det vært to-tre nestenblinker, så en sånn sjanse hver 1,5 år i snitt er jo ikke ille. Jeg var tjukk når jeg ble skilt, uten at det var årsaken, eller hvem vet… :P (har før/etter–bilde i albumet) Jeg har i løpet av de to siste årene totalt endret min egen livsstil og har som skilt mann kunne finne frem til mitt «gamle liv» - dette livet er jeg ikke lenger villig til å gi slipp på, da jeg ønsker å bli en sprek bestefar en gang i fremtiden. Jeg har nå gått ned 20 kilo fra den gang og har nå normal BMI så vidt. Jeg er også alenefar nesten full tid. Det gir større utfordringer med tanke på alenetid, eller tid til å date, men det får bare gå, jeg må utnytte de åpningene jeg har, det har ikke alle tid til å vente på. Jeg bor også lite sentralt, på et lite sted, utrolig nok klassifisert som by, men jeg stortrives her. Guttungen har siden skilsmissen byttet skole hvert skoleår. Denne sommeren var den første hvor han skulle tilbake til samme skole, den tryggheten ønsker jeg å gi til han. Da får min egoisme og kjærlighetsønske legges til side om ikke drømmedama er flyttbar. I mine sosiale kretser er det ingen opplagte mål heller. Det står ikke på tilbudene, men oftest er det «dumt du ikke er flyttbar, for det er ikke jeg heller»
Og sist men ikke minst… jeg stresser ikke. Jeg MÅ ikke ha et forhold, jeg vil gjerne, men jeg går ikke inn i hva som helst. Jeg vil ha en relativt aktiv livsstil, men samtidig ro nok til kos og rødvin i helgene. Så over til dere andre usolgte prospekter? What’s up?

Jeg har i en lengere periode snakket med ei på sukker (Hun 27, jeg 31), vi har hatt en utrolig bra kommunikasjon.
Hun hadde noen veldig bra, og noen halvbra tildels rare bilder, så jeg var skeptisk.
Hun bodde noen timer unna så evt treff måtte planlegges.
Etter masse lange brev frem og tilbake ble det brått stille, hun forsvant fra sukker.

Et par månder senere får jeg igjen meldinger hvor hun lurer på om vi kan gjennoppta diskusjonen, hun legger alle kortene på bordet og sier at hun egentlig daten en annen og bla bla.
Det syns jeg var helt greit, da jeg var litt i samme situasjon selv.

Vi snakker mer og mer sammen, på FB og telefon, vi avtalte møte forrige Lørdag, men når vi snakket sammen på torsdagen, ber hun meg ned samme kvelden, når jeg skjønner hun mener det seriøst, og jeg hadde skikkelig lyst til å treffe henne så slo jeg til, kjørte 3t, spent som f. Og det er opplagt at vi skal drikke vin og uansett må jeg sove hos henne.

Når jeg kommer frem blir jeg helt slått i bakken, det er "DEN" flotte dama, høy, skikkelig modell-pen, kropp som en gresk gudinne.
Hun er morsom, og utrolig søt.
Hun sjenker på med vin, vi prater løst og fast.
Så kommer det litt frem, hun har aldri vært i et lengere forhold, hun føler seg evig singel og har bare guttekompiser.
Jeg har ingen fordommer og etterhvert hinter hun om at jeg må ta initiativ, som jeg selvfølgelig gjør.
Hun smiler fornøyd og sier jeg var utrolig god til å kysse, vi drikker mer og koser oss.
Vi har bestemt oss for å ikke ha sex.

Plutselig ligger jeg i en 120-seng inntil en kropp som de fleste menn bare har sett på bilder og film.
Jeg klarer ikke la være å prøve å forføre henne, noe som hun bemerker at jeg klarer utrolig godt.
Så skjer det som det ofte gjør, flere ganger og morgenen etter.
Hun smiler til meg og forteller hvor bra hun hadde hatt det, jeg er veldig enig.
Så prater vi løst og fast utover fredagen, hun lager frokost, tilbake og kose litt i senga osv.

Så møtes vi på Lørdagen, hun er distre, sender meldinger, leser opp meldinger hun får og forteller hvem de er fra (venner)
Det blir et relativt kort men greit møte, jeg spør om vi skal treffes igjen, hun sier ja, send meg en melding.
Men jeg merker at det er noe galt, gløden var borte, så jeg spørr henne rett ut etter noen dager.
Hun sier hun er usikker på hva hun føler, jeg hadde for første gang på lenge virkelig fått følelser for noen.
Jeg sier at det er greit og at hun får tenke og heller ta kontakt.