Sukkerforum

Jeg er singel på tredje året. De første to årene var jeg ikke så intr i å treffe noen ny, hadde egentlig nok med meg selv og ungene og det å etablere oss på nytt. Nå er ting på stell og jeg er på nytt åpen for kjærlighet. Hey, det trenger ikke være "den eneste ene" sånn med en gang. Kan gjerne begynne litt sånn i det små med mr. Right-now, mens man venter på mr. Right ;)

Men det blir jo ikke noe av noe! Ingen aktuelle på jobb (jobber nesten utelukkende med kvinner så det er ikke så mange menn der), på byen treffer man jo IKKE noen. Det har vært litt tilløp til noe med venners -venner, men det fisler alltid ut i ingenting. Her inne har jeg en bildeløs profil (det er en god grunn) og får derfor selvsagt lite respons både på profilen min og på meldinger jeg sender til aktuelle menn.

Jeg er i 40 årene, smart, tjener godt, har mange gode venner (også menn), god humor, ser helt gjennomsnittlig ut, har et bra selvbilde og vet jeg kan være sexy i de rette klærne når jeg er i det rette humøret ;)

Er det virkelig så vanskelig? Hvor treffer dere folk?

Nå har jeg inngått en deal med en venn, også singel, om at vi begge skal ha vært på date innen året er omme. Jeg er rimelig kompetitiv og har ingen intensjoner om å bryte den avtalen! Men jeg trenger inspirasjon og litt drahjelp. Noen som har noen gode metoder for å treffe andre som de kan dele med meg?

Hva mannfolk ikke tør å si!
av Ingebrigt Steen Jensen

Noen har fått det for seg at vi mannfolk er i krise. En amerikansk dame som heter Susan Fahludi (eller noe sånt) har skrevet seg søkkrik i sakens anledning, og i Norge kaster jentene seg på karusellen med dårlige kopier - akkurat som de skrev "Råtekst" for å herme etter "Fittstim" og "Hvis ikke noen klyper meg i rompa snart... etc" for å slå plagiert mynt på en annen utenlandsk suksess. Og mannfolkas talsmenn lar seg drive fra skanse til skanse mens de står i feminine høyhalsede gensere og byr på patetisk motstand.

På samme vis er vi de siste årene blitt fortalt side opp og stolpe ned om hvordan kvinner er bedre ledere enn menn, har større empati og innlevelsesevne enn menn, søker råd og konsensus der menn skjuler sin usikkerhet bak autoritet og maktmisbruk, og at kvinner er fremtidens vinnere fordi de leser mer, studerer mer, skjønner mer og bryr seg mer. I betydningen bryr seg mer OM, da selvsagt.

Alt dette har vi tatt i mot, fordi det er politisk ukorrekt å si i mot. Men nå er det slutt. Nå publiserer jeg (Ingebrigt steen Jensen - red anm), for første gang, guttas samlede forsvarsverker slik de er blitt visket mann og mann i mellom, men aldri satt på prent eller foredratt på offentlig sted.

Her er det gutta sier, men ikke kan si:
· Det er utrolig irriterende at kvinner kan insistere på at de faktisk har fantastiske kvaliteter som menn ikke har, når menn ikke kan si det motsatte.
· Det er sikkert mange udugelige mannlige ledere, men et frapperende antall av de kvinnene som har nådd lederstillinger er enda verre, og blitt ledere fordi de er kvinner
· Den viktigste grunn til at menn har makt og leder posisjoner i Norge, er at de har en tæl, en vilje og kraft som kvinner mangler.
· Det mannfolk mangler i empati og omsorg, tar vi igjen i handlekraft, visjonær kraft og fryktløshet. Og enda har vi mye å gå på
· Kvinner er stort sett mye mer konspiratoriske enn menn. Intrigemakeri er en typisk kvinnelig syssel og en trussel mot norske bedrifters og organisasjoners fremtidige suksess
· Kvinner hevder seg i politikken fordi politikk er konspirasjon og intrigemakeri satt i system.
· Menn er bedre enn kvinner i nesten alt som er målbart. En ting er at vi løper titusen fire minutter fortere og hopper halvannen meter høyere i stav, mer påfallende er det at vi knuser kvinnene også i øvelser som krever intellekt, fremsynthet, presisjon og konsentrasjon. Hvorfor er for eksempel menn mye

Anort

Ingen svar
Skjult ID med pseudonym SnillType

Hei

Hva er

Dette temaet er kanskje ikke så koslig å tenke på i disse førjulstider, men er likevel et tema som opptar meg ganske mye. Jeg har selv fått erfart hvor utrolig ødeleggende det kan være, og hvor fortvilende det må være som forelder å vite at ens eget barn gjennomgår noe slikt hver dag på skolen.

På den andre siden ser jeg at alle mine beste venner og de som virkelig ser ut til å bry seg er personer som selv har blitt utsatt for slikt. Og at dette gjør de mer empatiske og lettere fanger opp om venner har det vanskelig.

Da jeg var 10 år gammel opplevde jeg at en kammerat, vel og merke ikke en av mine beste venner men en jeg ble kjent med gjennom fritidsaktiviteter, valgte å ta livet av seg selv ved å henge seg på sitt soverom. Husker fremdeles da mamma fikk telefonen og jeg ble spurt om jeg ville komme i begravelsen. Og synet av den lille hvite kista stående fremme i kirka og foreldrene hans på første rad. Fant ut at han hadde blitt mobbet kontinuerlig i 4 år på barneskolen han gikk på. Ingen på skolen hadde tatt det alvorlig nok og gjort noe med det. 4 år etterpå ble de som hadde utøvd mobbingen tatt i å stå og spytte på gravstenen hans under konfirmasjonsundervisningen.....

Selv er jeg møkklei av de silkehanskene man skal ha på når man skal ta tak i de som mobber. Min erfaring er at man har 1-3 som styrer det hele (endel av de er rene sosiopater) mens de har en hel gjeng svake barn som bare dilter etter og gjør det de får beskjed om. Den store gruppa er lett å få ryddet opp i, men erfaringen tilsier at de som styrer er langt mer manipulative, flinkere til å lyve og spille angrende for så å starte på nytt igjen. Ofte er disses foreldre av samme ulla evt nekter de å innse at barna deres er et problem. På tide å hente frem egne skoler for slike problembarn - kanskje det på sikt vil være til deres eget beste også.

Undersøkelser viser jo også at slike som har stått bak mobbing tilsynelatende angrer på det de gjorde senere i livet, men at dette i stor grad går ut på at de føler det ubehagelig at andre vet hva de har gjort og at de er tilknyttet slike handlinger. At det blir noe negativt som gjør at folk ser på de som dårligere mennesker. Empatien og forståelsen ovenfor offrene er i langt større grad fraværende.

Denne tråden kan nok misforstås på både den ene og den andre måten, men jeg satser på at folk forstår den sånn ca rett likevel.

Jeg er ei jente i midten av 20-årene som er overvektig og har kiloene fordelt på en måte som gjør at jeg er stort sett pæreformet. Det vil si relativt smal midje, stor/bred rumpe og hofter/lår. Ikke de største brystene. Er heldig nok til å ha et ansikt som ser ut til å "appellere" til flere og er ganske fornøyd med det, selv om det er den litt atypiske sorten pent.

De aller fleste som kjenner meg vil nok si at jeg er selvsikker. tøff og relativt sjarmerende.. men det er langt fra slik jeg føler det selv akkurat nå. Det er de som sier de synes jeg ser veldig bra ut og det skjer også at menn legger an på meg om jeg er ute på byen en sjelden gang.

Likevel ser jeg ser ikke på meg selv som tiltrekkende lenger. Det har ikke med vekten alene å gjøre, det er som om noe har skrudd seg av. Jeg kan se at jeg ikke er stygg og at jeg ikke er helt enorm.. men jeg føler meg virkelig ikke sexy. De komplimentene jeg får klarer jeg ikke å ta seriøst og oppmerksomheten er koselig på en måte. men gir meg ingenting.

Til tross for at jeg forstår at noen mest trolig er tiltrukket av deg når de prøver å sjekke deg opp, så er jeg likevel helt overbevist om at de ikke synes jeg er noe særlig. Det virker kanskje litt rart.. men jeg tror som regel at jeg scorer flere poeng ved å fremstå som selvsikker og være sjarmerende enn jeg gjør ved å se ut slik jeg gjør.
Noe som kanskje burde være positivt, men som får meg til å føle at om jeg ikke hadde den samme utstrålingen, så hadde ingen vært interessert i meg... At uten den, så er jeg like lite tiltrekkende som jeg føler meg.

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal klare å snu denne tankegangen. Før når jeg har jobbet med selvtilliten min gikk det på vekten min og utseendet mitt, etter at jeg gikk ned ganske mye så kom det av seg selv med litt hjelp fra fokus på det positive.

Denne gangen kjennes det helt annerledes. Det er som om jeg har mistet noe.
For å si det på en litt humoristisk måte. It seems I have lost my mojo,

Er det noen som har lignende erfaringer og har klart å bryte ut av det?

Hvor er Pam?

Ingen svar
Skjult ID med pseudonym rhebus

Hun er etterlyst.